|
Kanskje har jeg vært litt kjepphøy. Det er vel ingen hemmelighet at jeg aldri har vært begeistret for sukkerfrie diet-champagnes – men nå har jeg for en gangs skyld smakt en av disse som jeg virkelig liker. Dette tvinger meg til å re-kalibrere min sensoriske maskin. Irriterende.  Men altså: null gram tilsatt sukker? Mer manndomsprøve enn nytelsesmiddel? Det aller verste er når produsenten gjør det lett for seg ved å ta utgangspunkt i sin non vintage standardchampagne, og simpelthen bare kutter ut sukkeret – de gidder ikke engang å justere blenden for å kompensere for det manglende sukkeret. Og så er det nettopp dét Philipponnat gjør. De burde ikke komme fra det med æren i behold. Men det gjør de. Jeg er faktisk imponert. Det er fullt mulig å nyte denne champagnen uten å lese bruksanvisningen. Men for oss med langt fremskreden interesse for champagne, er Philipponnat så elskverdige at de trykker all ønskelig info på baksideetiketten. På vår flaske kan jeg lese at basevinen er fra 2016, at pinot noir utgjør 70%, chardonnay 28% og meunier 2%. Og 27% av vinen er lagret på eik (i et tilnærmet solera-system, men det står det ikke her), og champagnen er omkorket/degorsjert i desember 2020. (Jeg har smakt Non dosé tre ganger i løpet av den siste måneden, og de to andre var fra 2017, men jeg merker ærlig talt ikke særlig forskjell – det er vel også meningen med en non vintage som skal smake mer av huset enn av året …) Men hvordan smaker den da? Som Philipponnats egen Royale Réserve Brut, bare med stålkanter. Og hvordan smaker Royale Réserve Brut? Fasiten står HER: (trykk etter ønske) Men tilbake til Non dosé: I glasset er den mer gul enn rød, til tross for den høye andelen pinot. Gylden. Solskinn på flaske. På nesen er intensiteten medium minus, men vinen dufter virkelig deilig av bl.a. roser og epler, jeg får inntrykk av at det er mer chardonnay i den og mindre pinot enn det faktisk er. Sekundæraromaer i form av brøddeig eller kjeks, finner lite av her, sporene etter autolysen er svake og noen maillard-reaksjon oppsto vel aldri på grunn av sukkermangel? Så hva blir det da igjen av den tradisjonelle champagnesmaken? Frukt. Ren, kildeklar, foredlet frukt. I munnen smaker vi (rød) grapefrukt, epler og ikke minst bringebær. Foran/under tungen merker vi syren, men midt i munnen er det mye fruktsødme å smatte på. Ettersmaken er kanskje ikke overvettes lang, men det er heldigvis mer igjen på flasken … Det er læring i denne cuveen: 1: Ja, det går å lage en velsmakende (og ikke bare «interessant») non dosage bare du har virkelig gode (og modne nok) druer. 2: Den minner meg om hvor vanskelig det egentlig er å vurdere champagne. Selv synes jeg i hvert fall at det noen ganger kan være vanskelig å skjelne mellom sødmen fra frukten og sødmen fra dosagen. Og med glasset i hånden drømmer jeg meg vekk til en perfekt sommerdag et sted ved sjøen, Risør, for eksempel (uten illsinte båtmotorer) – tenk deg Philipponnat Non dosé sammen med reker rett fra fiskemottaket - mmmm! En kasse av denne champagnen og to kilo reker kommer riktignok på nærmere fire tusen kroner – det er ville priser på reker for tiden … Men i dag må jeg nøye meg med husmannskost i regnværet: god, gammeldags pasta med tomatbasert saus, og jeg tviler på om Philipponnat non dosé passer, men jeg tar nå et glass til maten – champagnen sitter som et skudd. Non dosé er den nest rimeligste av Philipponnats intet mindre enn 13 cuveer. Så om denne er bra – hvordan er ikke da de andre? Varenummer: 6731601 Bestillingsutvalget (dessverre) Pris: 525 Produsent: Champagne Philipponnat https://www.philipponnat.com/ Importør: Norwegian Beverage Company Til slutt – for den som orker å henge med - noen helt nødvendige ord om Champagne Philipponat:  De feirer 500-årsjubileum i år. Selvfølgelig har de ikke laget champagne siden den gang, men familien har faktisk dyrket vindruer i området siden 1522. Det var først i 1910 at det nåværende champagnehuset ble etablert i landsbyen Mareuil-sur-Marne av Pierre Philipponnat, og siden 1999 har Charles Philipponnat drevet champagnehuset til nye høyder. Da vi nylig besøkte dem, møtte vi blant andre Francois Philipponnat, sønnen til Charles. Han reiser verden rundt og selger vinene deres. Og han gjør tydeligvis godt arbeid, for i fjor solgte de 