Hjemme hos Krug

For en enkel landsens gutt er det stas å bli invitert til Krug – de er nå engang champagnens Rolls Royce - og et øyeblikk glemmer jeg at jeg selv inngår i det evige kretsløp som kalles markedsføring.
​
Men først var det å finne ringeklokka. Intet prangende inngangsparti, ikke engang et skilt viser at vi er kommet rett. Men det må være her, for inngangsdøra på hjørnet er malt i Krug sin farge: Mørk kirsebær. Krug-rød, vil nå jeg si.

Mens enkelte champagnehus holder til i bygninger som ser ut som tegneserieslott i Disneyfilmer, har Krug gått i motsatt retning: Tilbaketrukkenhet. Diskresjon. De er jo eksklusive, men under ledelse av Margareth Henriquez har Krug de senere årene vist større åpenhet på flere områder - riktignok er de ikke mer løsslupne enn at et besøk fremdeles oppleves som en audiens.
 
Min ledsagerske finner ringeklokka, og en relativt ung mann i relativt mørk dress åpner og slipper oss inn. En annen relativt ung mann i relativt mørk dress fører oss deretter til mottakelsesrommet, hvor vi et øyeblikk overlates til oss selv.

Der, på et bord midt på gulvet, ligger BOKA - ikke Bibelen, men Krugs interne bibel, så å si: Grunnleggeren, Johann-Joseph Krugs første dagbok fra 1848 med «oppskriften» på den ultimate champagne – gjemt og glemt i 163 år, helt til den ble funnet i 2011.

Klikk her for å redigere.

---

Så kommer vår vertinne Mylène Soulas inn. Hun er in charge of House Hospitality hos Krug (skal jeg finne ut etterpå), og i de neste timene skal hun vise seg å være elskverdigheten selv.

​Hun forteller oss litt om dagboka til Johann-Joseph Krug som sluttet hos Jacquesson i 1842, da han mente han ikke hadde ikke mer å lære. Krug ville starte for seg selv og lage en champagne som ennå ikke fantes. Seks år senere skrev han denne dagboka, hvor han formulerte filosofien som Krug siden har styrt etter. Great richness, yet great elegance. En hel kjeller i én flaske. Både non-vintage og årgangsviner. Et perfeksjonistisk fokus på alle detaljer … Fargen på omslaget besluttet de å gjøre til Krugs offisielle farge. ​​

​Mylene viser oss rundt i lokalene og kjellerne, og praten går. Vi har lest oss litt opp - du kommer ikke til Krug og ber om å få se kullsyremaskinen. 
​
- Jeg synes faktisk dere er modige, sier jeg til Mylene. Mens andre topp-produsenter utelukkende benytter druer fra grand cru-marker (til nød også fra premier cru), nøler ikke Krug med å dra lenger ut på landet og kjøpe druer fra uklassisiserte landsbyer?
- Vi finner de beste druene, uansett hvor de måtte befinne seg, svarer Mylene diplomatisk før hun peker på klokken som henger på veggen i gårdsplassen. Tid er det dyreste av alt. Det første man lærer her, er tålmodighet.
- Og det samme med bruken av meunier, sier jeg. (Pinot meuniner, «arbeidshesten» som etter sigende ikke egner seg for lagringsviner). Likevel bruker Krug meunier i viner som viser seg å ha et uovertruffent lagringspoensial?
Mylene smiler, og svarer noe om at de høster druene med lav ph-verdi – mer syre og mindre sukker. 

​Krug er ingen kirke, intet kloster. Krug er bare en fabrikk som lager boblevin. Men når vi rusler omkring inne på området og i bygningene, er alt så stille og fredelig at vi hensettes i en egen ro. Her og der arbeides det, men alle lyder kommer langt borte fra og ingen later til å ha det travelt. Tar de dette med tålmodighet bokstavelig?

Men vi må jo smake. Og jeg som er spesielt opptatt av hvordan blandingen foregår hos Krug, skal nå få svar.
​
Mylene forteller oss om den demokratiske komiteen i Krug – offisielt betegnet Comité de Dégustation Krug. Der sitter, i tillegg til kjellermesteren Eric Lebel, Olivier Krug, Julie Cavil, Laurent Halbin, Jerôme Jacoillot, Alice Tétienne og Isabelle Bui. Jeg nevner navnene for å av-anonymisere Krug. Det er ikke noen eller Krug som har tar avgjørelsen, men akkurat disse menneskene. Et relativt ungt lag. Fire menn, tre kvinner.
Klokka 11 hver formiddag møtes komiteen fra tidlig november til sent i mars. Hver dag smaker komitémedlemmene – blindt – 15 forskjellige prøver. De ender opp med ca 400 prøver, som de så smaker en eller to ganger til. Fram til jul prøver de å danne seg et inntrykk av årets vin, etter jul arbeider de med å finne ut hvilke av reservevinene som skal tilsettes.
- De forsøker å finne ut hvor uttrykksfull vinen er, sier Mylene, og hvordan den vil blandes og modnes.

​Og de har litt å velge mellom når de skal bestemme blendingen av neste utgave av Grande Cuvée: Krug selger ikke mer enn for 15 år siden, rundt 650.000 flasker i året. Men i løpet av de siste 30 årene har de doblet reservene - dermed har de et «bibliotek» bestående av 150 reserveviner som de kan velge  fra. 
Så, i slutten av mars, etter fem måneders smaking, går komitéen til avstemming. Hvert medlem har én stemme. Avgjørelsen baseres på 4000 smaksnotater. Da blir det Grande Cuvée neste år også da …

​Jeg drikker en slurk og spør meg: Hvor godt kan egentlig champagne bli? Smaker Krug virkelig bedre enn all annen champagne? Eller er det slik at Krug sitter med definisjonsmakten? 

Og hvem er Krugs største konkurrent? Krug selv, vil jeg tro, med tanke på hvilke forventninger de selv har skapt med sine enestående viner.

Tiden har stått stille mens timene har gått fort. Vi tar farvel med rause Mylene, og den Krug-røde døra lukkes bak oss. Plutselig står vi på fortauet i skarpt lys og med biler og motorsykler susende forbi. Mens vi trasker innover mot sentrum for å få oss noe å spise, sier jeg hvor skuffende det vil bli å få servert alt annet enn Krug i glassene. - Jo, men på den annen side, sier min ledsagerske, vil det alltid være fint å tenke på at Krug finnes, og en gang i mellom kan vi jo unne oss en flaske. Har ikke du snart bursdag? - Eh, hvis du vil at jeg skal ha det, så ...