|
Før og etter jul (men ikke i selve jula) trente jeg på å bli ung, kul og moteriktig ved å smake meg gjennom en rekke skinnmagre champagner med lite sukker, lite smak, lite dybde, lite bredde, lite forsmak, lite ettersmak – men til slutt kastet jeg inn håndkleet og sa: Gi meg en velsmakende, tradisjonell champagne jeg ikke trenger å lese bruksanvisningen til og som heller ikke koster skjorta! Og mine bønner ble hørt: Devaux, cuvée D  Hvordan smaker den?
Forestill deg at du står naken på en klippe ved havet. Så spenner du kraftfullt fra, og din smekre kropp skyter gjennom luften i et perfekt stup. Sjøen møter deg med lunkent overflatevann, før du hundredeler senere glir gjennom et sjikt med kjøligere vann før du enda dypere når det kalde vannet. Slik virker denne champagnen: smaken er liksom lagdelt. Først frukt, så sødme, så bitterhet. Disse sensoriske inntrykkene opptrer ikke samlet, de følger etter hverandre. Gjør det noe? Ikke for meg, men interessant er det. Skal jeg finne ett særtrekk med denne champagnen, må det være denne «lagdelingen.» Hva slags vin snakker vi om? Inneholder den annet enn sulfitter? Håper da det. Det står i hvert fall at den er laget på 55% Pinot noir og 45% Chardonnay. Så krever det mer lesing for å finne ut at mesteparten av alkoholgjæringen har foregått i ståltanker, mens noe (ikke nærmere angitt) også har gjæret på 300-liters eikefat. Cuvée D er en non vintage, men de har benyttet minst 35% reserveviner - mesteparten av disse ble lagret på store eikefat, og under annengangsgjæringen har vinen ligget til lading på bunnfallet i hele fem år. I glasset virker champagnen mørk gyllen, og på nesen har den en deilig duft av tørkede frukter og appelsinskall. Første slurk: å ja, den er god. Pinot-dominert, modne bær, hint av røde epler og sitrus, syrlig i bakkant av munnen, lang ettersmak, overraskende mye futt med tanke på lagringstiden. Hvem er det så som har produsert denne vennligsinnede champagnen til drøyt fire hundre kroner? Champagne Devaux. Disse holder til i Bar-sur-Seine, altså helt sør i Aube – seksten mil sør for Reims, for å gi en pekepinn. Devaux er ikke en liten mor, far, gift datter, ugift sønn-produsent – Devaux eies av Union Auboise – et kooperativ eid av 800 (!) vinbønder. Dermed har de tilgang til førsteklasses druer, samtidig som de styrer skuta dit de selv vil. Men det må jo være noe gæernt med denne champagnen også? De har tilsatt åtte gram sukker pr liter, og først tenkte jeg: kunne de ikke med fordel ha redusert med et par gram? Jeg er faktisk usikker. Kanskje har de funnet balansepunktet? Vi har så lett for å henge oss opp i dosagen, mengden tilsatt sukker, uten å reflektere over om det kan være andre, kanskje avgjørende momenter i produksjonen. I cuvée D har deler av vinen gjennomgått malolaktisk gjæring – dette betyr at deler av den IKKE har gått gjennom prosessen med å omdanne den spisse eplesyren til den bløtere melkesyren – dermed har vår champagne, til tross for sukkeret, likevel beholdt sin friskhet. Stup etter stup. Bestillingsutvalget (pluss Aker Brygge) Varenummer: 14389401 Syre: 5,7 gram pr liter Dosage: 8,0 gram pr liter Pris: 419,90 Verd prisen? Ja Produsent: Champagne Devaux Importør: LaMarc Wines AS Produsenten har bestått teoriprøven med glans, men hvordan går det med oppkjøringen?  Først teoriprøven:
