Til gjengjeld trykker de svært informative bakside-etiketter, så vi faktisk får vite noe om hva flasken inneholder: 80% Pinot noir, 20% Chardonnay. 60% av vinen skriver seg fra 2013. Degorgert i november 2017, lagret ytterligere seks måneder før salg. 7 gram sukker pr liter. Gjennomsnittsalderen på de 37 parsellene deres er 36 år.
Høres bra ut, gjør det ikke? Og så står det RC med liten skrift (og ikke RM, som vi alle gjettet): Dette skyldes at R.H. Coutier er medlem av et kooperativ som de leverer en stor del av avlingen til. Men resten av druene – de beste – bruker de til å lage champagne under eget navn. Årlig produksjon: 60 000 flasker. Akkurat denne cuvéen – tradition brut - er den rimeligste av fem cuvéer. Og jeg sier det som det er: Den er steika god. Hva betyr så god i dette tilfellet? Tja, for å begynne et sted: I motsetning til en del pinot-dominerte champagner som kan oppleves som tunge, virker denne aldri tung – verken på duft eller smak. Den har likevel en fylde og en smaksrikdom det er lett å verdsette. Den lukter rødt – men også noe mineralsk. Mest fremtredende er likevel den litt overraskende lukten av bringebær. Og så lukter vi aprikos, tørket aprikos, og da tenker jeg at vinen har ligget lenge på bunnfallet. Jo da, tre års ubetinget - meget bra for en non vintage som etter regelverket kunne sluppet ut etter femten måneder. Vinen har også en skarphet som gjør at den aldri blir doven og slapp, heller ikke når den blir varmere i glasset. All vinen har vært gjæret og lagret på rustfrie ståltanker, og halvparten har gjennomgått malolaktisk gjæring. Halvparten har altså IKKE gjort det, og jeg regner med at denne andelen bidrar til friskheten – og dette, sammen med den boosten som Chardonnayen gir, lader denne vinen med en form for lav-intensiv spenning. Varenummer: 7156801 Dosage: 7 gram sukker pr. liter Syre: 5,5 gram pr liter Pris: 390,20 Verd prisen? Definitivt Importør: Champagneinwest AS
En hjerteskjærende historie først: Et av de mest nådeløse eierskiftene i Champagne fant sted i 1991, da Moët & Chandon kjøpte Lanson, som på det tidspunkt eide 208 hektar – 2080 dekar - med vinmarker av høy kvalitet. Etter 175 dager solgte Moët & Chandon Lanson videre – dvs. de solgte navnet Lanson og de ansatte og bygningsmassen - men beholdt 206 av de 208 hektarene. Snakk om raid! En slik røverhistorie trenger en helt, og helten i denne historien heter Jean-Paul Gandon, ansatt i 1972, kjellermester fra 1986, som i stedet for å forlate det synkende skipet, kastet seg frenetisk inn i arbeidet med å sikre Lanson den nødvendige tilgang av kvalitetsdruer.
