Oppskriften ser skikkelig spennende ut – men hvordan smaker kaka? Jeg har lest såpass mye skryt av denne champagnen at forventningene er høye. Eric Rodez er åttende generasjon champagnemaker i landsbyen Ambonnay – den neste største grand cru-landsbyen. Her – i tjukkeste pinot-land - eier han 6,1 hektar, som han har beplantet med hele 45% chardonnay. I 2011 ble virksomheten sertifisert som biodynamisk produsent. Eric Rodez produserer bare 45.000 flasker årlig, fordelt på åtte cuvéer. Av disse er Grands Vintages prestisjecuvéen – en blanding av de beste reservevinene fra de seks beste årene siden 2000. Imponerende åtte år på bunnfallet. Ingen malolaktisk gjæring, alt lagret på fat og lav dosage - hva kan gå galt? Nok heimkunnskap: Hvordan er den? Vinen henger i glasset – mye, også – og vi tenker straks fatlagring. Hva med lukten? Først er det vanskelig å finne særpreg. Lite blomsterduft, mye pinot. Så lukter den litt «jord» + litt honning + litt røyk. Vinen skummer godt i munnen, med et bitt foran og under tungen. Den har en stram og kjølig smak, men vi aner også et noe søtlig preg, som imidlertid holdes i sjakk av en utpreget friskhet. Lang, frisk ettersmak. Alt dette er vel og bra, men det viktigste har jeg foreløpig utelatt: Preget av eik. For meg er denne vinen et stort paradoks: Jeg har lest hjemmesiden til Eric Rodez, og jeg har lest en rekke intervjuer med mannen, og er det én ting som går igjen, en ting som alltid fremheves, er det fokuset på terroir. Her skal det smake slik det bare kan smake akkurat fra hans parseller i Ambonnay - her skal kalkgrunnen og jordsmonnet og de gamle vinstokkene sette sine unike fingeravtrykk på vinen. Gjør de? Jeg spør meg: Har de brukt for nye eikefat? Eller må champagne langtidslagret på fat nødvendigvis få et slikt preg? Først en diplomatisk konklusjon: Dette er en champagne som utvider horisonten: Slik kan champagne også smake. Dette er ingen champagne for aperitiff, dette er en champagne for (kraftig) mat. Denne vinen er likevel paradoksal: På den ene siden legger produsenten avgjørende vekt på terroir, på den annen side er eikepreget altoverskyggende. Så en kort og brutal konklusjon: En i utgangspunktet spennende champagne er eiket i stykker. Bestillingsutvalget Varenummer: 4820301 Pris: 656,- Verdt prisen? Nei. Importør: Moestue Grape Selections AS Produsent: Eric Rodez For en som liker både champagne og alt som går på motor, kan det være fascinerende å ferdes i trafikken i Champagne😉 Selv om druene til slutt plukkes strictly for hånd, tar flertallet av produsentene maskiner i bruk for pleie og omsorg. En av de som prøver å klare seg med minst mulig motorisert ferdsel, er imidlertid Marc Hebrart (rettere sagt Jean-Paul Hebrart, det var faren som het Marc.) Da jeg smakte hans Special Club for et halvt år siden, var førsteinntrykket: Den er jo sjokkerende god! Jeg ville ikke skrive om denne vinen før jeg hadde smakt den på ny: Den kunne jo ikke være sjokkerende god? Nå har jeg smakt den på ny: Nei, den er ikke sjokkerende god. Men en flott champagne er det. Basert på 2013-årgangen inneholder den 55% pinot noir og 45% chardonnay – størstedelen (av begge druer) kommer fra Mareuil, med Ay som nummer to. I glasset virker vinen lys til å bestå av så stor andel pinot. Små bobler stiger iherdig til værs. Den lukter «Ay» - og det får meg til å tenke på hvordan de forskjellige champagnene har sine «dialekter» - tegn som avslører hvilke områder de kommer fra (jfr. terroir). Jeg for min del synes den lukter aldeles nydelig med sin blanding av frukter (epler, sitrus) og mineraler, og jeg later som om jeg ikke har smakt den før, og sier til meg selv: Denne må jo smake godt også. Gjør den? (Og hva er i så fall godt i denne sammenheng?) Skikkelig frukt, noterer jeg, en moden frukt-karakter, modne, men friske epler. Syrlig som bare rakkern, generøs, men ikke tung. Intens og kompleks. Gjennomsiktig på et vis. Elegant. En liten merknad: Hvis vi søker opp Marc Hébrart Special Club hos Vinmonopolet, finner vi den ikke. De har utelatt Special Club-betegnelsen. På Polet heter den Brut 1er Cru 2013. Syre: 7,5% pr. liter Sukker: 6,0 gram pr. liter Varenummer: 9390301 Pris: 449,90 Champagne Marc Hebrart produserer et sted mellom 70.000 og 125.000 flasker i året (jeg har sett begge tall oppgitt), men de har ikke hjemmeside. Men hvis vi vil vite mer om denne produsenten (jeg synes han fortjener vår nysgjerrighet) kan vi gå inn på nettstedet til Club Tresors de Champagne (tidligere Special Club).