Champagnen er laget på 100% chardonnay. På etiketten står det at vinen er vegansk. Produsenten har i hvert fall dyrket og mekket så økologisk og bærekraftig som det lar seg gjøre. På baksiden kan vi lese at druene ble høstet den 28. august 2018 (klokkeslett er dessverre ikke oppgitt😉) Vinen er spontangjæret, både gjæring og modning har funnet sted i eikefat, vinen er ufiltrert og har ikke gjennomgått kuldestabilisering. Hvorvidt vinen skulle gjennomgå malolaktisk gjæring eller ei overlot produsenten til Gud (de sier det bare med litt andre ord …) Dosage:1 gram sukker pr liter. 3686 flasker produsert. Tidligere dyrket Oudiette & Filles druer som de solgte til champagnehus, men da unge Margot Laurent flyttet hjem, var det med et klart ønske om å lage egne champagner med terroirpreg. Sammen med moren og søsteren eier hun beskjedne 2,5 hektar i Val de Petit Morin, et område som champagneprodusentene foretrekker å kalle Coteaux du Morin, for å signalisere at dyrkingen foregår i åsene, og ikke nede ved elven. Hvor i himmelens navn befinner vi oss? Tre mil sør for Epernay og to mil vest for Côte de Blancs. Så til oppkjøringen: Flasken er i brunt glass, som slipper mindre ultrafiolette stråler gjennom enn grønt glass. Etiketten på forsiden er moderne i uttrykket. Baksideetiketten er eksemplarisk i sin detaljrikdom. Vinen er tilsatt svært lite sukker. Margot benytter heller ikke reserveviner, da hun har et uttalt ønske om at hver enkelt høst er forskjellig, og at vinen skal uttrykke dette. Alt er riktig, lissom. Margot vet hva hun vil. Og med den gründerånden hun viser og med alt det presise arbeidet som er lagt ned, ønsker jeg virkelig at Margot skal lykkes. Har hun lyktes med å lage en god champagne? Nei. Dessverre ikke. Vinen har et stort problem, og problemet har et navn, og det er eik. Jo da, innledningsvis merket jeg, som ventet, en sitruspreget duft, nokså lett, men også en umiskjennelig lukt av eik. I munnen «smeller det» på tungen av livsglad syre, og 0.75 gram tilsatt sukker i flasken forsterker ikke fruktsmakene. Vinen etterlater en noe bitter, men nokså lang ettersmak. Men så er det den dominerende smaken av eik ... Nå ser jeg flere med hånden i været: Hva med andre produsenter som bruker eik? Jeg for min del har ingenting mot eik, jeg setter for eksempel champagnene fra Alfred Gratien høyt. Og eik er forresten på vei tilbake i Champagne, det er flere som ønsker en mer oksidativ stil. Men da brukes eik gjerne mer selektivt, på deler av cuveen, for eksempel, eller bare under gjæringen osv. Her har de valgt å la den ligge 10 måneder på eik i tillegg. Ikke minst er det et spørsmål om druetype: chardonnayen har et smalere smaksregister enn f.eks. en blanding av pinot noir og chardonnay – disse champagnene er gjerne mer robuste, har flere smaker å by på, og både tåler, og i mange tilfeller vinner på, opphold i eikefat. Så har ikke Margot fått til denne cuveen slik hun ønsket? Eller er det rett og slett slik hun vil ha den? Vet ikke. Men jeg lot vinen bli varmere i glasset, jeg smakte den over to dager, i håp om at jeg skulle få et bedre inntrykk – men jeg må dessverre konkludere med det samme: denne champagnen er overeiket. Bestillingsutvalget Varenummer: 14896101 Pris: 595,- Verd prisen? Nei Syre: 6,9 gram pr liter Tilsatt sukker: 1 gram pr liter Importør: Mantenere Produsent: Champagne Oudiette & Filles Flasken er tilsendt fra importør Vi er to som smaker, og den andre, som ikke er meg, utbryter: «Denne lukter ikke billig.» Den andre, som ikke er meg, er en dreven champagnesmaker, så utsagnet er en innledende fjær i hatten for denne champagnen. Jeg for min del noterer middels intens duft av tørket høy, appelsinskall, mandler, valnøtter, fiken … Så snuser jeg på noen tulipaner i en vase, kan det være dét? Nei, det kan det ikke.  Men endelig kan vi drikke.
