|
Ayala vet at både du og jeg er utålmodige og at vi noen ganger gir etter for fristelsen og åpner den champagneflasken vi egentlig hadde tenkt å lagre i noen år til. Derfor har Ayala begynt å ta vare på champagnen for oss, de selger den ikke før vinen står i full blomst. Barnesikring, med andre ord.  Ja, dette er visst konseptet med No. 7, som er den andre i en planlagt serie med solmodne champagner produsert i begrenset volum. 7-tallet refererer til at vinene i denne blenden kommer fra 7 landsbyer (fem i Côte des Blancs og to i Montagne de Reims) – og at alle er fra 2007. No. 7 er den nest dyreste fra Ayala, og koster staute 869,90 på handelslaget. Til den prisen har vi grunn til å vente oss en virkelig god champagne. Får vi det? Vi er selvfølgelig ikke så primitive at vi dømmer etter utseendet, men når vårt øye skuer så utrolig små bobler, og disse stiger vedvarende til værs i glasset, må det likevel være lov å gjøre seg tanker basert på utseendet. Lavt trykk? Lagret lenge? Å ja. 11 år på bunnfallet ... Og annengangsgjæringen fant sted under kork – ikke under den vanlige bruskorken («crowncap»). Hvorfor? Nei, det må vel være fordi produsenten ønsket mikro-oksydering da? Mer arbeid ble det i hvert fall på dem under degorsjeringen som fant sted i juli 2019. Hvordan var 2007-årgangen? Sånn extra medium, chardonnayen klarte seg visst best, ifølge folk som har greie på det. Flaks da at vår vin inneholder en overvekt av chardonnay: 67% mot 33% Pinot (ikke 80/20 som Polet oppgir.) Idet vi fører glasset til nesen, lukter vi blomster og karamell, nei ikke karamell, honning er det selvfølgelig. «Mer blomster enn frukt,» noterer vi mens vi snuser inn en duft av (sen-)sommer. I munnen kjenner vi gule epler, nøtter, sitrus, men først og fremst tenker vi at No. 7 er en smaksrik champagne, hvor frukten har passert ulike stadier i tidsmaskinen og byr på tertiæraromaer vi aldri får med en yngre vin. Ettersmaken er lang og behagelig. Den litt sødmefylte sitrussmaken gjør meg nysgjerrig på hvor mye sukker de har tilsatt: Beskjedne fem gram pr liter oppgir produsenten (ikke seks, som det står hos Polet). Vinen er dermed en extra brut, men balansert mot det relativt lave syrenivået, holdes det hele i beundringsverdig likevekt. Er den god? Ja, det også. Ja, erru gæern! Alle som bare har smakt blodferske champagner som kommer rett fra gyropaletten, burde unne seg å smake en slik modnet, utviklet champagne. Kanskje en fin presang til en som har drukket en del champagne, men ikke har funnet fram til denne på egenhånd? Vinen er å finne i bestillingsutvalget. Er den verdt å vente på? Ja. Varenummer: 11600901 Pris: 869,90 Syre: 4,2 gram pr liter Dosage: 5,0 gram pr liter Importør: Haugen-Gruppen AS Produsent: Champagne Ayala PS:
Med en pris på nærmere ni hundre kroner, stiller Ayala No. 7 i et vanskelig felt med sterke konkurrenter. Eller gjør den egentlig det? Jeg scrollet fort nedover Polets utvalg av champagner i prisklassen 750-1000. Resultat: 90. Nei, det er ikke riktig, for hele 48 av dem var merket utgått, utsolgt eller kan ikke bestilles. I praksis står dermed mange av oss igjen med drøyt 40 champagner i noenlunde samme prisleie. Og tar vi en titt på vaskeanvisningene, er det faktisk ikke så mange i samme sjanger som Ayala No. 7 - kanskje vil den hevde seg bra? Dette skulle bli en omtale av Veuve Clicquots nyeste årgangschampagne, men then one thing led to another …  Det hender jeg møter folk som rynker på nesen av Veuve Clicquot. Da blir jeg nysgjerrig og spør hva dette skyldes. Jeg har fått tre svar. 1) De liker ikke champagnene deres. 2) De har bare smakt volummodellen «Gul enke». 3) Veuve Clicquot er så store at det er mer gøy å lete etter små og sikkert spennende produsenter som ingen har hørt om.