Etter å ha vært familieeid i 206 år, har Lanson faktisk hatt hele fem eiere fra 1976 og til nå, men flere som har smakt champagnene deres over lang tid, er imponert over hvordan de likevel har klart å opprettholde kvaliteten, tross turbulente forhold i bedriften. Lanson produserer staute fire millioner flasker i året, og har funnet en trygg havn hos Lanson-BCC-group, den nest største grupperingen av champagneprodusenter. Etter denne historietimen er det på høy tid å skjenke i glassene: Lys, gyllen farge. Boblene er svært små, og fra min flaske var det lite av dem. Vinen henger i glasset, selv om den aldri har sett innsiden av et eikefat. Duften er tilbakeholden; litt gjærbakst, rød frukt, mineralske innslag. I munnen vokser en fin mousse. Sitrus. Moden, rød frukt. Et hint av honning og vanilje, litt bakverk – men vinen er flyktig; jeg har vansker med å gripe den, holde den fast. Stilen er moden og reduktiv, går fint til egnet mat, men jeg griper meg i å savne de knivskarpe kantene fra deres langt rimeligere Black Label Brut. Det kan naturligvis ha med mine preferanser å gjøre, men jeg får dessverre ikke like mye ut av denne champagnen som jeg hadde håpet. Varenummer: 5256601 Dosage: 8 gram pr liter Syre: 7,6 gram pr liter Pris: 549,- Verdt prisen? Ikke i mine øyne, men hvis du liker stilen, er den kanskje det. Produsent: Champagne Lanson
Lakmustesten:
I glasset har vinen en gyllen farge, og den er rik på bobler. Når vi lukter, merker vi aller først at den har et betydelig innslag av Meunier. Jeg går inn på hjemmesiden deres og sjekker: Jo da. Moroa består av 25% Chardonnay, 30% Pinot Noir og 45% Pinot Meunier. Oppgitt i den rekkefølgen: Er de redde for at ingen vil kjøpe vinen hvis de først oppgir at nesten halvparten av vinen er laget på Meunier? (Pinot Noir og Chardonnay har jo høyere prestisje, Meunier er mer for en støttedrue å regne.) Hvis du ikke har likt champagner med meunier-preg tidligere, kan det imidlertid godt hende at du liker denne. Men hvis vi blåser i om det er Meunier eller Pinot eller Peugeot eller Citroen: Hvordan er vinen? Duften av grønne epler er fremtredende, sammen med et mineralsk innslag. I munnen bruser vinen godt, og i tillegg til Granny Smith, skjelner vi hasselnøtt, noe bakst og vanilje. Grapefrukt også? Vinen biter i tungen og syrepreget svinner aldri. Med fare for å ta munnen for full, vil jeg hevde at vinen har en elegant mineralitet. Og den er egenartet – i positiv forstand. Til kyllingsalat var intense god. Hva til aperitif? Jo, hvis du vil få praten i gang, er denne vinen virkelig noe å snakke om - og vips er gjestene dine blitt perlevenner … En fin innføring i champagnens vidunderlige verden. Varenummer: 10450701 Dosage: 6 gram pr liter Syre: 4,7 gram Pris: 349,90 Verd prisen? Ja, det synes jeg. Grossist: LaMarc Wines AS  Ingen som besøker Veuve Cliquot kan unngå å legge merke til den aerodynamiske pølsebua rett innenfor porten, hvor de tilbyr eh … champagne. Fra tidligere besøk visste vi at Veuve Cliquot er en interessant produsent å besøke for en champagneturist; de er svært profesjonelle (i positiv forstand, ikke ironisk ment). Denne dagen vaier det et britisk, et amerikansk og et norsk flagg på stengene bak pølsebua: De mottar inviterte gjester fra nettopp disse landene, og gjestene fra Norge er ingen ringere enn oss: champagnebloggen.no De andre så vi aldri noe til, for Lison Blanchemanche – Chargeée de Visites - tok oss med på en fem timers omvisning rundt omkring i Montagne de Reims, med smaking på utvalgte steder i det grønne.