Kjempedeilig, ganske enkelt kjempedeilig. Men hva smaker den, bortsett fra deilig? «Som når du tar en bit av en fersken, og det renner nedover haken og du får smaken av semsket eple,» sier den andre, som ikke er meg. Jeg supplerer med at jeg for min del smaker nektarin og frukt fra tropene. Generelt virker champagnen ren, balansert og den tar stor plass i munnen. Ettersmaken er lang, og jeg tar sjansen på å si at jeg merker et hint av chili(!). Sikkert feil. Her kunne vi ha stoppet, men da får vi ikke fram hva som er spesielt med denne champagnen. Hva er det som er spesielt med denne champagnen da? Svaret på gåten ligger begravd i navnet: d`Ay Blanc de blancs – altså en blanc de blancs fra Ay. Hva er landsbyen Ay viden kjent for? Pinot noir. Hva er champagnen vår laget av? Chardonnay. Dette er jo kjempeinteressant! Gaston Chiquet begynte å lage champagne under eget navn i 1919 – men familien har selvfølgelig dyrket druer siden 1746 (og det er ikke tull engang). Det er sønnesønnene Antoine og Nicolas som driver virksomheten nå, med Marion, Antoines datter, som kjellermester. De eier 23 hektar, og er dermed store til growers å være. Men de har plantet druestokkene på en gammeldags måte, som sikrer lavere utbytte – noe som kommer oss til gode. Gaston Chiquet lanserte Ay Blanc de blancs i 1950. Den dag i dag kjenner jeg bare én annen produsent som lager en blanc de blancs av chardonnay fra Ay (R. Pouillon.) Sammenlignet med typiske blanc de blancs-er fra Côte de Blancs, har vår champagnen mindre av de vante aromaene av sitrus og eple. Til gjengjeld er den rett og slett mykere og «varmere» med sin modne frukt. «For kompleks til aperitiff,» sier den andre, som fremdeles ikke er meg. «Ja, men er den ikke god til aperitiff da?» innvender jeg. «Jo, men det er nesten bortkastet, folk smaker ikke så nøye da …» Så vi spiser reker. Og drikker Gaston Chiquet d`Ay Blanc de blancs brut til. Hvorfor har de ikke litersflasker? Når jeg akkurat nå dobbeltsjekker hvilke butikker som har vinen inne, leser jeg at den er utsolgt - i dag! Ergerlig! Håper importøren tar den inn fort som bare rakkern, for denne bør du merke deg. Jeg vil i hvert fall kjøpe den på ny! Varenummer: 6289201 Pris: 449,40 Syre: 6,4 gram pr liter Sukker: 6,7 gram pr liter Produsent: Champagne Gaston Chiquet Importør: Viva Vino Ved et par anledninger har jeg fått Ayala Brut Majeur i glass på hoteller, og da har den ikke gjort inntrykk. Men nå som den har rykket opp til polkategori 6, fant jeg ut at jeg likevel skulle ta på meg den hvite frakken og gi Ayala en sjanse i mitt laboratorium.  Ayala Brut Majeur stiller til start i klassen «en brut som har medium av alt» - den har med andre ord mange konkurrenter. Men hvis vi korrigere for pris (364,90) blir feltet langt tynnere. Vil den klare å hevde seg?
Fargen er strågul, og snuser vi på glasset, kjenner vi en middels intens behagelig sommerduft av blomster og honning. I munnen slåss sitrusfrukter og røde epler om verdensherredømmet, sitrusen vinner. Men så overrasker vinen: den har en syrlighet jeg ikke ventet ut fra tallene – og midt i munnen merker jeg at vinen har en tydelig fylde, en slags kjerne med mye smak. Et visst lagringspreg lar seg ane, kanskje belønningen for at de har tatt seg tid (og råd) til å la vinen ligge 30 måneder på bunnfallet – veldig bra til en NV å være. Ettersmaken er kort til medium, etter mine begreper. Ayala produserer åtte cuveer, hvorav Brut Majeur, som er den rimeligste, står for 80% av produksjonen. Den skal representere den hustypiske stilen, til tross for at den bare inneholder 40% Chardonnay (mot typisk 80% Chardonnay i de dyrere cuveene.) Resten av råvarene utgjøres av 40% Pinot og 20% Meunier. Ofte setter selv beskjedne mengde Meunier sitt særpreg på en champagne, men her synes jeg den smelter inn til et behagelig hele. Totalt sett virker champagnen harmonisk, og med et lett og aldri så lite elegant preg. Ved å tilsette 7 gram smaksforsterker (også kalt sukker) pr liter, har de funnet en fin balanse – og i motsetning til en del andre produsenter av rimeligere champagner, har ikke Ayala falt for fristelsen å pøse på med sukker for å skjule eventuelle skavanker. Da den unge colombianeren (!) Edmond de Ayala ville