Greit nok for meg, og vi skilles alltid som perlevenner etter at jeg har lagt inn et godt ord for Veuve Clicquots framifrå Extra Brut Extra Old - mer om den lenger nede. 2012, altså. Vi lærte allerede på barneskolen at en vintage er bedre enn en non-vintage, for en vintage lages bare i de beste årene. Var 2012 et godt år i Champagne? De trodde ikke det i 2012. Men nå tror de det. Det er som kjent aldri for sent å få en lykkelig barndom. Så hvordan er vintage brut 2012 (laget på 51 prosent Pinot, 34 prosent Chardonnay og 15 prosent Meunier?) Glasset er fylt av tårer. Mye vin som henger i glasset, lenge. På nesen er duften mindre intens enn ventet. Et tropisk innslag: mango. Og hermetisert fersken. I munnen kjenner vi grønt eple og røde plommer - men det altoverveiende innslaget utgjøres av rosa grapfrukt. Sekundæraromaene (gjær, brød osv.) er nesten fraværende, men vi aner litt vanilje som trolig skriver seg fra at 11% av vinen er eikelagret. Og så er det noe … ja hva er det? Et spicey hint av sjokolade med chili. Tertiæraromaer? Tja, ingefær kanskje, karamell, og karamelliserte mandler. Er den god? Ja, den er god. Og friskere enn ventet. Her må jeg filleriste Polet, for i de tre «klokkene» som skal angi henholdsvis friskhet, fylde og sødme, oppgis friskheten til klokken 4. Jeg vet ikke hvem som har stilt klokken, men vedkommende må ha vært på en snurr. OK, dosagen er på 8 gram sukker pr. liter, og syren beskjedne 4,3 gram. Men inntrykket vinen gir er sprekere. Friskhet klokken 7, tenker nå jeg, kanskje 8. Men er den god? Ja, den er god, det er en flott champagne. Jeg kan likevel ikke unngå å sammenligne den med nevnte Extra Brut Extra Old, som er laget utelukkende på reserveviner fra Veuve Clicquots dype kjellere – ikke fra én høst, men fra 1990, 1998, 1999, 2006, 2008, 2009, 2010 og 2012. To ytterpunkter, så å si, fra samme produsent. Mens vintage brut koster 639,90, ble Extra Brut Extra Old i januar satt ned fra nærmere 800 til 599 – før den nå nettopp spratt opp til 639,90, den også. Jeg er ikke så begeistret for terningkast og poeng og ti på topp-lister, men mener ærlig og oppriktig at Extra Brut Extra Old er et av de alle beste champagnekjøpene for tiden. Konklusjonen blir dermed: Ønsker du en Veuve Clicquot i den rike stilen som kjennetegner produsenten, men med mindre sukker og sprekere fraspark, anbefaler jeg Extra Old Extra Dry foran vintage brut 2012. Luksusproblemet løst. Eller du kan kjøpe begge, og sammenligne selv😊 Den Extra Old Extra Dry Polet nå fører, er versjon 2.0. Min lett panegyriske omtale av første versjon kan leses her: https://champagnebloggen.no/blogg/veuve-cliquot-extra-old-extra-brut Det er ikke ofte jeg kommenterer selve flasken, men her vil jeg nevne at den er virkelig lekker: jeg får lyst på denne champagnen. Svarer vinen til førsteinntrykket? Selve flasken minner om flaskene fra Krug: en ren tilfeldighet? Eh … hvem vet? Så denne champagnen kan kanskje måle seg med Krugs rosé? Inntil videre kan det være greit å huske at Bruno Paillards rosé er 2675,50 kroner billigere enn Krugs …  I glasset er champagnen meget lys – blekrosa, vil noen si - og boblene svært små og yndige.