Men ingen fare: Jeg skal ikke dele sentimentale minner fra denne lyse og vennlige (og forblåste) dagen i sommer, jeg vil derimot benytte anledningen til å fortelle om et vellykket miljøtiltak som går under betegnelsen le confusion sexuel (selv miljøvern høres bedre ut på fransk ...) Som kjent er vinbønder i mange distrikter plaget av larver som angriper vinstokkene. Larvene spiser blomster og blader, gnager seg gjennom drueskallet, danner mugg, åpner for angrep av edelråte - kort sagt: store tap i avkastning og kvalitet. Svaret har vært å sprøyte med med kjemikalier. For å redusere bruken av sprøytemidler har man imidlertid lenge forsket på alternative løsninger, og siden 1991 har blant andre Veuve Cliquot prøvd ut den metoden som altså går under betegnelsen seksuell forvirring. Den ser slik ut:  Drøssevis av slike små dispensere henges opp bortover radene med vinranker, hvor de skiller ut syntetiske feromoner. Flott, men hvordan virker det? Møll - eudemis og cochylis - ligger i vintermånedene og slapper av mellom barken og veden i vinstokkene. (I hvert fall hunn-møllene - hvor hannene oppholder seg, er jeg ikke sikker på.) Men i april/mai føler hunn-møllene plutselig at livet leker, og de avgir utløsende feromoner, signalstoffer, for å tiltrekke seg hanner i russetiden. Disse feromonene virker momentant på hann-møllene, som er utrustet med reseptormolekyler og derfor sporenstreks kommer flaksende på sine tynne vinger for å finne hunn-møller og pare seg med. Da er det Mennesket igjen viser seg som naturens hersker: Hann-møllene blir forvirret - de trodde det var damer her, men så er det visst ikke det likevel, og så flyr de tilbake til dit de kom fra og går på byen og drikker seg fulle i stedet. Resultat: Null egg. Og null egg er lik null larver. Og null larver er lik uskadd avling ... Bortsett fra den hensynsløse utnyttelsen av møllens følelsesliv, har metoden ingen skadelig virkning på naturen.  Dere som har greie på dette har allerede sittet lenge med hånda i været for å si at Champagne ikke er alene om å benytte denne metoden. I Tyskland f.eks. benyttes den på 65% av vinmarkene, i Sveits 60%. Også andre vindistrikter i Frankrike har tatt metoden i bruk, men for landet som helhet er bruken beskjeden. Det er her Champagne utmerker seg, ved at arealet som beskyttes ved hjelp av le confusion sexuel nylig passerte 50%. Det virker. Og det skader ikke miljøet. Så hvorfor tas det ikke i bruk over hele fjøla? Det krever samarbeid og det krever penger. For at metoden skal fungere, må den brukes på et sammenhengende areal på minimum fem hektar. Og mange finner det dyrt: Det koster minst 250 euro pr hektar - og arbeidet med å henge opp 500 dispensere pr hektar kommer i tillegg. Hvis dyrkeren velger å sprøyte, kommer han kanskje fra det med 50 euro pr hektar. Det er nærliggende å tenke at det er de små landsbyprodusentene - som lager champagne av egne druer - som går i spissen for miljøvennlige tiltak, men bildet er mer nyansert enn som så. Store aktører som Veuve Cliquot (nest størst av dem alle, med en årlig produksjon på svimlende 18 millioner flasker) er avhengige av en sikker tilgang til enorme mengder druer av høy kvalitet, så de ser seg tjent med å investere i forskning innen viticulture.  Lison, som kjører oss rundt og varter oss opp på den mest vennlige måte, forteller at Veuve Cliquot har klart å redusere bruken av kjemikalier med 40% i løpet av de siste ti årene, at 60% av parsellene nå dyrkes uten bruk av ugressmidler, at de bruker 54% mindre vann i produksjonen enn for syv år siden, at solcellepaneler dekker 55% av energibehovet, at de med tanke på frakten har utviklet en flaske som er 7% lettere ... Det er vel ikke helt tilfeldig at Lison forteller oss akkurat dette - vi skjønner jo at en svær produsent som driver industrielt, gjerne vil gi inntrykk av at de er blitt et grønt lokomotiv. Men jeg blir litt imponert, jeg gjør jo det, når Lison forteller at de, som et ledd i konsekvent gjenbruk, har begynt å lage esker (til flaskene) av drueskall ... Hva så med le confusion sexuel? I Champagnedistriktet sett under ett er altså 50% av arealene beskyttet med denne metoden. Hvor stor andel av arealene til Veuve Cliquot er beskyttet? spør jeg. 99%, svarer hun.  Klikk her for å redigere. Men alt dette med seksuell forvirring tok oss to minutter. Resten av dagen hadde vi annet å prate om enn skadedyrbekjempelse. Vi smaker både det ene og det andre, og hvor passer det bedre å smake en rosé fra 2008, enn på utkjøringsrampen til anlegget i Bouzy, hvor Veuve Cliquot presser rødvinen til alle sine roséchampagner?