900 000 flasker (mens de bare laget bare 600 000.) For et luksusproblem, antydet jeg mens vi sto og smakte, men med det avslørte jeg bare min vankunne. De kunne solgt mye mer, alt, til ett land, men vil ikke. De ønsker heller å være representert i utvalgte butikker og restauranter i mange land, og ser seg nødt til å allokere: tildeler så og så mange av den og den cuveen, og dessverre: akkurat i år må vi si nei til deg, nothing personal … De håper bare at de ikke mister noen av kundene på denne måten. Mange vil forbinde Philipponnat med Clos des Goisses; denne mest berømte vinmarken i hele Champagne, er også den bratteste, og den ligger sørvendt og fanger dermed mye sol, og under hele herligheten finner vi en usedvanlig kalkrik grunn. Naturligvis lager de ettertraktede cuveer fra Clos des Goisses, men vi andre kan trøste oss med at noen dråper fra denne sagnomsuste skråningen også havner i vår Non Dosé.    Philipponnat er flott hus på mange måter, jeg ble i godt humør av å være der. Jeg fikk enda større respekt for hvor seriøst og målrettet de arbeider uten å fire på kravene, no shortcuts. Selv om Philipponnat er en negociant som må kjøpe to tredeler av druene de trenger, får jeg likevel inntrykk av at de er mindre enn produksjonen skulle tilsi – til tross for store og feiende flotte lokaler, er det er akkurat som de tenker og jobber som en mindre og kvalitetsfokusert grower (recoltant manipulant.) I tillegg er folkene veldig liketil og hyggelige. Foreløpig er huset bare åpent for wine professionals. De har imidlertid stadig besøk, og Maxime Royere som viste oss rundt både i Clos des Goisses og på huset, er ansvarlig for resepesjonen og besøkene. Jeg håper virkelig Philipponnat velger å åpne huset for Gud og hvermann; de har flotte besøkslokaler, de har parkeringsplasser utenfor døra – og ikke minst: de lager steika gode, smaksrike champagner med deres eget fingeravtrykk på.  Vrient dette, jeg prøver å si to ting på en gang: 1 Denne champagnen er en gledelig overraskelse 2 Jeg får lyst til å filleriste importøren  Når våren endelig kommer med sol og varme på terrassen, går i hvert fall jeg over i et tilgivende modus: Er det så nøye da? Må vi telle antall bobler? Er det ikke nok at champagnen er god og at vi koser oss mens vi prater om langt viktigere ting i livet enn ei flaske vin? Gardet vintage 2013 extra brut viser seg definitivt å være en champagne for terrassen - men vi kjenner det fort: dette er da ingen «terrassevin»? Den har kvaliteter som oppmuntrer til grundigere smaking. So here we go again: ny smaking, nå uten terrasse. Champagne Gardet var en ukjent produsent for meg før de ble representert på Polet med hele seks cuveer sist november (så vidt jeg husker). Produsenten holder til i landsbyen Chigny-les-Roses, på nordsiden av Montagne de Reims. Der produserer de faktisk en million flasker årlig, men sine egne etiketter klistrer de bare på de beste 400 000 – resten selger de til andre. Vinen vi har i glasset består av 70% Pinot fra grisgrendte strøk i Montagne de Reims, og 30% Chardonnay fra – overraskende nok - Mareuil-sur-Aÿ, også det i tjukkeste Pinot-land. Vinen henger i glasset, og jeg gjetter at den har skvulpet på et fat. Men der tar jeg feil, gitt – rustfritt stål så langt øyet rekker. Gardet 2013 er svært behagelig på nesen. Den river ikke akkurat, det skal sies; medium intensitet maks. Men hva lukter den? Ikke så rødt som jeg ventet. Kanskje er det chardonnayen som nuller ut pinoten? Sekundæraromaene får meg til å tenke på en italiensk pizzabunn - du vet, når du er mett, og sitter og plukker i den godt stekte kanten av pizzabunnen. Etter seks år på bunnfallet før degorsjeringen (og ytterligere to år etterpå) har champagnen også rukket å utvikle tertiæraromaer av tørket frukt, røde epler, aprikos. I munnen overrasker den ikke mht aromaene, men ved at den er betraktelig mer syrlig enn ventet. Fruktsødmen er til stede, absolutt, men vinen oppleves som frisk på en «rensende» måte: du føler at du blir ren i munnen – og er klar til å gyve løs på ethvert måltid som måtte komme din vei. Den fødte aperitiff, med andre ord. Så hva er det jeg hisser meg opp over importøren for? Det er jo en riktig fin champagne? Ja, det er nettopp det den er. Men hva gjør grossisten for at vi skal fatte interesse