Løfter vi glasset til nesen (og vi er ikke vonde å be) kjenner vi en medium pluss intens duft av røde bær – både friske og modne - samt nyperoser. Som vanlig med roséchampagner er primæraromaene dominerende, mens sekundær- og tertieraromaene er skjøvet lenger bak. I munnen finner vi i bringebær. Og sitrusfrukt. Og rips. Og blodappelsin. Og vannmelon. Og så må det vel være granateple (som ikke er eple ...) Bruno Paillards roséchampagne er rik på fruktige aromaer. Videre er den livlig, frisk, ren, med en polert overflate. Den er tørr, men ikke bitter. Ettersmaken er rimelig lang. Interessesant nok smaker den mindre «rosé» enn mange andre: Kan dette være roséchampagnen for de som ikke liker roséchampagne? I så fall skynder jeg meg å tilføye at dette også er en roséchampagne for de som liker roséchampagne. Så hva er den laget av? Hos Polet står det 85% Pinot noir og 15% Chardonnay. Jeg ville ikke tatt dette for god fisk, for produsenten selv oppgir ikke lenger blandingsorholdet. Det er heller ikke så enkelt som at Pinoten utgjør det røde i blandingen og Chardonnayen det hvite. Først lager de nemlig hvitvin av Pinot noir, som de blander med Pinot som har hatt lengre skallkontakt, og oppi dette hiver de en skvett Chardonnay. For den som er interessert i å lese litt mer om champagnehuset Bruno Paillard, og en annen av deres non vintage - nei, multi vintage - champagner, se gjerne Bruno Paillard, Première cuvée, extra brut Vanligvis søker jeg ikke opp viner på Vivino (hvor 45 millioner brukere hittil har lagt ut 59 millioner anmeldelser!) – det er mulig jeg er fordomsfull, men jeg tror lista ligger lavt (rettere sagt at det ikke er noen list.) Men i dette tilfellet lot jeg meg friste, og fant bl.a. følgende omtale av Bruno Paillards herlige roséchampagne: Очень хорошее Розе 🥂 Освежающее и нежное Спелый грейпфрут, цветы , немного медовой дыни , печенье курабье Очень гармонично 👍 Det er som jeg skulle sagt det selv … Varenummer: 5556801 Syre: 6,5 gram pr liter Tilsatt sukker: 7 gr pr liter Pris: 673,40 Verd prisen? Ja, faktisk Importør: Vininor as Produsent: Champagne Bruno Paillard
Bruno Michels extra brut er billig (til champagne å være), men det er ingenting billig med den. Rebelle kaller de den selv på hjemmesiden sin. La oss finne ut hva som er så opprørsk.
Innholdsfortegnelse: 78% Chardonnay, 22% Meunier, begge 2011-base, begge fra 30 år gamle vinstokker. Fem år på bunnfallet før omkorking. Tilsatt sukker: Null gram. Når vi får vinen i glasset, lukter den … ja, rett og slett rent og jeg får lyst til å drikke. I munnen byr det ikke på store overraskelser: Sitrus. Grønne epler. Lime. Litt honning. Jo, det er en overraskelse: Fruktsødmen er så markant at jeg innledningsvis ikke tror at det dreier seg om en zero dosage/nature. «Vigorous and fruity,» uttaler produsenten selv – jeg er enig. «Full bodied,» skriver de også – jeg er uenig. Jeg synes den er slank. Lav BMI. Litt kort ettersmak. Men jeg finner vinen balansert. Og delikat. Men er den god? Ja, jeg synes det. Etter hvert skal jeg likevel komme til å savne en liten teskje sukker i flasken. Jeg har inntrykk av at det ligger mye godt håndverk bak denne champagnen. Produsenten tar tiden til hjelp (fem år på berme før degorsjering på en non vintage står det respekt av). Bruno Michel driver økologisk på sine 12 hektar rett sør for Epernay. Av de seks cuveene de produserer, er to tilgjengelige i Norge: Den vi smaker nå, samt en rosé som jeg er blitt nysgjerrig på. Rebell? Tja. På den ene siden kan vi mistenke produsenten for å snu kappen etter vinden og følge trenden med diet-champagnes. På den annen side kan vi berømme produsenten for å lage en kompromissløs champagne som lar råvarene tale uten smaksforsterkere. For det må sies: Med sin übertørre stil er ikke denne nødvendigvis noen crowdpleaser i glassene til de som bare har smakt sirup med bobler i, men for den som ønsker å utvide repertoaret litt, eller vet at det er denne stilen du liker, så er det treff. Men er den god? Ja, jeg har jo sagt det. Når jeg likevel ikke tar bølgen, er det fordi jeg rett og slett ikke er fan av disse zero/non dosage-champagnene. Det blir et valg av stil. Men som de sier om gode biler: Godt skrudd sammen! Varenummer: 10493301 Bestillingsutvalget Dosage: 0 gram Syre: 4,4 gram pr liter Pris: 309,70 Verd prisen? Sammenlignet med de andre til samme pris, er den etter mitt skjønn et hakk opp Importør: World Wines as Produsent: Champagne Bruno Michel