Oppskriften ser skikkelig spennende ut – men hvordan smaker kaka? Jeg har lest såpass mye skryt av denne champagnen at forventningene er høye.  Eric Rodez er åttende generasjon champagnemaker i landsbyen Ambonnay – den neste største grand cru-landsbyen. Her – i tjukkeste pinot-land - eier han 6,1 hektar, som han har beplantet med hele 45% chardonnay. I 2011 ble virksomheten sertifisert som biodynamisk produsent. Eric Rodez produserer bare 45.000 flasker årlig, fordelt på åtte cuvéer. Av disse er Grands Vintages prestisjecuvéen – en blanding av de beste reservevinene fra de seks beste årene siden 2000. Imponerende åtte år på bunnfallet. Ingen malolaktisk gjæring, alt lagret på fat og lav dosage - hva kan gå galt? Nok heimkunnskap: Hvordan er den? Vinen henger i glasset – mye, også – og vi tenker straks fatlagring. Hva med lukten? Først er det vanskelig å finne særpreg. Lite blomsterduft, mye pinot. Så lukter den litt «jord» + litt honning + litt røyk. Vinen skummer godt i munnen, med et bitt foran og under tungen. Den har en stram og kjølig smak, men vi aner også et noe søtlig preg, som imidlertid holdes i sjakk av en utpreget friskhet. Lang, frisk ettersmak. Alt dette er vel og bra, men det viktigste har jeg foreløpig utelatt: Preget av eik. For meg er denne vinen et stort paradoks: Jeg har lest hjemmesiden til Eric Rodez, og jeg har lest en rekke intervjuer med mannen, og er det én ting som går igjen, en ting som alltid fremheves, er det fokuset på terroir. Her skal det smake slik det bare kan smake akkurat fra hans parseller i Ambonnay - her skal kalkgrunnen og jordsmonnet og de gamle vinstokkene sette sine unike fingeravtrykk på vinen. Gjør de? Jeg spør meg: Har de brukt for nye eikefat? Eller må champagne langtidslagret på fat nødvendigvis få et slikt preg? Først en diplomatisk konklusjon: Dette er en champagne som utvider horisonten: Slik kan champagne også smake. Dette er ingen champagne for aperitiff, dette er en champagne for (kraftig) mat. Denne vinen er likevel paradoksal: På den ene siden legger produsenten avgjørende vekt på terroir, på den annen side er eikepreget altoverskyggende. Så en kort og brutal konklusjon: En i utgangspunktet spennende champagne er eiket i stykker. Bestillingsutvalget Varenummer: 4820301 Pris: 656,- Verdt prisen? Nei. Importør: Moestue Grape Selections AS Produsent: Eric Rodez   For en som liker både champagne og alt som går på motor, kan det være fascinerende å ferdes i trafikken i Champagne😉 Selv om druene til slutt plukkes strictly for hånd, tar flertallet av produsentene maskiner i bruk for pleie og omsorg. En av de som prøver å klare seg med minst mulig motorisert ferdsel, er imidlertid Marc Hebrart (rettere sagt Jean-Paul Hebrart, det var faren som het Marc.) Da jeg smakte hans Special Club for et halvt år siden, var førsteinntrykket: Den er jo sjokkerende god! Jeg ville ikke skrive om denne vinen før jeg hadde smakt den på ny: Den kunne jo ikke være sjokkerende god? Nå har jeg smakt den på ny: Nei, den er ikke sjokkerende god. Men en flott champagne er det. Basert på 2013-årgangen inneholder den 55% pinot noir og 45% chardonnay – størstedelen (av begge druer) kommer fra Mareuil, med Ay som nummer to. I glasset virker vinen lys til å bestå av så stor andel pinot. Små bobler stiger iherdig til værs. Den lukter «Ay» - og det får meg til å tenke på hvordan de forskjellige champagnene har sine «dialekter» - tegn som avslører hvilke områder de kommer fra (jfr. terroir). Jeg for min del synes den lukter aldeles nydelig med sin blanding av frukter (epler, sitrus) og mineraler, og jeg later som om jeg ikke har smakt den før, og sier