for Gardet vintage 2013 extra brut? Siden det dreier seg om en vin fra bestillingsutvalget, er vi (bortsett fra spredte anmeldelser) avhengig av informasjonen på nettsiden til Vinmonopolet. Og Polet igjen er totalt avhengig av info fra importørens side. Så hva gjør importøren for å gi oss lyst til å prøve akkurat denne champagnen? For det første unnlater de å vise bilde av flasken. (Dette er de riktignok langt fra alene om, og denne latskapen er en gåte for meg. Jeg selger sko, de er kjempekule, men ingen får se hvordan de ser ut før de har betalt dem …) For det andre: under Korktype oppgir de crown cap. Hva er en crown cap? Tenk en gammeldags bruskork. Dette er den måten de fleste champagneprodusenter forsegler flasken på under annengangsgjæringen. Først etter degorsjeringen (omkorkingen) setter de på den korken som vi får se; enten en kork bestående av (forskjellige mengder) naturkork – eller en Diam Mytik, som er en «kunstig» kork laget spesielt for champagneflasker. Jeg søker opp fakta-arket fra produsenten: Initial closure: crown cap Final cork (after disgorgement): Classic cork Klassisk kork, altså. Kan det være så vanskelig? Men er dette noe å hisse seg opp over? Ja, jeg synes det, for djevelen bor i detaljene, så kan vi stole på de andre opplysningene som gis? Sukker: 4 gram/liter – ja, det tror jeg på. Syre: 4,1 gram/liter – usikker? Hadde gjettet på høyere syre, men de har jo tilsatt beskjedent med sukker så ... Så kommer vi til de tre klokkene: Friskhet, fylde, sødme. Her står det: Friskhet: kl 11 (oi, kan det være mulig? I forgårs smakte jeg en annen champagne, med 7,1 gram syre og 1,8 gram sukker – den var ikke for nybegynnere, for å si det slik, og der var klokka bare blitt 9) Fylde: kl 11 (du verden, jeg nøyer meg med å spørre: kan det være mulig?) Sødme: kl 3 (jøss, vi er enige jo) Dette ble altfor langt og det er sikkert ingen som bryr seg. Forresten er det mange som vet mer om champagne enn det jeg gjør, og som sikkert klør i tastauret nå. Jeg synes bare det er synd at en finfin champagne som mange kunne like, ikke gis en sjanse for den som søker seg gjennom Polets nettside for å prøve en ny champagne. Så dette får være min beskjedne drahjelp. Den koster forresten 499, og det kan godt hende jeg kjøper den igjen. Vi er to som smaker denne champagnen og vi er enige om mye – men ikke konklusjonen. Med min dobbeltstemme skal vi nok komme til enighet.  Det minker på årgangschampagner fra toppåret 2008 og vi griper mulighetene med begge hendene når noen kommer vår vei. Maurice Vesselle vintage 2008 kom riktignok på Polet i november, men jeg har ikke hatt anledning til å smake den før nå.
Det er forresten rart med dette nyhetsjaget – vi håper hver gang at det skal komme en sabla god vin som ingen har hørt om til en sabla god pris. November altså, den føles dermed allerede «gammel» - men er ikke det bra når det gjelder champagne? Maurice Vesselles millésimé 2008 er en champagne fra grand cru-landsbyen Bouzy, som med sine sørvendte vinmarker er den varmeste i Montagne de Reims. Bygda er kjent for å gi kraftige champagner basert på pinot noir. Så da får vi enda en kraftig champagne basert på pinot noir? Nei, Maurice Vesselle gjør ikke som naboen – de har to triks i ermet: For det første har de blandet inn 28% chardonnay – og for det andre har de blokkert den malolaktiske gjæringen. (Mange mener forresten at non-malo er veien å gå når det blir varmere i Champagne, uansett hvor mange elbiler vi kjøper i Norge.) Det vi i dommerpanelet er enige om: Å se til er vinen gullfarget. Når vi snuser, er den middels intens. Veldig behagelig på nesen, vi merker en sødme som minner om honning. Har vi ikke lært at chardonnay lukter sitrus? Eller er det bare i Cote de blancs det, kanskje? Vi aner i hvert fall litt lime. Og litt grapefrukt. I munnen responderer vinen kjapt på tungen. Den er syrlig, skikkelig syrlig. Vi sjekker: 5,3 gram tilsatt sukker, den er med andre ord en extra brut, men ikke så extra heller. Men syren da? 10,3 gram pr liter – oi, dét er faktisk ganske heftig! Videre registrerer vi pinotens aromatisk kraft, og alle årene i kjelleren har utviklet aromaer av tørket frukt. Men merker vi ikke, ja rett og slett rips? Er det chardonnayen som skaper en slags letthet i denne middels fyldige vinen? Fraværet