grunnlegge sitt eget champagnehus i 1860, ga vel landsbyen seg selv: Ay. (Det ligger visstnok også en sosietetsforelskelse til grunn for valget, med det får ligge …) Huset hadde sine glansdager i 1920-årene, da hundre ansatte produserte en million flasker årlig. Siden har de hatt sine ups and downs, til de i 2005 ble kjøpt av Bollinger, i samme landsby. Etter det har det vært mest ups. Ja, Bollinger er moren, men gir Ayala frie tøyler, så lenge de lager champagner som er motsatte av Bollingers. De krangler sikkert ikke så mye om druene heller, for Bollinger stikker av med Pinoten, mens Ayala får mesteparten av Chardonnayen. Og Ayalas team bestående av 15 relativt unge og sprenglærde, under ledelse av kjellermesteren Caroline Latrive, lager nå rundt 700.000 flasker i året (mot 400 000 for ti år siden), og etter eget utsagn gir de seg ikke før de passerer millionen, som for hundre år siden. Alt i alt er jeg gledelig overrasket: Ayala Brut Majeur koster som sagt 365 kroner (som dessverre er «billig» til champagne å være), men den har ikke det miste preg av å være en «billig-champagne.» Så for den som vil ha to streker under svaret: Ayala Brut Majeur er en fin champagne, og den er godt priset. Tror jeg må slutte å bestille champagne i glass på hoteller, blir bare skuffet … Varenummer. 5606201 Butikkkategori 6 Sukker: 7 gram pr liter Syre: 6 gram pr liter Pris: 364,90 Verd prisen? Ja Importør: Haugen-Gruppen AS Produsent: Champagne Ayala Det er spennende å oppleve hvordan en champagne kan skille seg ut fra røkla - og likevel være umiskjennelig champagne … Largillier blanc de noirs, står det på etiketten - det kunne like gjerne stått paradoks.  For dette er ingen årgangsvin, selv om produsenten bare benytter druer fra samme høst (2013, i dette tilfellet.)
På nesen merker vi lite til det gjærpreget de fleste champagner har. Videre er den lys til en blanc de noirs å være, og når vi drikker en slurk eller to, glemmer vi lett at den utelukkende er laget på Pinot noir. Beskjedent med bobler i glasset er det også (men i munnen skummer den akkurat slik god champagne skal gjøre.) I tillegg er den velkjente smaken av eple og sitrus så godt som fraværende – så hva smaker den da? Jeg kommer til det. Vil bare først si at familien til Jérôme Coessens har dyrket druer i generasjoner, men at de først så sent som i 2006 begynte å lage champagne under eget navn. De holder til i Ville-sur-Arce, en landsby i Côte des Bar - det ”glemte” området helt sør i Champagne. Dette er interessant, for fra Ville-sur-Arce er det 16 mil til Reims – «hovedstaden» i Champagne – men bare syv mil til Chablis. Berggrunn og jordsmonn hos Coessens har da også mye til felles med det vi finner i Chablis. Vinmarken deres, som bærer navnet Largillier, ligger tydeligvis i et grenseområde, fra kalk til leire, for de har funnet ut at de fire parsellene (som de har navngitt) gir fire distinkt forskjellige viner. Vår vin er en blanding av Fleur og Fruit. Så hva smaker den? Noe vi ikke har smakt før. Det stresser oss litt, men gjør oss også glade. Eple, jo, men da tørket. Pluss tørket tropisk frukt. Kanskje litt aprikos? Bare kanskje. Roser. Vinen dufter roser. Og ikke minst blå plommer, der har vi det, plommer. Vi mener også å kjenne et hint av chablis, men det er lett å si. En viss sødme gjør seg gjeldende – vi gjettet på litt mer enn seks gram tilsatt sukker pr liter - men sødmen balanseres mot en livlig syre. Coessens Largillier blanc de noirs altså - årlig produksjon av denne champagnen har riktignok steget fra 8.000 til 10.000 flasker, men sammenlignet med den industrielle produksjonen til de store champagnehusene, er dette for håndarbeid å regne. Fruktig og intens skriver de selv på etiketten – enig. Duft og smak er litt på siden av det tradisjonelle, men deilig spesielt. Vel(dig) egnet til aperitiff. Bestillingsutvalget Varenummer: 148201 Dosage: 6 gram pr liter Syre: 7,2 gram pr liter Pris: 495 Verd prisen? Jepp Produsent: Champagne Coessens Importør: Moestue Fortjener denne champagnen sin sterke 1348-plass på Vinmonopolets Topp-2000-liste over flaskevin i 2019?  Om jeg er ironisk nå? Ikke bare, for av de 650 champagnene vi kan velge mellom i Norge, har bare 50 solgt nok til å havne på Topp-2000.