til meg selv: Denne må jo smake godt også. Gjør den? (Og hva er i så fall godt i denne sammenheng?) Skikkelig frukt, noterer jeg, en moden frukt-karakter, modne, men friske epler. Syrlig som bare rakkern, generøs, men ikke tung. Intens og kompleks. Gjennomsiktig på et vis. Elegant. En liten merknad: Hvis vi søker opp Marc Hébrart Special Club hos Vinmonopolet, finner vi den ikke. De har utelatt Special Club-betegnelsen. På Polet heter den Brut 1er Cru 2013. Syre: 7,5% pr. liter Sukker: 6,0 gram pr. liter Varenummer: 9390301 Pris: 449,90 Champagne Marc Hebrart produserer et sted mellom 70.000 og 125.000 flasker i året (jeg har sett begge tall oppgitt), men de har ikke hjemmeside. Men hvis vi vil vite mer om denne produsenten (jeg synes han fortjener vår nysgjerrighet) kan vi gå inn på nettstedet til Club Tresors de Champagne (tidligere Special Club). 
Så la oss se hvordan selveste Staten beskriver denne champagnen: Lukt: God intensitet av røde epler, sitrusfrukter og hint av bakverk. Smak: Tørr og frisk med kremet brus, god fruktintensitet og lang avslutning.
Jeg ønsker ikke å harselere over Vinmonopolets knappe omtale – poenget mitt er snarere et hjertesukk over språkets begrensninger. Med to linjer til rådighet, gjelder det å konsentrere utsagnet. For selv om det er ingenting i den knappe betegnelsen som ikke stemmer, klarer likevel ikke Vinmonopolets taleskrivere å fortelle oss hva som er spesielt med vinen. Jeg mener; røde epler, sitrus, bakverk, tørr, kremet – hvor mange hundre, for ikke å si tusen champagner kan vi ikke si det om? Så er det språket det er noe gæernt med, eller vinen? I dette tilfellet er det nok språket. Vi kan likevel ikke nøye oss med røde epler og lang avslutning, så i et desperat forsøk på å sirkle inn denne unnvikende champagnens særpreg, velger jeg å beskrive den med hva den IKKE er: Selv om vinen helt opplagt er dominert av chardonnay, er den er IKKE en blanc de blancs, for produsenten har blandet 10% pinot noir i chardonnayen (IKKE 8% som Polet oppgir). Den er videre tilsatt 8 gram sukker pr. liter (IKKE 9% som Polet oppgir). Den har heller IKKE gjennomgått full malolaktisk gjæring (bare deler av den har). Heller IKKE er all vinen fermentert på ståltaker (10% er gjæret på fat.) Og den er IKKE dyr (til champagne å være), men det er heller IKKE noe billig ved den. Da jeg først luktet på den, trodde jeg vi skulle til Marne-dalen, helt ned til elven: For den luktet noe vått, vått gress kanskje, eller kanskje fuktig lær/skinn? Ikke bare det, men nok til at vinen luktet ... ja, litt ufriskt. Men – og dette er jeg glad for å kunne skrive - den smaker bedre enn den lukter! Og så faller brikkene på pass (i hvert fall noen av dem): Ja, det er først og fremst chardonnay som preger denne champagnen, men IKKE en typisk chardonnay. Denne chardonnayen er nemlig IKKE dyrket i Côte de Blancs (chardonnayens kjernehabitat), men i Montagne de Reims, altså i tjukkeste pinot noir-land. Og der lukter og smaker chardonnayen rett og slett annerledes ... Interessant, spør du meg. En slags konklusjon: Jeg opplever A. Margaine Premier Cru Brut som en outsider. Jeg liker den, jeg. Dosage: 8 gram sukker pr. liter Syre: 5,3 gram pr. liter Varenummer: 1291701 Pris: 319,90 Verdt prisen? Jeg har ikke språk til å kunne besvare det spørsmålet Importør: Brand Wine Estates AS Produsent: Champagne A. Margaine Oppdrag: Finn en riktig god champagne som er til salgs i mange butikker. Den må komme fra en mindre produsent og koste under fem hundre. Belønning: Du er videre.  Jeg slutter aldri å glede meg over hvor mye god champagne det finnes – og hvor forskjellig den kan være ...