Så la oss se hvordan selveste Staten beskriver denne champagnen: Lukt: God intensitet av røde epler, sitrusfrukter og hint av bakverk. Smak: Tørr og frisk med kremet brus, god fruktintensitet og lang avslutning.
Jeg ønsker ikke å harselere over Vinmonopolets knappe omtale – poenget mitt er snarere et hjertesukk over språkets begrensninger. Med to linjer til rådighet, gjelder det å konsentrere utsagnet. For selv om det er ingenting i den knappe betegnelsen som ikke stemmer, klarer likevel ikke Vinmonopolets taleskrivere å fortelle oss hva som er spesielt med vinen. Jeg mener; røde epler, sitrus, bakverk, tørr, kremet – hvor mange hundre, for ikke å si tusen champagner kan vi ikke si det om? Så er det språket det er noe gæernt med, eller vinen? I dette tilfellet er det nok språket. Vi kan likevel ikke nøye oss med røde epler og lang avslutning, så i et desperat forsøk på å sirkle inn denne unnvikende champagnens særpreg, velger jeg å beskrive den med hva den IKKE er: Selv om vinen helt opplagt er dominert av chardonnay, er den er IKKE en blanc de blancs, for produsenten har blandet 10% pinot noir i chardonnayen (IKKE 8% som Polet oppgir). Den er videre tilsatt 8 gram sukker pr. liter (IKKE 9% som Polet oppgir). Den har heller IKKE gjennomgått full malolaktisk gjæring (bare deler av den har). Heller IKKE er all vinen fermentert på ståltaker (10% er gjæret på fat.) Og den er IKKE dyr (til champagne å være), men det er heller IKKE noe billig ved den. Da jeg først luktet på den, trodde jeg vi skulle til Marne-dalen, helt ned til elven: For den luktet noe vått, vått gress kanskje, eller kanskje fuktig lær/skinn? Ikke bare det, men nok til at vinen luktet ... ja, litt ufriskt. Men – og dette er jeg glad for å kunne skrive - den smaker bedre enn den lukter! Og så faller brikkene på pass (i hvert fall noen av dem): Ja, det er først og fremst chardonnay som preger denne champagnen, men IKKE en typisk chardonnay. Denne chardonnayen er nemlig IKKE dyrket i Côte de Blancs (chardonnayens kjernehabitat), men i Montagne de Reims, altså i tjukkeste pinot noir-land. Og der lukter og smaker chardonnayen rett og slett annerledes ... Interessant, spør du meg. En slags konklusjon: Jeg opplever A. Margaine Premier Cru Brut som en outsider. Jeg liker den, jeg. Dosage: 8 gram sukker pr. liter Syre: 5,3 gram pr. liter Varenummer: 1291701 Pris: 319,90 Verdt prisen? Jeg har ikke språk til å kunne besvare det spørsmålet Importør: Brand Wine Estates AS Produsent: Champagne A. Margaine Oppdrag: Finn en riktig god champagne som er til salgs i mange butikker. Den må komme fra en mindre produsent og koste under fem hundre. Belønning: Du er videre. Jeg slutter aldri å glede meg over hvor mye god champagne det finnes – og hvor forskjellig den kan være ...