Jeg har imidlertid lurt på strategien: Med Première cuvée (som utgjør mer enn 60% av produksjonen) valgte Bruno Paillard å lage en champagne som tilsynelatende ligner fryktelig mye på champagner fra fryktelig mange andre produsenter. Tradisjonell, med andre ord. La oss sjekke:
Ja, Première cuvée er en klassisk champagne i den forstand at den er laget på alle tre druene (i dette tilfellet er blandingsforholdet 45% Pinot, 33% Chardonnay og 22% Meunier.) Og det er ingen årgangsvin vi snakker om, dermed er den en non-vintage – nei, vent litt: en multi-vintage, kaller de den. Og dette skal vise seg å være mer enn lek med ord, for allerede i 1985 begynte Bruno Paillard å lagre reservevinene i en «evighetstank» som de etterfyller/tapper av hvert år. Avhengig av kvaliteten på høsten, vil Première cuvée inneholde 25-50% av disse reservevinene - og dermed kan en ørliten del av vinen som bruser i ditt og mitt glass være opp til 30 år gammel! Dermed er denne champagnen IKKE like tradisjonell som jeg først hadde fått inntrykk av. Dessuten gjæres 20% av vinen på eikefat. Og dosagen er lav (mindre enn seks gram sukker pr liter). Og vinen er lagret i minst tre år på bunnfallet. Og når den har fått korken på, lesses den heller ikke rett på traileren, blodfersk - produsenten lagrer den ytterligere fire måneder «hjemme» før den endelig slippes. Dermed rekker den å modne litt på flaske før vi river av korken, som vi gjør nå: Lys strågul, masse små, fine bobler, vinen henger litt i glasset. Lukten er umiddelbart frisk, vi merker epler (røde), litt (men ikke mye) gjær fra autolysen, blomster, men også et kjølig mineralsk drag. Frisk er ordet også i munnen, men vi kjenner også en tydelig fruktsødme. Mellom disse «polene» dirrer en form for spenning. Mine stikkord blir fruktig, høy syre, skarp mineralitet, dybde (fra reservevinene), balansert, mer kremet enn silkemyk. Men egentlig sitter jeg igjen med honnørord som elegant, ren, delikat … Varenummer: 5518401 FRA 5. JULI: NY PRIS: 479,90 (ned ca 80 kroner) TESTUTVALGET. Vinen fås kjøpt i de 60 største butikkene Importør: Vininor as Produsent: Champagne Bruno Paillard For en enkel landsens gutt er det stas å bli invitert til Krug – de er nå engang champagnens Rolls Royce - og et øyeblikk glemmer jeg at jeg selv inngår i det evige kretsløp som kalles markedsføring. Men først var det å finne ringeklokka. Intet prangende inngangsparti, ikke engang et skilt viser at vi er kommet rett. Men det må være her, for inngangsdøra på hjørnet er malt i Krug sin farge: Mørk kirsebær. Krug-rød, vil nå jeg si.  Mens enkelte champagnehus holder til i bygninger som ser ut som tegneserieslott i Disneyfilmer, har Krug gått i motsatt retning: Tilbaketrukkenhet. Diskresjon. De er jo eksklusive, men under ledelse av Margareth Henriquez har Krug de senere årene vist større åpenhet på flere områder - riktignok er de ikke mer løsslupne enn at et besøk fremdeles oppleves som en audiens. Min ledsagerske finner ringeklokka, og en relativt ung mann i relativt mørk dress åpner og slipper oss inn. En annen relativt ung mann i relativt mørk dress fører oss deretter til mottakelsesrommet, hvor vi et øyeblikk overlates til oss selv.  Der, på et bord midt på gulvet, ligger BOKA - ikke Bibelen, men Krugs interne bibel, så å si: Grunnleggeren, Johann-Joseph Krugs første dagbok fra 1848 med «oppskriften» på den ultimate champagne – gjemt og glemt i 163 år, helt til den ble funnet i 2011.  