Zoémie de Sousa, denne gangen. Hvem er Zoémie? Bestemoren. Hvordan går det med henne? Hun skal fases ut. Erick de Sousa har lenge vært en stigende stjerne på himmelen over Côte de Blancs. Han er en RM (recoltant manipulant) – en vinbonde som lager champagne av sine egne druer. Sammen med kona Michelle begynte han å eksperimentere med biodynamiske dyrkingsmetoder i 1999, og i 2010 fikk de biodynamisk sertifisering. 70% av vinrankene deres er rundt 40 år gamle, resten er mellom 50 og 70 år gamle (!) Disse gamle vinrankene gir lavere avkastning, men med røttene dypt ned i kalkgrunnen gir de den mineraliteten som de Sousa ønsker seg. Champagne de Sousa produserer rundt 85.000 flasker i året. I 2004 fikk alle de tre barna deres harde pakker til jul: Charlotte, Julie og Valentin fikk nemlig sitt eget champagnefirma! Zoémie kalte de dette, for å hedre farmoren. Og plutselig trengte familien tilgang til flere druer, og disse kjøper de av naboen, og dermed er Zoémie registrert som en NM (negociant manipulant) – en produsent som lager champagne av innkjøpte druer. Zoémie produserer rundt 30.000 flasker årlig. Alt dette er vel og bra. Men hvordan er vinen? Altså denne vinen? Etiketten på baksiden av flasken er eksemplarisk: Den sier oss noe. Som at druene kommer fra Avize, Oger og Cramant – tre grand cru-landsbyer i selve indrefileten av chardonnay-land i Champagne. Videre er vinen tappet på flaske 4. juli 2013, og degorgert 19. juli 2016. (Altså tre års lagring på bunnfallet.) Og før den ble korket, ble den tilsatt 5,8 gram sukker pr liter. Å se til: Denne champagnen overrasker meg ved å være en anelse mørkere enn jeg ventet av en blanc de blancs fra Côte de Blancs. Og den henger litt i glasset. Hm. Har noen tuklet med skaperverket? Ja. De har blandet inn 30% vin som har vært lagret på eikefat. Jeg tilgir. I min nese lukter den først og fremst sitrus, blomster og mineraler – og det hele har et modent preg, men virker likevel friskt. En kremet mousse gjør champagnen myk og nærmeste silkepreget i munnen. Smaken er definitivt mineralsk, men sitruspreget er dominerende. Vi kjenner også litt eple og grapefrukt. Etter mine begreper er dette en intens og ren champagne som ikke skjuler hvor den kommer fra (terroir, med andre ord.) Zoémie skal visst avvikles: I en samtale med Tyson Steltzer har Erick de Sousa sagt at det er tungt å markedsføre to (bare nesten) adskilte merker. Så kanskje må vi benytte anledningen nå mens Zoémie ennå finnes? Jeg er imidlertid ikke så veldig bekymret for fremtiden, for jeg regner med at barna vil overta driften av Champagne de Sousa - som trolig vil fortsette å gå så det souser (kunne ikke dy meg)😊 Pris: 442,70 Verdt prisen? Ja, det vil jeg si. Importør: Arvid Nordquist Norge AS Produsentens hjemmeside PS: De to neste ukene kommer jeg sannsynligvis ikke til å legge ut noe nytt på champagnebloggen.no. Men plutselig er jeg tilbake! Fortsatt god sommer! To særinger på turNår vi ferierer i Norge og kommer til et nytt sted, stiller vi oss uvilkårlig de samme eksistensielle spørsmål som mennesker før oss alltid har stilt seg: Hvem er vi? Hvor kommer vi fra? Åssen er utvalget på polet her a? Avhengig av hvor vi har ankret opp, kan vi finne polutsalg som lokker med alt fra to (2) til 115 forskjellige champagner. De to vi ser bilde av her, er det betydelig sjanse for å bli eksponert for, da A D Coutelas 1809 selges i 75 butikker og Clouet Silver Brut Nature i 110.