Zoémie de Sousa, denne gangen. Hvem er Zoémie? Bestemoren. Hvordan går det med henne? Hun skal fases ut. Erick de Sousa har lenge vært en stigende stjerne på himmelen over Côte de Blancs. Han er en RM (recoltant manipulant) – en vinbonde som lager champagne av sine egne druer. Sammen med kona Michelle begynte han å eksperimentere med biodynamiske dyrkingsmetoder i 1999, og i 2010 fikk de biodynamisk sertifisering. 70% av vinrankene deres er rundt 40 år gamle, resten er mellom 50 og 70 år gamle (!) Disse gamle vinrankene gir lavere avkastning, men med røttene dypt ned i kalkgrunnen gir de den mineraliteten som de Sousa ønsker seg. Champagne de Sousa produserer rundt 85.000 flasker i året. I 2004 fikk alle de tre barna deres harde pakker til jul: Charlotte, Julie og Valentin fikk nemlig sitt eget champagnefirma! Zoémie kalte de dette, for å hedre farmoren. Og plutselig trengte familien tilgang til flere druer, og disse kjøper de av naboen, og dermed er Zoémie registrert som en NM (negociant manipulant) – en produsent som lager champagne av innkjøpte druer. Zoémie produserer rundt 30.000 flasker årlig. Alt dette er vel og bra. Men hvordan er vinen? Altså denne vinen? Etiketten på baksiden av flasken er eksemplarisk: Den sier oss noe. Som at druene kommer fra Avize, Oger og Cramant – tre grand cru-landsbyer i selve indrefileten av chardonnay-land i Champagne. Videre er vinen tappet på flaske 4. juli 2013, og degorgert 19. juli 2016. (Altså tre års lagring på bunnfallet.) Og før den ble korket, ble den tilsatt 5,8 gram sukker pr liter. Å se til: Denne champagnen overrasker meg ved å være en anelse mørkere enn jeg ventet av en blanc de blancs fra Côte de Blancs. Og den henger litt i glasset. Hm. Har noen tuklet med skaperverket? Ja. De har blandet inn 30% vin som har vært lagret på eikefat. Jeg tilgir. I min nese lukter den først og fremst sitrus, blomster og mineraler – og det hele har et modent preg, men virker likevel friskt. En kremet mousse gjør champagnen myk og nærmeste silkepreget i munnen. Smaken er definitivt mineralsk, men sitruspreget er dominerende. Vi kjenner også litt eple og grapefrukt. Etter mine begreper er dette en intens og ren champagne som ikke skjuler hvor den kommer fra (terroir, med andre ord.) Zoémie skal visst avvikles: I en samtale med Tyson Steltzer har Erick de Sousa sagt at det er tungt å markedsføre to (bare nesten) adskilte merker. Så kanskje må vi benytte anledningen nå mens Zoémie ennå finnes? Jeg er imidlertid ikke så veldig bekymret for fremtiden, for jeg regner med at barna vil overta driften av Champagne de Sousa - som trolig vil fortsette å gå så det souser (kunne ikke dy meg)😊 Pris: 442,70 Verdt prisen? Ja, det vil jeg si. Importør: Arvid Nordquist Norge AS Produsentens hjemmeside PS: De to neste ukene kommer jeg sannsynligvis ikke til å legge ut noe nytt på champagnebloggen.no. Men plutselig er jeg tilbake! Fortsatt god sommer! To særinger på turNår vi ferierer i Norge og kommer til et nytt sted, stiller vi oss uvilkårlig de samme eksistensielle spørsmål som mennesker før oss alltid har stilt seg: Hvem er vi? Hvor kommer vi fra? Åssen er utvalget på polet her a? Avhengig av hvor vi har ankret opp, kan vi finne polutsalg som lokker med alt fra to (2) til 115 forskjellige champagner. De to vi ser bilde av her, er det betydelig sjanse for å bli eksponert for, da A D Coutelas 1809 selges i 75 butikker og Clouet Silver Brut Nature i 110. Hvorfor trekker jeg fram nettopp disse to? Fordi de er spesielt gode? Nei. Fordi de er spesielt dårlige? Nei. Ingen av dem bør imidlertid spanderes på folk som er uvant med å drikke champagne – da vinner vi ingen nye champagnevenner (og det vil vi jo.)