Klikk her for å redigere. Så kommer vår vertinne Mylène Soulas inn. Hun er in charge of House Hospitality hos Krug (skal jeg finne ut etterpå), og i de neste timene skal hun vise seg å være elskverdigheten selv. Hun forteller oss litt om dagboka til Johann-Joseph Krug som sluttet hos Jacquesson i 1842, da han mente han ikke hadde ikke mer å lære. Krug ville starte for seg selv og lage en champagne som ennå ikke fantes. Seks år senere skrev han denne dagboka, hvor han formulerte filosofien som Krug siden har styrt etter. Great richness, yet great elegance. En hel kjeller i én flaske. Både non-vintage og årgangsviner. Et perfeksjonistisk fokus på alle detaljer … Fargen på omslaget besluttet de å gjøre til Krugs offisielle farge. Mylene viser oss rundt i lokalene og kjellerne, og praten går. Vi har lest oss litt opp - du kommer ikke til Krug og ber om å få se kullsyremaskinen. - Jeg synes faktisk dere er modige, sier jeg til Mylene. Mens andre topp-produsenter utelukkende benytter druer fra grand cru-marker (til nød også fra premier cru), nøler ikke Krug med å dra lenger ut på landet og kjøpe druer fra uklassisiserte landsbyer? - Vi finner de beste druene, uansett hvor de måtte befinne seg, svarer Mylene diplomatisk før hun peker på klokken som henger på veggen i gårdsplassen. Tid er det dyreste av alt. Det første man lærer her, er tålmodighet. - Og det samme med bruken av meunier, sier jeg. (Pinot meuniner, «arbeidshesten» som etter sigende ikke egner seg for lagringsviner). Likevel bruker Krug meunier i viner som viser seg å ha et uovertruffent lagringspoensial? Mylene smiler, og svarer noe om at de høster druene med lav ph-verdi – mer syre og mindre sukker.
Krug er ingen kirke, intet kloster. Krug er bare en fabrikk som lager boblevin. Men når vi rusler omkring inne på området og i bygningene, er alt så stille og fredelig at vi hensettes i en egen ro. Her og der arbeides det, men alle lyder kommer langt borte fra og ingen later til å ha det travelt. Tar de dette med tålmodighet bokstavelig?  Men vi må jo smake. Og jeg som er spesielt opptatt av hvordan blandingen foregår hos Krug, skal nå få svar. Mylene forteller oss om den demokratiske komiteen i Krug – offisielt betegnet Comité de Dégustation Krug. Der sitter, i tillegg til kjellermesteren Eric Lebel, Olivier Krug, Julie Cavil, Laurent Halbin, Jerôme Jacoillot, Alice Tétienne og Isabelle Bui. Jeg nevner navnene for å av-anonymisere Krug. Det er ikke noen eller Krug som har tar avgjørelsen, men akkurat disse menneskene. Et relativt ungt lag. Fire menn, tre kvinner. Klokka 11 hver formiddag møtes komiteen fra tidlig november til sent i mars. Hver dag smaker komitémedlemmene – blindt – 15 forskjellige prøver. De ender opp med ca 400 prøver, som de så smaker en eller to ganger til. Fram til jul prøver de å danne seg et inntrykk av årets vin, etter jul arbeider de med å finne ut hvilke av reservevinene som skal tilsettes. - De forsøker å finne ut hvor uttrykksfull vinen er, sier Mylene, og hvordan den vil blandes og modnes. Og de har litt å velge mellom når de skal bestemme blendingen av neste utgave av Grande Cuvée: Krug selger ikke mer enn for 15 år siden, rundt 650.000 flasker i året. Men i løpet av de siste 30 årene har de doblet reservene - dermed har de et «bibliotek» bestående av 150 reserveviner som de kan velge fra. Så, i slutten av mars, etter fem måneders smaking, går komitéen til avstemming. Hvert medlem har én stemme. Avgjørelsen baseres på 4000 smaksnotater. Da blir det Grande Cuvée neste år også da … Jeg drikker en slurk og spør meg: Hvor godt kan egentlig champagne bli? Smaker Krug virkelig bedre enn all annen champagne? Eller er det slik at Krug sitter med definisjonsmakten? Og hvem er Krugs største konkurrent? Krug selv, vil jeg tro, med tanke på hvilke forventninger de selv har skapt med sine enestående viner.  Tiden har stått stille mens timene har gått fort. Vi tar farvel med rause Mylene, og den Krug-røde døra lukkes bak oss. Plutselig står vi på fortauet i skarpt lys og med biler og motorsykler susende forbi. Mens vi trasker innover mot sentrum for å få oss noe å spise, sier jeg hvor skuffende det vil bli å få servert alt annet enn Krug i glassene. - Jo, men på den annen side, sier min ledsagerske, vil det alltid være fint å tenke på at Krug finnes, og en gang i mellom kan vi jo unne oss en flaske. Har ikke du snart bursdag? - Eh, hvis du vil at jeg skal ha det, så ...