Hvorfor trekker jeg fram nettopp disse to? Fordi de er spesielt gode? Nei. Fordi de er spesielt dårlige? Nei. Ingen av dem bør imidlertid spanderes på folk som er uvant med å drikke champagne – da vinner vi ingen nye champagnevenner (og det vil vi jo.)😊 Det som kjennetegner begge vinene, er at de er så tørre at tann-emaljen slår sprekker. Det som er interessant (litt, i hvert fall) er at produsentene har brukt forskjellige metoder for å nå målet: A D Coutelas har unngått malolaktisk gjæring. Andre Clouet har unnlatt å tilsette sukker. To unnlatelsessynder altså, som begge fører til syrlighetens rike. A D Coutelas har virkelig gjort vei i vellinga i Norge de siste par årene. Den «vanlige» A D Coutelas (i brun flaske til 350), selges i hele 239 av polets butikker. Hvorfor? Nei, ikke vet jeg. Kanskje henger det sammen med at vinanmeldere i flokk og følge overøste champagnen med lovprisninger da den kom? At Vinmonopolet nå fører en rekke champagner fra A D Coutelas, forsterker inntrykket av at A D Coutelas må være en stor og betydningsfull produsent. Cuvéen med betegnelsen 1809 (navnet har den etter året firmaet ble etablert) koster 580, og forventningene skrus tilsvarende i været. Den er laget på 80% chardonnay og 20% pinot noir og er tilsatt 4 gram sukker pr. liter. Det kan gå riktig bra det. Heller ikke champagneprodusenten André Clouet er noen nybegynner i faget; der i gården har de laget champagne helt siden 1741 (!) og kan tilby syv forskjellige cuveer. Bare tre av dem er å få i Norge, og av disse igjen er det Silver Brut Nature som skinner klarest. Den koster 299,- altså bare drøyt halvparten av A D Coutelas. Silver Brut er laget på 100% pinot noir og har gjennomgått malolaktisk gjæring (en prosess hvor den spisse eplesyren i vinen omdannes til den bløtere melkesyren). Vinen er imidlertid ikke tilsatt sukker. Interessant at de prøver dette med basis i den fruktige pinoten. Det kan gå riktig bra, dette også. Men har de fått det til, disse to produsentene? Mange anmeldere mener det. Jeg for min del mener at begge disse champagnene flyter skjevt i sjøen. De har slagside. Hvorfor? Fordi en smak dominerer fullstendig. Hos A D Coutelas er det sitrussmaken som tar overhånd. Hos Clouet er bitterheten så dominerende at den overskygger de andre smakene. De smaker helt forskjellig, disse to, men på meg virker begge champagnene disharmoniske; de lider under en slags ubalanse. Visst er det andre dufter og smaker der, men disse kommer aldri til sin rett. For ikke å nedkalle gudenes vrede over meg i ferien, skal jeg ikke si at disse champagnene er dårlige, for det er de ikke. Men sære er de – antakelig designet for kjenneren som ønsker seg akkurat det uttrykket, den smaken. Men for en som er på ferie og stikker innom det lokale polet for å finne en flaske sjampis å kose seg med når sola skinner, er jeg dessverre redd ingen av disse vil gjøre susen. Så hvilken av disse ville jeg ha valgt? Louis Roederer Brut Premier. Den ligger midt mellom de to