av malolaktisk gjæring bidrar selvfølgelig også til friskheten. Champagnen virker i hvert fall veldig elegant til å være laget på 80% pinot. Er den god? Ja, det er vi enige om. Men så er det syren. Det er morsomt med syre; vi kan begrave den under sukker, men syren viser seg likevel, i form av vann i munnen. Denne champagnen gir definitivt masse vann i munnen, og jeg hevder at med denne som aperitiff, kan du servere hva som helst etterpå. Det vi i dommerpanelet er uenige om: Min co-smaker er ikke uten videre enig med at den egner seg til aperitiff. Kanskje bare om våren. Og i hvert fall ikke for alle. For dette er ingen enkel vin å håndtere, syren overdøver smaken. For den uerfarne champagnedrikkeren vil den oppleves mer som bruspulver på tungen, enn som en deilig champagne til nytelse. Co-smaker anerkjenner champagnens kvaliteter, men mener til syvende og sist at den er for durkdrevne champagnenerder som vet nøyaktig hva de ønsker seg. Jeg for min del synes den er strålende som den er. Det er faktisk litt rart, for jeg grøsser bare ved synet av en appelsin, men syrligheten i denne champagnen tåler jeg altså. Men jeg må innrømme at jeg gjerne skulle smakt den med bitte lite granne mer sukker også. Den er som sagt både extra brut og non-malo – noen vil nok si at det ene hadde vært nok. Men det er en flott champagne! Varenummer: 13429401 Pris: 588,80 Basisutvalget. Den kan ikke lenger bestilles – men Polet har haugevis igjen av den i en rekke butikker Syre: 10,3 gram pr liter (!) Dosage: 5,2 gram sukker pr liter Importør: LaMarc Wines AS Produsent: Champagne Maurice Vesselle (Vintage 2008 er for øvrig storebroren til Vesselles Grand Cru Extra Brut som sparket inn alle dører da den kom med en pris på 238,80 (!) I april 1788 – ennå 13 år før han ble president i USA - var Thomas Jefferson på heisatur til Champagne. Dvs. han var på en dannelsesreise til Europa, men det var visst i Frankrikes mange vinområder han dannet seg mest. Under oppholdet i Champagne skrev han bl.a. at her er mange hvite viner laget av blå druer.  Champagne R.H. Coutier holder til i Ambonnay, en av de aller fremste pinot-landsbyene. Den vinen vi skal smake her og nå, er da også en blanc de noirs laget på pinot. Vi kan jo begynne med å snu flasken. Etiketten på baksiden forteller oss at 60% av vinen er fra 2011, 40% fra 2010 (og sistnevnte andel er lagret på eikefat.) Bare 3000 flasker er produsert. Dosage: 4 sukker pr liter. Degorsjert: Desember 2020. Eksemplarisk! En baksideetikett som forteller oss noe. Kan det bli for mye informasjon? Trenger vi å åpne flasken? Vi vet jo nesten hvordan det smaker? Bare nesten … Selvfølgelig må vi kontrollere. Altså: I glasset er vinen mer gul enn rød, gyllengul. På nesen er intensiteten medium pluss. Hva lukter det da? Tørket frukt, definitivt, nærmere bestemt mørke plommer, fersken, aprikos. Tertiæraromaer fra lagringen altså. Vi mener å snuse inn lukten av valnøtter og gravensteinepler også, men det kan være fantasien. Jo, og så et svakt tropisk innslag av pasjonsfrukt. Når vi har drukket noen gode slurker, må jeg ty til det forferdelige ordet sømløst: den smaker jo akkurat som den lukter … Champagnen har et gjennomført særpreg, som ikke er lett å beskrive, men som må være summen av alle delene … Den er ikke overvettes kompleks, men det den mangler i kompleksitet, tar den igjen i konsentrasjon. Kanskje skal vi være glad til, for det den smaker, smaker godt. En overraskelse byr vinen likevel på: Produsenten har tilsatt forsiktige 4 gram sukker pr liter (altså er det en extra-brut) – og den har ikke gjennomgått malolaktisk gjæring: På papiret ser dette ut som definisjonen på et barberblad – men så er champagnen helt annerledes, mye mykere, bløtere enn ventet - må være mye fruktsødme. Under oppholdet i Champagne for 233 år siden skrev Jefferson også at pinot er en finere drue enn chardonnay. Etter å ha smakt R.H. Coutiers Cuvée Henri III er det fristende å si seg enig med presidenten. Henrik III er en deilig, smaksrik blanc de noirs med et godt lagringspreg. Perfekt til høstkvelder når regnet plasker mot ruten. Varenummer: 13139601 Vinmonopolet: Notodden, Holmen senter, Aker Brygge. Vi andre må bestille den. Syre: 7,2 gr. pr liter Sukker: 4,0 gr. pr liter Pris: 579,90 Importør: Pure Wine AS Produsent: Champagne R.H. Coutier Bildet under: Fra et besøk hos R.H. Coutier før koronaen. Undertegnende i blå jakke.  «You are an Influencer then?» «Ehh …» Rødmende av skam bøyde jeg hodet: Influencer? Ikke hadde jeg leppene, ikke var jeg korrupt nok, ikke hadde jeg en milliard klikk - jeg hadde imidlertid påberopt meg champagnebloggen.no i håp om å få et oppgradert besøk hos Launois, og straffen var at de plasserte meg i en stol og satte seks flasker foran meg, hvorav fire smakte helt likt.  Der og da – ansikt til ansikt med åttende generasjon Launois som satt ytterst på stolen og forventet nyanserike tilbakemeldinger på de fire champagnene som smakte helt likt - jeg har fortrengt hva jeg sa. Men jeg har smakt champagner fra Launois både før og etter dette - og hver gang har jeg tenkt: de er jo gode, men det må da være forskjell på dem? La oss nøye oss med å smake én av dem - den dyreste av de som er til salgs i Norge: Launois Grand cru Blanc de blancs 2015 – denne har nemlig fått plass i basisutvalget og koster 414,90. Interessant for mange av oss. Launois holder til i landsbyen Le Mesnil-sur-Oger midt i Côte des Blancs, det fremste området for dyrking av chardonnay. Vår vin er da også en blanc de blancs – fersk til årgangsvin å være, fra 2015. Den kommer på Lauonis´ lett gjenkjennelige flasker – akkurat til denne har de valgt blankt glass. Fint å se på, men vi bør holde flasken unna både sollys og elektrisk belysning, ellers risikerer vi at vinen taper seg fort og får en smak av lys (goût de lumière som forringelsen så vakkert heter på fransk.) Men dette vet jo alle. Så er den noe tess? Duften minner om klær som har tørket på snoren, men når vi lukter en gang til, tenker vi på sitrus, kanskje litt eple - men ikke minst lukter vinen det samme som de fleste andre blanc de blancs-champagner født og oppvokst på det skrinne jordlaget over kalkgrunnen i Cote des Blancs. Mineralsk, som mange vil si. I munnen smaker den egentlig som forventet: dette er en standard blanc de blancs fra området (og dette er et nøytralt utsagn, det ligger ingen nedvurdering i det fra min side.) Frisk og godt, men det er kanskje ikke så fryktelig mye å si. Men har da Grand cru Blanc de blancs 2015 ingen hemmeligheter? Jo, faktisk. Vi merker at frukten har rukket å utvikle sekundæraromaer, og i motsetning til mange av sine sukkerfattige klassekamerater, har vinen en fylde og - ja, skal vi kalle det en slags varme? Produsenten har tilsatt seks gram sukker - akkurat på grensen mellom brut og extra brut. På den ene siden gir den utviklede frukten inntrykk av at de kanskje har tilsatt bitte lite grann mer sukker enn seks gram - på den annen side gir den høye syren (7,8) inntrykk av at vinen kanskje er tilsatt bitte lite grann mindre sukker enn seks gram ... Der ligger det og vipper. Og i mine øyne holder vinen holder balansen. Launois Grand cru Blanc de blancs 2015 er en god, behagelig champagne, som mange vil like. Kjør på! Pris: 414,90 Varenummer: 4196801 Syre: 7,8 gram pr liter Sukker: 6,0 gram pr liter Importør: Flaaten Produsent: Champagne Launois  Reisetips! Launois har også et champagnemuseum. Nå som flere og flere av oss, med koronapasset hevet som et septer i hånden, fryktløst akter å krysse grensen til EU, vil jeg virkelig anbefale dette museet til den som har tenkt seg til Champagne. At Bernard Launois har hatt tid til å lage utmerket champagne i flere tiår er et under: hans samlerinteresse er visstnok legendarisk, og hver gang en vinbonde ville bli kvitt noe gammelt ræl, ringte han Bernard og spurte om han var interessert. Det var han. Hver gang. Museet inneholder derfor alt som har med champagne å gjøre. Og den som forbinder champagneproduksjon med store, skinnende ståltanker i klinisk rene lokaler, får her et innblikk i en meget jordnær geskjeft. For museet, se https://www.champagne-launois.fr/en/le-musee/ Vi er to som smaker, og den andre, som ikke er meg, utbryter: «Denne lukter ikke billig.» Den andre, som ikke er meg, er en dreven champagnesmaker, så utsagnet er en innledende fjær i hatten for denne champagnen. Jeg for min del noterer middels intens duft av tørket høy, appelsinskall, mandler, valnøtter, fiken … Så snuser jeg på noen tulipaner i en vase, kan det være dét? Nei, det kan det ikke.  Men endelig kan vi drikke.