😊 Det som kjennetegner begge vinene, er at de er så tørre at tann-emaljen slår sprekker. Det som er interessant (litt, i hvert fall) er at produsentene har brukt forskjellige metoder for å nå målet: A D Coutelas har unngått malolaktisk gjæring. Andre Clouet har unnlatt å tilsette sukker. To unnlatelsessynder altså, som begge fører til syrlighetens rike. A D Coutelas har virkelig gjort vei i vellinga i Norge de siste par årene. Den «vanlige» A D Coutelas (i brun flaske til 350), selges i hele 239 av polets butikker. Hvorfor? Nei, ikke vet jeg. Kanskje henger det sammen med at vinanmeldere i flokk og følge overøste champagnen med lovprisninger da den kom? At Vinmonopolet nå fører en rekke champagner fra A D Coutelas, forsterker inntrykket av at A D Coutelas må være en stor og betydningsfull produsent. Cuvéen med betegnelsen 1809 (navnet har den etter året firmaet ble etablert) koster 580, og forventningene skrus tilsvarende i været. Den er laget på 80% chardonnay og 20% pinot noir og er tilsatt 4 gram sukker pr. liter. Det kan gå riktig bra det. Heller ikke champagneprodusenten André Clouet er noen nybegynner i faget; der i gården har de laget champagne helt siden 1741 (!) og kan tilby syv forskjellige cuveer. Bare tre av dem er å få i Norge, og av disse igjen er det Silver Brut Nature som skinner klarest. Den koster 299,- altså bare drøyt halvparten av A D Coutelas. Silver Brut er laget på 100% pinot noir og har gjennomgått malolaktisk gjæring (en prosess hvor den spisse eplesyren i vinen omdannes til den bløtere melkesyren). Vinen er imidlertid ikke tilsatt sukker. Interessant at de prøver dette med basis i den fruktige pinoten. Det kan gå riktig bra, dette også. Men har de fått det til, disse to produsentene? Mange anmeldere mener det. Jeg for min del mener at begge disse champagnene flyter skjevt i sjøen. De har slagside. Hvorfor? Fordi en smak dominerer fullstendig. Hos A D Coutelas er det sitrussmaken som tar overhånd. Hos Clouet er bitterheten så dominerende at den overskygger de andre smakene. De smaker helt forskjellig, disse to, men på meg virker begge champagnene disharmoniske; de lider under en slags ubalanse. Visst er det andre dufter og smaker der, men disse kommer aldri til sin rett. For ikke å nedkalle gudenes vrede over meg i ferien, skal jeg ikke si at disse champagnene er dårlige, for det er de ikke. Men sære er de – antakelig designet for kjenneren som ønsker seg akkurat det uttrykket, den smaken. Men for en som er på ferie og stikker innom det lokale polet for å finne en flaske sjampis å kose seg med når sola skinner, er jeg dessverre redd ingen av disse vil gjøre susen. Så hvilken av disse ville jeg ha valgt? Louis Roederer Brut Premier. Den ligger midt mellom de to ovennevnte i pris, og er som å drikke silke. Roederer er en champagne som er like høyt verdsatt av drevne champagnedrikkere som av folk som smaker champagne for første gang … Roederer er å få i 72 butikker, så vi får vel legge kursen til ett av de stedene da … Fortsatt god sommer! Går det an å gi en vin menneskelige karaktertrekk? Nei, det synes jeg virkelig ikke. Men hvis det hadde gått an? Ja, da ville jeg ha betegnet denne champagnen som utadvendt. Men gi oss litt hard facts! Boizel lager en rekke forskjellige champagner - denne er, som betegnelsen blanc de noirs indikerer, laget utelukkende på en blå drue, i dette tilfellet pinot noir. Den er lagret tre år på bunnfallet i flaske (mot det lovbestemte minimum på 15 måneder) og vinen har gjennomgått malolaktisk gjæring. (Hos Vinmonopolet står den angitt som 2014-årgang, men dette er da ikke en årgangsvin. Men det er ingenting å bry seg med. Boizel har på eksemplarisk vis påført diverse opplysninger på etiketten, så denne vi smakte ble degorgert («fikk korken på») i mai 2014.)