Vi hadde noe å feire, og da valgte vi Alfred Gratien årgang 2004. Falt den i smak? Jeg tar det fulle og hele ansvar. Den falt i smak.  Alfred Gratien lager champagne på «gamlemåten» - dvs. som før ståltankene kom på 60-tallet, og før «alle» i Champagne begynte med malolaktisk gjæring for bl.a. å korte ned lagringstiden.
Akkurat denne er fra 2004 – et godt år - er laget på 68% chardonnay, 19% meunier og 13% pinot, og som alle årgangsvinene fra Alfred Gratien, har den vært lagret i minst ti år. Jeg saboterer et hvert tilløp til spenning og røper konklusjonen med en gang: Hvis dette er «gammeldags» champagne, ønsker jeg meg mer «gammeldags» champagne: Hvordan kan noe så «gammeldags» smake så duggfriskt? Men la oss først synge hode skulder kne og tå: Hva kan øynene fortelle oss? Lys, med et svakt grønnskjær. Små, små bobler som søker friheten. Vinen henger litt i glasset – aha, fat, tenker vi …. Hva kan nesen fortelle oss? Her var det mye på en gang: Sitrus, gjærbakst, røde epler, sherry (?), pærer, mandler … Hva kan munnen fortelle oss? Kremet, kompleks, frisk! de røde eplene er blitt forvandlet til grønne, mineralsk, noe krydderaktig, sitrus, knivskarp syre møter et vell av frukt, men ingen front mot front-kollisjon da syren er integrert og laaang lagring på 228-liters eikefat har myknet vinen. Harmonisk, men med klør – om det går an å si. Og sval. Og med en herlig lang utgang. Roger Voss skriver i Wine Enthusiast at vinen er full av «nervøs energi.» Treffende, men betegnelsen fanger kanskje ikke opp hvor balansert den også er. Champagnene til Alfred Gratien er kjent for å tåle lang lagring. Denne kan sikkert trygt lagres så lenge at du glemmer den (og ikke bare liksom glemmer den), men er klar allerede nå. Dosage: 7,8 gram sukker pr. liter Syre: 9,2 gram pr. liter Varenummer: 1607901 Pris: 619,- Verdt prisen? Det begynner å bli dyrt, men søren heller! Ja! Importør: Henkell & Co Norge AS Champagnehuset Alfred Gratien i Epernay – etablert i 1864 - eier bare 15,6 dekar selv, og må derfor kjøpe inn mesteparten av druene. De produserer ca. 300.000 flasker i året, fordelt på syv forskjellige cuveer – men deres lange lagringstid krever stort lager. Men ingen fare; i kjellerne deres ligger hele 1, 3 millioner flasker og koser seg. Var jeg bare forelsket? Etter siste istid for 10 000 år siden, da isen langsomt trakk seg tilbake fra fastlands-Norge og de første Vinmonopol-utsalgene igjen kom til syne, forteller sikre kilder at de eneste champagnene som sto i hyllene, var Yellow Label (eller Gul enke, som vi siden har sagt). Ja, Veuve Cliquot har liksom alltid vært der, og selv om de årlig selger smått uvirkelige 15 millioner flasker av Gul enke, så driver de også med nybrottsarbeid under kjellermester Dominique Demarvilles ledelse. Helt siden jeg smakte Extra Old Extra Brut for første gang i fjor vår, har jeg sett fram til at den skal bli å finne i hyllene på Vinmonopolet. I forbindelse med at den nå lanseres i Norge, har jeg smakt vinen på ny for å se om den er like god som jeg husker den – eller om jeg bare var blendet av et øyeblikks forelskelse.  Klikk her for å redigere. To ting særpreger Extra Old Extra Brut:
For det første er den laget utelukkende på reserveviner. For det andre er Extra Old Extra Brut den første champagnen fra Veuve Cliquot som offisielt betegnes som extra brut. Dette siste bør være extra interessant for alle oss som i og for seg alltid har likt den rike stilen til Veuve Cliquot – men som likevel i mange tilfeller har valgt vekk champagnene deres da vi synes dosagen har vært i høyeste laget. Mens Yellow Label ligger på 10 gram sukker pr. liter, er denne skrudd ned til magre 3 gram pr. liter. Men tilbake til reservevinene: Veuve Cliquot har det nest største lageret av reserveviner i Champagne - over fire hundre forskjellige - og til