Kjempedeilig, ganske enkelt kjempedeilig. Men hva smaker den, bortsett fra deilig? «Som når du tar en bit av en fersken, og det renner nedover haken og du får smaken av semsket eple,» sier den andre, som ikke er meg. Jeg supplerer med at jeg for min del smaker nektarin og frukt fra tropene. Generelt virker champagnen ren, balansert og den tar stor plass i munnen. Ettersmaken er lang, og jeg tar sjansen på å si at jeg merker et hint av chili(!). Sikkert feil. Her kunne vi ha stoppet, men da får vi ikke fram hva som er spesielt med denne champagnen. Hva er det som er spesielt med denne champagnen da? Svaret på gåten ligger begravd i navnet: d`Ay Blanc de blancs – altså en blanc de blancs fra Ay. Hva er landsbyen Ay viden kjent for? Pinot noir. Hva er champagnen vår laget av? Chardonnay. Dette er jo kjempeinteressant! Gaston Chiquet begynte å lage champagne under eget navn i 1919 – men familien har selvfølgelig dyrket druer siden 1746 (og det er ikke tull engang). Det er sønnesønnene Antoine og Nicolas som driver virksomheten nå, med Marion, Antoines datter, som kjellermester. De eier 23 hektar, og er dermed store til growers å være. Men de har plantet druestokkene på en gammeldags måte, som sikrer lavere utbytte – noe som kommer oss til gode. Gaston Chiquet lanserte Ay Blanc de blancs i 1950. Den dag i dag kjenner jeg bare én annen produsent som lager en blanc de blancs av chardonnay fra Ay (R. Pouillon.) Sammenlignet med typiske blanc de blancs-er fra Côte de Blancs, har vår champagnen mindre av de vante aromaene av sitrus og eple. Til gjengjeld er den rett og slett mykere og «varmere» med sin modne frukt. «For kompleks til aperitiff,» sier den andre, som fremdeles ikke er meg. «Ja, men er den ikke god til aperitiff da?» innvender jeg. «Jo, men det er nesten bortkastet, folk smaker ikke så nøye da …» Så vi spiser reker. Og drikker Gaston Chiquet d`Ay Blanc de blancs brut til. Hvorfor har de ikke litersflasker? Når jeg akkurat nå dobbeltsjekker hvilke butikker som har vinen inne, leser jeg at den er utsolgt - i dag! Ergerlig! Håper importøren tar den inn fort som bare rakkern, for denne bør du merke deg. Jeg vil i hvert fall kjøpe den på ny! Varenummer: 6289201 Pris: 449,40 Syre: 6,4 gram pr liter Sukker: 6,7 gram pr liter Produsent: Champagne Gaston Chiquet Importør: Viva Vino Hva har champagneprodusenter som Palmer, Nicolas Feuillatte, Mailly og Saint Gall felles? Jo, de er kooperativer, som det finnes 140 av i Champagne. 139 av disse ble til ved at mindre dyrkere slo seg sammen for å kunne produsere champagne, og ikke bare selge druer. Men med Palmer var det annerledes:  Da grunnleggerne av Palmer - syv vinbønder som allerede laget sine egne champagner - gikk sammen i 1947, var det for å lage en felles vin, en blend de ikke kunne lage hver for seg. Nå er Palmer 320 dyrkere fra 40 landsbyer, som til sammen eier 415 hektar med vinmarker …
Men det var Vintage 2012 vi skulle smake. Er den god? Blir forventningene innfridd? Vi snakker altså om en brut laget på 50/50 Chardonnay og Pinot noir. I glasset ser vi at vinen er strågul. På nesen merker vi først ... ingenting: intensiteten er kanskje medium minus. Men når vi fører glasset nærmere nestippen, kommer mye på en gang: sitrus, grønne og gule epler, noe søtt blomsteraktig. Og tørket aprikos, og honning (skriver seg sikkert fra den lange lagringen, vinen har vært hele åtte år in the making.) Når vi endelig hvelver vinen i oss, kan vi også plusse på med rød grapefrukt, dessuten får jeg et innfall: «svisker med syre.» Videre noterer vi oss stor munnfølelse, og en lang, sødmefylt og rettlinjet ettersmak. Palmer 2012 er ikke utpreget kompleks, snarere fokusert på få, dominerende aromaer av moden og tørket frukt, som signaliserer en utviklet vin. Det er en fin champagne, men har den særpreg? Punkt 1: Champagneprodusenter skryter ofte av at de har hentet Chardonnayen fra landsbyene i Côte de Blanc. Palmer