Så Fleury hevder seg bra. Skyldes dette en interesse for biodynamisk produsert vin? Eller det faktum at vinen er tilgjengelig i hele 183 av Vinmonopolets butikker? Eller at den er priset en millimeter under den magiske 400-kroners grensen? Eller kan det rett og slett dreie seg om en god champagne? Vi snakker altså om en blanc de noirs laget på 100% Pinot noir. Innledningsvis lukter vinen røde epler, og røyk (?), og vanilje – men så kjenner vi den dominante duften: Grapefrukt. Rød grapefrukt, ja det skal være visst. Grapefrukten gjør seg gjeldende også i munnen, med en uttalt smak, og med en forfriskende bitterhet. Samtidig finner vi også nå noe som minner om røyk, kan det være sekundæraromaer fra fatlagringen? Så begynner jeg å tvile på mine egne sanser: Fornemmer vi ikke smaken av tørket frukt (aprikos)? Hvordan kan en slik aroma komme til uttrykk i en vin som bare har vært lagret i to år? Kan det være noe annet vi kjenner? Smaken av stedet? Côte des Bar – er det slik det smaker her? For det er her Fleury holder til - i Côte des Bar – det «glemte» området helt sør i Champagne, som står for 23% av Champagnes vinmarker, men som bare har få og mindre kjente produsenter ... Her, i landsbyen Courteron, eier Fleury 15 hektar med vinmarker, i tillegg kjøper de inn druer fra ytterlige åtte hektar. De høster svært lave 45 hl pr. ha., men produserer likevel 200 000 flasker årlig. Og alt dyrkes etter biodynamiske prinsipper - og her er det ingen «light-versjon» som gjelder. Fleury var den første produsenten i Champagne som ble godkjent som biodynamisk produsent (i 1992). Siden 1996 har de bare benyttet stedegen gjær. (Til andre produsenter som sverger til et biodynamisk eller organisk regime, selger de for øvrig en egenprodusert gjær de kaller Quartz.) Fleury Blanc de Noirs er en kremet og tiltalende champagne med særpreg. Syre: 5,8 gram pr liter Tilsatt sukker: 5,7 gram pr liter Basisutvalget Varenummer 10844801 Pris: 399,90 Verd prisen? Ja, hvis du har lyst til å prøve en champagne litt utenfor allfarvei Produsent: Fleury Père & Fils Importør: NON DOS Denne champagnen gjør meg lat og tilfreds: Må vi dra videre? Er vi ikke fremme nå? Kan vi ikke bare bli her? Det er nesten irriterende, men Clouet fortsetter å levere vellagede og prisgunstige champagner.  For den som bare kjenner André Clouet fra deres Silver Brut - en gammel kjenning av vinpolitiet – så er dette en helt annerledes (og mer imøtekommende) vin. Den plasserer seg mellom Silver brut og 1911 i både pris og karakter. Betegnelsen V6 Expérience har dessverre ingenting med bilmotorer å gjøre.