Så hvordan smaker vidunderet? Å nei, ikke noe slinger i valsen: Først må vi se, deretter lukte – og så kan vi smake … Idet vi skjenker i glasset, er boblene store, men straks springvannet stenges for kvelden, ser vi at boblene som stiger mot nattehimmelen er små. Fargen er middels dyp strågul (eller kanskje en anelse lysere?). Og duften? Jo, vi kan ane blomster, valnøtt, en skvett sherry kanskje (?), og litt brøddeig, og litt sitrus – men først og fremst kjenner vi konsentrerte - og herlige – fruktaromaer. Nå får vi lov til å smake, og da skyller først en behagelig mousse over tungen før vi straks kjenner igjen frukten: Røde bær, aprikos, sitrus, eple – og selv uten en injeksjon av chardonnay, er det en frisk vin, og kraftig og velsmakende, med snert fra frisk syre. Ettersmaken er lang. Når vinen får anledning til å bli varmere i glasset, kjenner vi forresten mer til den typiske smaken som skriver seg fra den blåsvarte pinot noir-druen. Utadvendt, skrev jeg innledningsvis. Ja, det er en champagne som «byr på seg selv», og ikke sitter og sturer borti en krok og venter på at noen skal finne veien bort og oppdage hvor godt den lukter. Hvis jeg sier at dette er en champagne som er lett å like, venter noen at jeg straks skal tilføye men. Jeg gjør ikke det, det kommer ikke noe men fra min side. Det er mulig jeg er for optimistisk nå og skulle vært renset i et nøytraliseringsanlegg, men jeg kan ikke si annet enn at denne champagnen har en rik fruktsmak, at sødmen er godt integrert og at en flott syre gir den spenst. Og etter å ha smakt denne, blir jeg nysgjerrig på de andre champagnene Boizel har i porteføljen. Dosage: 8 gram tilsatt sukker pr liter Bestillingsutvalget. Pris: 369,90 Verdt prisen? Ja. Varenummer: 2202901 Importør: Flaaten Boizel er et veldrevet, mindre champagnehus i Epernay, etablert i 1834. Sjette generasjon er nå involvert i driften. Boizel produserer rundt en halv million flasker i året, mye eksporteres. Dette er Gimonnets «innstegsmodell» som det heter når motorjournalister skriver om den billigste bilen til en premiumprodusent. Riktignok har den ikke ryggekamera, men ellers er det ikke mye billig over denne champagnen. Vi snakker om en svært frisk, tørr blanc de blancs laget på chardonnay fra chardonnayens kjernehabitat i Champagne: Côte des Blancs. Hvis vi studerer etiketten, ser vi at det står RM. Dette står for récoltant-manipulant, altså en (større) vinbonde som produserer champagne av egne druer. Brødrene Gimonnet eier 280 dekar, for det meste i premiere cru-landsbyer, men også noe i grand cru-landsbyer (som er de aller gjeveste) - men i og med at de blander viner fra de førti forskjellige parsellene, har de ikke lov til å selge vin med grand cru-betegnelsen.