Extra Old Extra Brut har de snust seg fram til viner fra 1988 (!), 1996, 2006, 2008, 2009 og 2010. Veuve Cliquot tar en Krug, tenkte jeg først. Men ved nærmere ettertanke benytter de likevel ikke identisk fremgangsmåte, da Krugs Grande Cuvée har siste høst som base. Men hva med Henriot? tenkte jeg så. Henriot samler jo den aller beste chardonnayen sin i en dedikert tank, tank nummer 38, og siden 2007 har de solgt Cuvée 38 – en champagne som blir en slags kontinuerlig blanding av de beste vinene deres. Neei, det blir heller ikke identisk … Okei da, så HAR Veuve Cliquot funnet opp hjulet – i hvert fall et lite et … (Her må noen som har bedre orden i sysakene enn det jeg har, gjerne kommentere.) Extra Old Extra Brut er laget på de tre klassiske druesortene. Den innbyrdes prosentfordelingen vil veksle fra år til år, men ligger nå etter sigende på 52% pinot noir, rundt 30% chardonnay og resten meunier. Og det er ingen ferskvare vi snakker om: Alle vinene har vært lagret i minst tre år på bunnfallet i ståltanker, deretter tre år på bermen i flasken – og – og dette kan flere produsenter gjerne ta til seg: Veuve Cliquot holder Extra Old Extra Brut tilbake i nærmere ett år før de slipper champagnen på markedet. Dette kaller jeg særbehandling! Vinen vil altså bli produsert hvert år, men den vil heller aldri utgjøre mer enn 1% av Veuve Cliquots totale produksjon: «Ellers står vi i fare for å bedrive «kannibalisme», sa Dominique Demarville med henvisning til reservevinene, da han lanserte Extra Old Extra Brut i London i april i fjor. Nå er visst ikke Veuve Cliquot mer engstelige for å spise sin egen hale enn at de lanserer denne champagnen i stadig flere land (bl.a. Brasil i mai, Norge nå). Men the proof of the pudding er og blir in the eating, så det er på tide vi åpner flasken: Lys gul, funklende, små, små bobler (som ikke minst skyldes at de har dosert champagnen til moderate 4,5 bar trykk, i motsetning til de 6 bar som er vanlig). Når vi lukter, kjenner vi innledningsvis litt røyklukt. Deretter overtar frukten(e). Når vi smaker, fyller champagnen munnen på en behagelig måte; den er kremet og silkemyk. Vi kjenner igjen honning, sitrus, pære, mye pære, litt fersken, gule epler, vanilje. Jeg er fristet til å si at litt av vinen MÅ være lagret på eik (5-10% av årgangsvinene deres er gjæret på eikefat, selv Gul enke har en dråpe eller to av eikelagret reservevin), men når det gjelder Extra Old Extra Brut vet jeg rett og slett ikke. Extra Old Extra Brut er myk og ualminnelig behagelig å drikke, harmonisk komponert som den er (og med det nevnte lave trykket). Den er ytterst balansert; på den ene siden kjenner vi kompleksiteten som alderen gir, på den andre siden har den fremdeles en ungdommelig friskhet. Skulle jeg savne noe (mest for å finne noe å trekke), måtte det være at den faktisk hadde tålt enda lavere dosage. Ned fra 3 til 2 gram sukker pr. liter lissom? Snakk om pirk. Nei, de har fått det til veldig bra! Extra Old Extra Brut er deilig som aperitiff, og den passer helt sikkert godt til mat med mildere smaker. Så jeg kan trekke et lettelsens sukk: Det var ikke bare en flørt i fjor. Nei, det dreier seg om ekte følelser, det vet jeg nå. Sann kjærlighet. True love. Bestillingsutvalget Pris: 730 kroner Verdt prisen? Se over Importør: LVMH 1600 kroner for en flaske vin (og så får vi ikke sykkel med på kjøpet engang.) Kan den virkelig være verdt det?  Krug er den ypperste produsenten i Champagne – det har champagne-entusiaster og eksperter verden over vedtatt på generalforsamling. Også andre produsenter lager toppviner, men Krug lager bare toppviner. Jeg skriver dette med et visst ubehag, for hva om jeg - i likhet med de fleste som uttaler seg om champagne – bare bidrar til en verdensomspennende, vedvarende hype? Tenk om Krug bare er bra, men ikke så bra?