6-tallet skal likevel vise seg å ha betydning for denne blanc de noirs-en laget på Pinot Noir fra Bouzy, en av de gjeveste pinot-landsbyene. V6 kan betegnes som en multi-vintage (base 2012, men med reserveviner helt tilbake fra 2002) - og vinen har vært lagret i hele seks år før den ble degorsjert. Der var 6-tallet, ja. Hvorfor akkurat seks år? Jean-Francois Clouet, som har laget vinen, hevder at champagner basert på Pinot ikke modnes lineært. Etter seks år kommer de plutselig i en fase han kaller «virvelvinden» - da blir vinen ladet med energi og vibrasjoner. Jøje meg! De har til og med bilde av en månerakett på kapselen! Start nedtellingen … I glasset oppviser vinen en dyp gullfarge - den er uten det svake rødskjæret som mange fullblods blanc de noirs-er har. Vinen henger dessuten i glasset, og vi ser bittesmå aroma-bærere, også kalt bobler, stige høflig til værs. Når vi stikker nesa ned i glasset kjenner vi en uttalt (og etter mitt skjønn deilig) duft av blomster, røde epler, ingefær og honning. Noe krydder, samt duften av gjærbakst fra autolysen er også til stede, men underordnet frukten. Smaken følger duften, og nå kjenner vi bedre hvor kompleks vinen er: lag på lag med smaker nedover i dypet. Ettersmaken er relativt lang. Hva med den stofflige følelsen i munnen? Vann eller fortykningsmiddel? Her må jeg ty til det forslitte uttrykket silkebløt tekstur. V6 Expérience er en myk og innsmigrende champagne i en rik stil. Produsenten selv framhever mineraliteten i vinen, det gjør han sikkert rett i. Jeg for min del fester meg likevel mer ved hvor balansert og harmonisk den er. (Og tør jeg si det? God.) For überkule mennesker høres sikkert ord som balansert og harmonisk kjedelig ut, men de skal vite at V6 Expérience er A Devil in disguise. De fem grammene med sukker de har tilsatt pr liter fungerer som en smaksforsterker, uten at vi et øyeblikk tenker at de har drysset i for mye. Syren på sin side gjør mirakuløst mer av seg enn de oppgitte,4,7 gram pr liter skulle tilsi. Og det ene holder det andre uanstrengt i sjakk, alt befinner seg i en slags harmonisk spenning. V6 Expérience duger til det meste. Du kan til og med risikere at alle kommer til å like den - selv de som har greie på/hevder å ha greie på/champagne. Varenummer: 10901901 Bestillingsutvalget, men Polet har den i 20 butikker Pris: 389,90 Verd prisen? Dette må være et av de aller, aller beste kjøpene til under fire hundre kroner Importør: Symposium Wines AS Fjernt fra nyhetsslipp og terningkast er champagnebloggen hvileløst på jakt etter gode champagner til humane priser. Her er to som har meldt seg på:
Barons de Rothschilds og Nathalie Falmet har én ting felles: Begge er unge som champagneprodusenter, begge firmaer ble etablert på 2000-tallet. Ellers er det meste forskjellig – Rothschild er en NM, en negociant som lager champagne av innkjøpte druer, mens Falmet er en RM, en «grower» som lager vin av egne druer. Ikke minst er vinene deres svært forskjellige. Er de gode? Grener av den ubegripelig rike Rothschild-familien har vært engasjert i vinproduksjonen i mer enn 150 år (Château Lafite Rothschild og Château Mouton Rothschild osv.) Enkelte av fettrene og kusinene var imidlertid ekstra glade i champagne, og da selveste Ruinart var på felgen i 1945 etter at nazistene hadde plyndret kjellerne deres (og de forøvrig bare hadde to kunder) - trådte Philippe de Rothschild til finansielt. Ruinart laget lenge en egen cuvée for the Rothschilds, senere gjorde Henriot det samme. Men disse fettrene og kusinene (og barna deres) hadde fortsatt lyst på sin egen champagne, i 2001 prøvde f.eks. Eric de Rothschild å kjøpe Krug (!) Den gikk ikke, og de bestemte seg for å starte fra scratch i stedet, og i 2005 ble huset etablert og høsten 2009 kunne de selge sine første bobler. I dag selger Barons de Rothschild 500 000 flasker årlig, fordelt på seks cuveer. Nathalie Falmet har en helt annen bakgrunn: Hun kommer fra landsbyen Rouvres-les-Vignes i Côte des Bar - det ”glemte” distriktet helt sør-øst i Champagne – hvor familien dyrket druer. På nitti-tallet studerte hun først kjemi, før familien overdro eiendommen til henne, noe som oppmuntret henne til å utdanne seg til ønolog. Hun etablerte like godt sitt eget laboratorium og tok konsulent-oppdrag for champagneprodusenter i området. Hele 35 lokale produsenter har dratt nytte av hennes ekspertise, og denne virksomheten skjøtter hun fortsatt, selv etter at hun i 2008 begynte å lage egne champagner basert på sine beskjedne 3,2 hektar. Så hvordan er vinene deres? Barons de