Vi må stole på sansene våre, ellers er det ikke noe moro å drikke vin. Så hvordan ser den ut? Gyllen. Gyllengul. Små, søte bobler. Og hvilke dufter er det som møter oss i denne champagnen? Utpreget gjærbakst. Derimot er det ikke like lett å fornemme frukt. Men blomster er det der. Idet jeg tar den første slurken, skjer det noe morsomt: Smaken spretter rett opp i ganen på meg! Hallo! Hva skjer? Jeg tar en slurk til, konsentrerer meg om å registrere smaker, og nå merker jeg at vinen tar sats bakerst på tungen – før den igjen spretter rett opp i ganen. Hva betyr det? Plutselig husker jeg noe jeg har lest en gang: Et stort antall sensorer for bitter smak befinner seg i ganen – og bakerst på tungen. Bitter, altså, kan vi slå fast. Men andre smaker? Jeg sier til tungen at nå må den skjerpe seg. Umodne grønne epler? Sitrus. Ingefær? Hvis jeg skal beskrive karakteren til denne vinen, vil jeg si at smakene hverken kommer fra dyreriket eller planteriket – men først og fremst fra mineralriket: En ren, klar, skarp og litt salt kalksmak – mineralsk altså, for å bruke den betegnelsen. De har tilsatt 8 gram sukker pr. liter, men du merker ikke et snev av sødme. Hvis vi et øyeblikk tar et blikk til side og tenker på hvor forskjellig vin vi kan få fra de forskjellige druene: Hvis du foretrekker den første av disse tre flaskene (Launois) – så er denne (Gimonnet) skarpere i kantene, men de er opplagt i familie. Jeg for min del velger nok oftere fyldigere og fruktigere champagner, men jeg har ingen problemer med å verdsette en så ren og presis vin i denne stilen. Hva passer den til? Først og fremst er den en utmerket aperitiff. Bestillingsutvalget Varenummer: 4004401 Pris: 339,90 Verdt prisen? Ja. Importør: Winetailor AS Pierre Gimonnet & Fils produserer 260 000 flasker i året. Er også medlem i Club Tresors de Champagne – en sammenslutning av 29 kvalitetsprodusenter som i tillegg til deres ordinære sortiment også selger særlig utvalgte viner under etiketten Special Club. Ingvild Tennfjord klinte til og skrev at denne champagnen «(nesten) kommer med kline-garanti». La oss åpne en flaske og se hva som skjer … Dette er en blanc de blancs laget av elever ved idrettslinja, jeg mener champagnelinja, ved Avize Viti Campus – en anerkjent vinskole som i generasjoner har uteksaminert kommende champagnemakere. Vinen er produsert på chardonnay fra Grand Cru-marker som skolen eier, og for å bevare friskheten er det blandet inn 30% basevin som ikke har gjennomgått malolaktisk gjæring (dette skjønner jeg at vi må snakke om en annen gang). Videre er champagnen sympatisk nok lagret på bunnfallet i hele fire år, mot det minimum av 15 måneder som regelverket krever.
Fargen er lys gulgrønn, boblene ganske store. Duften er preget av blomster, eple, pære, sitrus, kalk. I munnen skjer det noe merkelig: Begrepet «kremet munnfølelse» brukes ofte, men her er det ikke kremet: Her bruser det i munnen som om en førsteårsstudent har gått amok med kullsyremaskinen. (Ja, jeg vet at det ikke er sånn boblene oppstår, ta det helt med ro.) Smaken er preget av frukt (sitrus og eple) men jeg finner også litt også litt honning og gjærbakst - på mange måter en typisk syrefrisk champagne laget på chardonnay. Den etterlater seg også et slags vokspreg. Jeg synes at vinen taper seg fort i glasset (straks den blir litt varmere.) Min konklusjon: Dette er ingen klinevin (det kan naturligvis være meg.) Og til mat kommer den et godt stykke ned på listen. Hva er den egnet til da? Jo, aperitiff. Dette er en fin champagne å servere når du får besøk – den bruser friskt i glassene, og syren gjør at gjestene bokstavelig talt får vann i munnen og gleder seg ekstra til måltidet. Dosage: 5,5 gram tilsatt sukker pr. liter (så i prinsippet er det en Extra brut) Basisutvalget, Vinmonopolet har den inne i 306 butikker Varenummer: 7919601 Pris: 300,80 Verdt prisen? Den er vel det da … Grossist: Liberty Wines & Spirits AS Produsent: Sanger |