La oss først etablere faktum: Dette dreier seg om den 166. utgaven av Grande Cuvée – dette er ingen årgangsvin, den er derimot blandet av 140 forskjellige viner fra 10 forskjellige år; de yngste vinene er fra 2010 og de eldste fra 1998. Etter å ha godgjort seg på bermen (bunnfallet) i syv år, ble den degorgert («fikk korken på») vinteren 2017. Krug har dermed sine ord i behold når de sier at det tar tyve år å lage en Grande Cuvée. Blandingsforholdet denne gang ble 45% pinot noir, 39% chardonnay og 16% pinot meunier. Da er det på tide å stige ned fra himmelen og se nærmere på dette landbruks-produktet: Fargen er gyllen. Når det første bruset har lagt seg, ser vi små, små bobler stige til værs, og vinen henger litt i glasset. Hva lukter den? I tillegg til grønne epler og sitrusfrukter, finner vi dufter av friske, avskårne blomster, gjærbakst, honning, mandler, grapefrukt (?) Idet jeg tar den første slurken, skyller en herlig, kremet mousse inn i munnen – og så skal jeg si at tungen våkner til liv: Her må det være en kompleks blanding av smaker, for hele tungen tar opp smaker – det er som om jeg for en gangs skyld merker at jeg har en tunge og at den virker. Smaken er dominert av et intenst sitruspreg, men vinen har også en slags krydret, nøttepreget kompleksitet. Det jeg synes kjennetegner denne vinen er ikke bare at den inneholder en hel katalog med fruktsmaker, men at disse balanseres sømløst i forhold til hverandre (beklager at jeg måtte ty til moteordet sømløst, men her er det dekkende.) Det som bærer oss hele veien gjennom fruktdisken, er imidlertid den elegante syrligheten. Og hva med ettersmaken? Den er kompleks og eviglang. Verdt å merke seg: Vinen blir enda bedre når den får tid på seg i glasset; litt varmere og litt mer luft - og enda mer frukt kommer til uttrykk. Dette er naturligvis en champagne som kan lagres lenge, ja, kanskje bør den det, kanskje er den i yngste laget nå. Men jeg klarte ikke å vente. Selv var jeg så heldig at jeg fikk denne flasken i bursdagspresang for en tid tilbake. Og kanskje er dette en fornuftig tilnærming til viner i denne prisklassen: Som en gave til «en som har alt»? Spa for sjelen. Dosage: 6,7 gram tilsatt sukker pr. liter. Bestillingsutvalget (men Polet har den inne i 37 butikker) Varenummer: 354501 Pris: 1599,90 Verdt prisen? Det er eksistensielt spørsmål som det er opp til den enkelte å besvare. Importør: Moét Hennessy Norge AS Krug ble etablert i 1843, og selv om champagnehuset ble kjøpt opp av LVMH-konsernet (Moét Hennesy Louis Vuitton) i 1999, er familien Krug fremdeles tungt involvert i driften, med Olivier Krug som «Directeur de la Maison" siden 2009. Årlig produksjon: trolig ca 650.000 flasker |