ovennevnte i pris, og er som å drikke silke. Roederer er en champagne som er like høyt verdsatt av drevne champagnedrikkere som av folk som smaker champagne for første gang …  Roederer er å få i 72 butikker, så vi får vel legge kursen til ett av de stedene da … Fortsatt god sommer! Går det an å gi en vin menneskelige karaktertrekk? Nei, det synes jeg virkelig ikke. Men hvis det hadde gått an? Ja, da ville jeg ha betegnet denne champagnen som utadvendt. Men gi oss litt hard facts!  Boizel lager en rekke forskjellige champagner - denne er, som betegnelsen blanc de noirs indikerer, laget utelukkende på en blå drue, i dette tilfellet pinot noir. Den er lagret tre år på bunnfallet i flaske (mot det lovbestemte minimum på 15 måneder) og vinen har gjennomgått malolaktisk gjæring. (Hos Vinmonopolet står den angitt som 2014-årgang, men dette er da ikke en årgangsvin. Men det er ingenting å bry seg med. Boizel har på eksemplarisk vis påført diverse opplysninger på etiketten, så denne vi smakte ble degorgert («fikk korken på») i mai 2014.)
Så hvordan smaker vidunderet? Å nei, ikke noe slinger i valsen: Først må vi se, deretter lukte – og så kan vi smake … Idet vi skjenker i glasset, er boblene store, men straks springvannet stenges for kvelden, ser vi at boblene som stiger mot nattehimmelen er små. Fargen er middels dyp strågul (eller kanskje en anelse lysere?). Og duften? Jo, vi kan ane blomster, valnøtt, en skvett sherry kanskje (?), og litt brøddeig, og litt sitrus – men først og fremst kjenner vi konsentrerte - og herlige – fruktaromaer. Nå får vi lov til å smake, og da skyller først en behagelig mousse over tungen før vi straks kjenner igjen frukten: Røde bær, aprikos, sitrus, eple – og selv uten en injeksjon av chardonnay, er det en frisk vin, og kraftig og velsmakende, med snert fra frisk syre. Ettersmaken er lang. Når vinen får anledning til å bli varmere i glasset, kjenner vi forresten mer til den typiske smaken som skriver seg fra den blåsvarte pinot noir-druen. Utadvendt, skrev jeg innledningsvis. Ja, det er en champagne som «byr på seg selv», og ikke sitter og sturer borti en krok og venter på at noen skal finne veien bort og oppdage hvor godt den lukter. Hvis jeg sier at dette er en champagne som er lett å like, venter noen at jeg straks skal tilføye men. Jeg gjør ikke det, det kommer ikke noe men fra min side. Det er mulig jeg er for optimistisk nå og skulle vært renset i et nøytraliseringsanlegg, men jeg kan ikke si annet enn at denne champagnen har en rik fruktsmak, at sødmen er godt integrert og at en flott syre gir den spenst. Og etter å ha smakt denne, blir jeg nysgjerrig på de andre champagnene Boizel har i porteføljen. Dosage: 8 gram tilsatt sukker pr liter Bestillingsutvalget. Pris: 369,90 Verdt prisen? Ja. Varenummer: 2202901 Importør: Flaaten Boizel er et veldrevet, mindre champagnehus i Epernay, etablert i 1834. Sjette generasjon er nå involvert i driften. Boizel produserer rundt en halv million flasker i året, mye eksporteres. |