benytter Chardonnay fra egne vinmarker i Montagne de Reims (som først og fremst er kjent for sin Pinot noir.) Hva kjennetegner Chardonnay fra Montagne? Jeg husker ikke helt, men vet at den i hvert fall har et mer markert preg av sitrus. Punkt 2. En vintage skal uttrykke både produsenten og årgangen. Hvordan var 2012? Visstnok veldig delte meninger i 2012, men nå mener mange at den er knall. Ikke minst de produsentene som hadde is i magen og ventet til det siste med å plukke, er blitt belønnet med champagner med stor konsentrasjon. Tror vi kan hake av for begge her. Ellers? Hvordan er boblene? Med det samme vi skjenker i glasset, bruser det kraftig med store bobler. I glasset dør det imidlertid fort ut. Jeg må ikke ha masse bobler, men selv om brenningen bruser mellom tennene når vi drikker, griper jeg meg i å savne mer spritz. Så er det noe påfallende: Palmer 2012 er så myk på nesen at jeg blir overrasket over hvor fremtredende syren er. Jeg forestiller meg at sødmen sitter på én høy barkrakk, og syren på en annen høy barkrakk. Men så klarer vi ikke å dytte barkrakkene helt inntil hverandre slik at syre og sødme blander seg. Noe sånt. Så det blir vel en reell innvending: syren er for fremtredende. Er Palmer Vintage 2012 en god champagne? Absolutt. Men virker jeg ikke litt skuffet? Jeg er vel det, da. Den koster tross alt seks hundre og femti kroner, og til den prisen har vi også andre gode å velge mellom. Bestillingsutvalget Varenummer: 3567001 Syre: 7,6 gram pr liter Sukker: 8 gram pr liter Pris: 649,90 Produsent: Palmer&Co Importør: Palmer Wine AS I dette annus horribilis hadde det vært så hyggelig å finne en champagne som både er billig (eller «billig») - og god. Og som i tillegg er tilgjengelig i en rekke butikker. Med en pris på 329,90 nærmer vi oss den nedre grense for champagne som det er vits i å kjøpe – skal vi denne gang finne en ny favoritt blant «budsjett-champagnene?»  Det som gjorde meg nysgjerrig på Pertois-Morisets L´assemblage brut da den kom på Polet for et år siden, var 1) at produsenten unngår malo – og 2) at de i 2015 ble medlem av Club Trésors de Champagne (en sammenslutning av kvalitets-produsenter.)
I glasset er vinen relativt gul. Duften er medium intens, med et floralt preg + pære + en kasse med røde epler – men også et hint av moden frukt. L´assemblage er laget på 50% Chardonnay og 50% Pinot noir. Pinoten gjør mer av seg enn Chardonnayen. Vinen smaker slik den lukter, men det er noe jeg ikke får til å stemme: en slags tertiæraroma av tørket aprikos – har vinen virkelig rukket å utvikle dette, etter to år på bunnfallet og ett år i min kjeller? Uansett: Medium lengde, noterer vi. Og vinen kommer best til sin rett hvis den får tid til å utfolde sine kunster i glasset. Polet/importøren hevder at denne vinen har et «fint autolysepreg» - her må jeg si meg uenig: Jeg finner ikke dette karakteristiske gjærbakstpreget som mange ønsker seg av en champagne. Med beskjedne 5 gram sukker pr liter er L´assemblage i realiteten en extra brut – kanskje har de rett og slett tilsatt for lite sukker til at Maillard-reaksjonen kan komme i gang? Men den har andre kvaliteter. Og til prisen er Pertois-Morisets L´assemblage brut en riktig fin champagne som kan lyse opp i mørke sinn. For øvrig skyver også Pertois-Moriset ordet «bærekraft» foran seg, men det er faktisk ikke bare abrakadabra fra deres side: De kan bl.a. smykke seg som den første landsbyprodusenten i Champagne som suser rundt på en elektrisk traktor (!) Varenummer: 11160901 Dosage: 5,0 gram sukker pr liter Syre: 4,5 gram pr liter Pris: 329,90 Verd prisen? Ja Importør: Oslo Wine Agency as Produsent: Pertois-Moriset Det er skikkelig dårlig gjort av meg - jeg sitter jo med fasiten – men jeg har altså invitert to champagnevenner på smaking, og mitt første spørsmål er ganske enkelt: Hvor mye sukker har de tilsatt?  Venn #1 gjetter på 3 gram (pr. liter.) Venn #2 gjetter på 5.