Rotschild brut: 60% Chardonnay, 40% Pinot noir. Tilsatt 6,5 gram sukker pr liter, 4,1 gram syre. Inntil 40% reserveviner. Lagret i tre år. Vi ser små, vedvarende bobler. Vi lukter autolyse, sitrus, epler, nøtter, mandler, sommer. I munnen finner vi igjen det tydelige preget av gjærbakst, men også en mineralitet som bidrar til en tørr utgang. Lite sødme – men også lav syre. Nathalie Falmet Le Val Cornet 50/50 Pinot noir og Meunier. En monocru: Alle druene kommer fra samme plot med 35 år gamle vinranker. Pinoten er dyrket øverst i skråningen, Meunieren nederst. Halvparten er lagret på stål, halvparten på eik. Sukker: 7 gram pr liter (ikke 8, som det står hos Polet), 6,9 gram syre. Dette er Nathalie Falmets første årgangsvin, fra 2009 – vår flaske ble omkorket 28. august 2013. Det ble kun produsert 6 000 av denne, men Vinmonopolet har fremdeles noen igjen. Vi ser en nydelig gullfarge i glasset! Vi lukter autolyse, røde epler, plommer, honning, sensommer. Jeg vil gjerne fremheve hvor herlig denne champagnen dufter. Derfor blir jeg overrasket – og lite granne skuffet - når jeg får vinen i munnen: Den myke, drømmende duften viker for harde realiteter: Moden frukt møter steinhard mineralitet. Vinen er fyldig, intens og med mye smak. Et øyeblikk glemmer jeg at det er en blanc de noirs. Vi tenker: Denne vil vi ha til mat. Noen visdomsord til slutt: Begge er gode champagner. Mens Barons de Rothschilds Brut er en klassisk brut uten lokalt særpreg, uttrykker Nathalie Falmets Le Val Cornet Brut terroir – «slik smaker det her». Barons de Rotschilds problem er at den slåss mot mange jevnbyrdige i samme heat. Med en pris på 525,- mener jeg kort og brutalt at den er hundre kroner for dyr. Nathalie Falmets champagne (469,-) vil kanskje ikke være førstevalget som aperitif til gjester som er uvant med champagne (eller kanskje vi likevel skulle teste den på dem?) – denne champagnen er først og fremst en gastronomisk vin som blomstrer til mat. Tenker nå jeg.
Hvis vi later som om vi vet en hel masse:
Da ser vi at vinen er strågul, at små, små bobler stiger til værs og at vinen henger litt i glasset. Når vi snuser, merker vi en god, harmonisk lukt. Men hva lukter det? Kan det være Bris? Den med bringebær og granateple? Hm! Litt syntetisk? Nei, det er en utpreget bringebærlukt, men så strømmer også blomsterduften opp fra glasset, og aprikos er det der, og vanilje … Det er liksom ikke måte på. Expression er ingen vintage, men den er heller ikke årgangsløs. Et mysterium? Ikke helt, da den hver gang lages på druer fra to etterfølgende årganger. Den vi smaker består av viner fra 2013 og 2014. Pinot utgjør 35%, Meunier også 35% og Chardonnay 30%. Det meste er gjæret på stål, men noe av reservevinen har vært innom eik. Malolaktisk gjæring er unngått. Vår vin ble omkorket så sent som i februar 2019. Så kan vi endelig ta en slurk: Og i munnen skjer noe interessant: Jeg har sjelden smakt en champagne hvor smaken i så stor grad følger duften. Men smaken utvides, og i den middels fyldige vinen kjenner vi også et mineralsk innslag. Produsenten har tilsatt bare fire gram sukker pr liter – og de har som sagt unngått malo – likevel (eller derfor) kjenner vi en rik fruktsødme. Den typiske Meunier-smaken gjør seg faktisk lite gjeldende, til tross for at andelen Meunier er 35%. Til slutt må jeg nevne syren; den er fremtredende, og hvor mye frukt det enn er, så gjør den champagnen rett i ryggen. Champagne René Geoffroy har flyttet virksomheten til Ay, men 11 av deres 14 hektar befinner seg fremdeles i Cumières, hvor familien har dyrket druer siden 1700-tallet (!) Med en årsproduksjon på 160 000 flasker, er de store til å være en RM (recoltant-manipulant) – en såkalt «grower» som lager champagne på egne druer. I likhet med andre kvalitets-produsenter benytter Geoffroy bare mosten fra første pressing, og de bruker heller ikke alle de tillatte 2050 liter: den første og siste delen av mosten sorteres vekk, slik at bare 1800 liter i «midten» - (coeur de cuvée, som det så vakkert heter) - går til champagneproduksjonen. The bottom line: Expression er en kvalitetschampagne med karakter. Jeg tar ikke bølgen, men kjøper den gjerne igjen. Selv synes jeg den er best som aperitiff, og jeg anbefaler å teste den ut. Bestillingsutvalget Varenummer: 5532501 Syre: 7,0 gram pr liter Sukker: 4,0 gram pr liter Pris: 434,60 Produsent: Champagne René Geoffroy Importør: Vininor AS Dette er en strålende champagne til en folkelig pris, som dessverre får null drahjelp av Vinmonopolet, da den ikke finnes i en eneste butikk.