Første glass var nok litt for kaldt, så vi prøver igjen: Champagnevennene mine samler seg nå om en felles uttalelse: Dosagen er trolig 4-5 gram pr. liter – i hvert fall snakker vi om en extra brut (under 6 gram pr liter). Er endelig svar avgitt? Nikking rundt bordet. Da jeg røper at denne champagnen er tilsatt hele 10,4 gram sukker pr. liter, fører det til opptøyer: De tror meg rett og slett ikke. Men da er det jeg - belærende som vanlig – forklarer at dette er et resultat av at produsenten har valgt å blokkere den malolaktiske gjæringen (eller omdanningen.) Malo er et triks produsentene begynte med på 60-tallet, da etterspørselen økte og de ønsket å få champagnen fortere ut på markedet. Ved hjelp av malo blir den spisse eplesyren omdannet til den bløtere melkesyren, dermed trenger ikke champagnen like lang lagring før den blir drikkeklar. Ved å unngå malo beholdes friskheten i frukten. Skulle vinen få for skarpe kanter, blander de lite granne mer sukker i dosagen for å kompensere. I dag er det bare noen få produsenter som helt og holdent unngår malo. I tillegg til Paul Bara, er vel Alfred Gratien og Gosset de mest kjente. Hvorfor er dette viktig? Fordi vi danner oss et inntrykk av en champagne blant annet ved å se på mengden tilsatt sukker. Men hvis vi ikke vet at produsenten har unngått malo, risikerer vi å velge vekk fine champagner fordi vi tror de er for søte. Riktignok finnes det større sosiale problemer, men det kan nå være nyttig å vite, tenker jeg. Men tilbake til Paul Baras brut réserve: «Den lukter tradisjonell champagne, heller ikke veldig dyr,» utbryter champagnevenn #1. Vi sier oss enige; vinen lukter overveldende av gjærbakst og grønne epler og den koster rett under fire hundre. Smaker den også tradisjonelt? Oppskriften er i hvert fall 80% Pinot noir og 20% Chardonnay. Og da snakker vi ikke om hvilken Pinot som helst, for dette er druer modnet i sørvendte, solrike skråninger i landsbyen Bouzy, på sørsiden av Montagne de Reims. Dette har gitt en moden og intens Pinot i glassene våre, frisket opp av en dæsj Chardonnay. Videre er vinen en blanding av tre eller fire årganger, noe som gir dybde. I munnen merker vi at det heller ikke er noen mangel på bredde; champagnen har en fyldig kropp. En nærmest kjøttfull fruktighet. definerer smaken, i tillegg et preg av honning. Vinen virker balansert, ingen aroma stikker seg ut, men søvndyssende er den ikke: om badevannet holder en behagelig temperatur nær overflaten, skal vi ikke stikke tærne dypt før vi kjenner den kalde syren. «Den lukter mykere, rundere enn den smaker, og vinen har faktisk et visst særpreg,» konkluderer champagnevenn #2. Ja, dette er en god champagne i en rik - men på samme tid frisk - stil, fra den lille landsbyen Bouzy, som trolig har flere champagneprodusenter enn Venstre har velgere. Der eier Chantelle Bara - en av de mest respekterte - 11 hektar, hvorav 9,5 hektar er beplantet med Pinot noir og 1,5 hektar med Chardonnay. Av dette lager hun syv cuveer, pluss en stille rødvin. Vår champagne – Brut réserve - er den rimeligste, men så visst ingen billigvin. Varenummer: 10364401 Syre: 7,8 gram pr liter Tilsatt sukker: 10,4 gr pr liter Pris: 399,90 Verd prisen? Ja Importør: B & R Wine AS Produsent: Champagne Paul Bara Denne er igjen tilgjengelig på Polet, etter å ha vært utsolgt en tid. Vel verd et forsøk.  390 kroner for en god champagne framstår nærmest som et lavterskeltilbud etter at prisene de senere årene har steget fortere enn boblene i glasset.
Labruyère er laget på 70% Pinot og 30% Chardonnay. Alle druene er fra grand cru-landsbyen Verzenay, som ligger på nordsiden av Montagne de Reims (for øvrig landsbyen der det malplasserte fyrtårnet befinner seg oppi skauen). Polet opplyser at vinen er tilsatt 4,6 gram sukker pr liter, men på vår flaske står det vitterlig at dosagen er 3,2 gram. Okke som – en extra brut er det anyway, men ikke av disse som får det til å ise i jekslene. I glasset er vinen glassklar og lekker, og når vi lukter, finner vi en middels intens duft av toast og røde epler (ingen bombe akkurat) – men også et preg av nøtter som trolig skriver seg fra den lange lagringen (fem år). I munnen er vinen leskende, lettdrikkelig, ettersmaken litt kort. Polet lokker med at vinen skal smake appelsin, og et svakt sitruspreg fra chardonnayen lar seg riktignok ane, men appelsin? Ellers har champagnen et svalt preg; kanskje er det pinoten fra den kjølige nordsiden av Montagne de Reims som setter sitt fingeravtrykk? Vinen virker balansert, ingen aromaer som går amok. Etter mine begreper er dette en harmonisk og elegant champagne som i første rekke egner seg til aperitiff og generell nytelse en sommerdag. (Og nå viser det seg at den akkurat er blitt utsolgt fra hovedlager, for øyeblikket kan den derfor ikke bestilles.) Men kjører vi skuta på grunn i Sandefjord, Tønsberg, Porsgrunn, Strømmen, Raufoss, Øyer, Stranda, Ørsta eller Florø, finner vi denne utmerkede champagnen på butikkene der. Syre: 6,2 gram pr liter Tilsatt sukker: 3,2 gram pr liter Pris: 389,90 Verd prisen? God champagne for pengene Produsent: J.M. Labruyere Importør: Selected Wines AS |