Vi kan begynne med bakside-etiketten, som er et eksempel til etterfølgelse da den sier oss noe: Flasken vi smaker ble omkorket i januar 2018. Basevin fra 2014, men 35% reserveviner. 78% pinot noir, 16% chardonnay, 6% meunier. 6 gram sukker pr liter. 40% av blandingen har vært lagret på eik, og her har de unngått malolaktisk gjæring.
Så lurer jeg på: Platine – hvorfor kaller de den Platine? Platina er jo et sjeldent metall; tyngre enn gull, hardere enn gull, blankere enn gull, dyrere enn gull. (Det jeg forbinder med platina, er fargen på håret til Dolly Parton, da det var på sitt høyeste. Men jeg tviler på om det er dét produsenten har hatt i tankene …) I glasset er det i hvert fall ikke mye platina å se. Den høye andelen av blå druer gjør vinen mørkelys, og den henger i glasset og boblene er bitte små og yndige. Så lukter vi honning og blomster, gjærbakst og røde epler, sitrus og et streif av noe mineralsk – alt «det vanlige», med andre ord. Men den lukter godt, rent. Først når vi tar en slurk, merker vi at dette er en champagne med viljestyrke: den er fruktig, dyp, strukturert, frisk, lang. To tanker som slår oss: Vinen gir inntrykk av å inneholde mindre sukker enn oppgitt. Og vinen gir inntrykk av å inneholde mer chardonnay enn oppgitt. Begge sansebedragene bidrar positivt😉 Så kommer vi på en mulig forklaring på navnet. Platina. Blank overflate. Høy tetthet. Under den blankpolerte overflaten lurer en kraftfull vin. Noe sånt. Champagnen virker forøvrig krystallklar - interessant da den hverken er kuldestabilisert eller filtrert. Så de vet tydeligvis hva de holder på med hos Nicolas Maillart i Écueil (i Montagne de Reims). Nybegynnere skal ingen beskylde dem for å være; familien har dyrket vindruer siden 1753 og champagne har de laget i de siste fem generasjonene. Da Nicolas overtok i 2003, skilte han virksomheten ut fra kooperativet de hadde vært en del av, og bygget nye, hensiktsmessige lokaler, med bl.a. temperaturkontroll. Nicolas Maillart eier åtte hektar selv, i tre gode landsbyer, hvor gjennomsnittsalderen på vinstokkene er hele 30 år. I tillegg dyrker han ytterligere åtte hektar som han leier. Fasit: Det er sjelden å finne en så frisk champagne som består av en så høy andel blå druer. Dette er en meget anvendelig champagne, spesielt flott til aperitiff - denne får gjestene bokstavelig talt vann i munnen av – kanskje tar de glasset med til bords og prøver champagnen til maten? Hvis ingen har skjønt det før nå, sier jeg det i klartekst: Med Nicolas Maillarts Platine har jeg fått en ny favoritt i kategorien «Beste champagne til under fire hundre kroner». Vinmonopolet har en utmerket nettbutikk, men det er bare nesten godt nok. Så kom igjen, butikksjefer – varenummeret er 10299801. Pris: 369,90 Verd prisen? Se over Importør: Mostue Produsent: Champagne Nicolas Maillart |
