|
Denne champagnen gjør meg lat og tilfreds: Må vi dra videre? Er vi ikke fremme nå? Kan vi ikke bare bli her? Det er nesten irriterende, men Clouet fortsetter å levere vellagede og prisgunstige champagner.  For den som bare kjenner André Clouet fra deres Silver Brut - en gammel kjenning av vinpolitiet – så er dette en helt annerledes (og mer imøtekommende) vin. Den plasserer seg mellom Silver brut og 1911 i både pris og karakter. Betegnelsen V6 Expérience har dessverre ingenting med bilmotorer å gjøre.
6-tallet skal likevel vise seg å ha betydning for denne blanc de noirs-en laget på Pinot Noir fra Bouzy, en av de gjeveste pinot-landsbyene. V6 kan betegnes som en multi-vintage (base 2012, men med reserveviner helt tilbake fra 2002) - og vinen har vært lagret i hele seks år før den ble degorsjert. Der var 6-tallet, ja. Hvorfor akkurat seks år? Jean-Francois Clouet, som har laget vinen, hevder at champagner basert på Pinot ikke modnes lineært. Etter seks år kommer de plutselig i en fase han kaller «virvelvinden» - da blir vinen ladet med energi og vibrasjoner. Jøje meg! De har til og med bilde av en månerakett på kapselen! Start nedtellingen … I glasset oppviser vinen en dyp gullfarge - den er uten det svake rødskjæret som mange fullblods blanc de noirs-er har. Vinen henger dessuten i glasset, og vi ser bittesmå aroma-bærere, også kalt bobler, stige høflig til værs. Når vi stikker nesa ned i glasset kjenner vi en uttalt (og etter mitt skjønn deilig) duft av blomster, røde epler, ingefær og honning. Noe krydder, samt duften av gjærbakst fra autolysen er også til stede, men underordnet frukten. Smaken følger duften, og nå kjenner vi bedre hvor kompleks vinen er: lag på lag med smaker nedover i dypet. Ettersmaken er relativt lang. Hva med den stofflige følelsen i munnen? Vann eller fortykningsmiddel? Her må jeg ty til det forslitte uttrykket silkebløt tekstur. V6 Expérience er en myk og innsmigrende champagne i en rik stil. Produsenten selv framhever mineraliteten i vinen, det gjør han sikkert rett i. Jeg for min del fester meg likevel mer ved hvor balansert og harmonisk den er. (Og tør jeg si det? God.) For überkule mennesker høres sikkert ord som balansert og harmonisk kjedelig ut, men de skal vite at V6 Expérience er A Devil in disguise. De fem grammene med sukker de har tilsatt pr liter fungerer som en smaksforsterker, uten at vi et øyeblikk tenker at de har drysset i for mye. Syren på sin side gjør mirakuløst mer av seg enn de oppgitte,4,7 gram pr liter skulle tilsi. Og det ene holder det andre uanstrengt i sjakk, alt befinner seg i en slags harmonisk spenning. V6 Expérience duger til det meste. Vi kjørte den i hvert fall hardt gjennom parmaskinke-testen, som den besto med glans. Du kan til og med risikere at alle kommer til å like den - selv de som har greie på/hevder å ha greie på/champagne. Varenummer: 10901901 Bestillingsutvalget, men Polet har den i 20 butikker Pris: 389,90 Verd prisen? Dette må være et av de aller, aller beste kjøpene til under fire hundre kroner Importør: Symposium Wines AS Fjernt fra nyhetsslipp og terningkast er champagnebloggen hvileløst på jakt etter gode champagner til humane priser. Her er to som har meldt seg på:
Barons de Rothschilds og Nathalie Falmet har én ting felles: Begge er unge som champagneprodusenter, begge firmaer ble etablert på 2000-tallet. Ellers er det meste forskjellig – Rothschild er en NM, en negociant som lager champagne av innkjøpte druer, mens Falmet er en RM, en «grower» som lager vin av egne druer. Ikke minst er vinene deres svært forskjellige. Er de gode? Grener av den ubegripelig rike Rothschild-familien har vært engasjert i vinproduksjonen i mer enn 150 år (Château Lafite Rothschild og Château Mouton Rothschild osv.) Enkelte av fettrene og kusinene var imidlertid ekstra glade i champagne, og da selveste Ruinart var på felgen i 1945 etter at nazistene hadde plyndret kjellerne deres (og de forøvrig bare hadde to kunder) - trådte Philippe de Rothschild til finansielt. Ruinart laget lenge en egen cuvée for the Rothschilds, senere gjorde Henriot det samme. Men disse fettrene og kusinene (og barna deres) hadde fortsatt lyst på sin egen champagne, i 2001 prøvde f.eks. Eric de Rothschild å kjøpe Krug (!) Den gikk ikke, og de bestemte seg for å starte fra scratch i stedet, og i 2005 ble huset etablert og høsten 2009 kunne de selge sine første bobler. I dag selger Barons de Rothschild 500 000 flasker årlig, fordelt på seks cuveer. Nathalie Falmet har en helt annen bakgrunn: Hun kommer fra landsbyen Rouvres-les-Vignes i Côte des Bar - det ”glemte” distriktet helt sør-øst i Champagne – hvor familien dyrket druer. På nitti-tallet studerte hun først kjemi, før familien overdro eiendommen til henne, noe som oppmuntret henne til å utdanne seg til ønolog. Hun etablerte like godt sitt eget laboratorium og tok konsulent-oppdrag for champagneprodusenter i området. Hele 35 lokale produsenter har dratt nytte av hennes ekspertise, og denne virksomheten skjøtter hun fortsatt, selv etter at hun i 2008 begynte å lage egne champagner basert på sine beskjedne 3,2 hektar. Så hvordan er vinene deres? Barons de Rotschild brut: 60% Chardonnay, 40% Pinot noir. Tilsatt 6,5 gram sukker pr liter, 4,1 gram syre. Inntil 40% reserveviner. Lagret i tre år. Vi ser små, vedvarende bobler. Vi lukter autolyse, sitrus, epler, nøtter, mandler, sommer. I munnen finner vi igjen det tydelige preget av gjærbakst, men også en mineralitet som bidrar til en tørr utgang. Lite sødme – men også lav syre. Nathalie Falmet Le Val Cornet 50/50 Pinot noir og Meunier. En monocru: Alle druene kommer fra samme plot med 35 år gamle vinranker. Pinoten er dyrket øverst i skråningen, Meunieren nederst. Halvparten er lagret på stål, halvparten på eik. Sukker: 7 gram pr liter (ikke 8, som det står hos Polet), 6,9 gram syre. Dette er Nathalie Falmets første årgangsvin, fra 2009 – vår flaske ble omkorket 28. august 2013. Det ble kun produsert 6 000 av denne, men Vinmonopolet har fremdeles noen igjen. Vi ser en nydelig gullfarge i glasset! Vi lukter autolyse, røde epler, plommer, honning, sensommer. Jeg vil gjerne fremheve hvor herlig denne champagnen dufter. Derfor blir jeg overrasket – og lite granne skuffet - når jeg får vinen i munnen: Den myke, drømmende duften viker for harde realiteter: Moden frukt møter steinhard mineralitet. Vinen er fyldig, intens og med mye smak. Et øyeblikk glemmer jeg at det er en blanc de noirs. Vi tenker: Denne vil vi ha til mat. Noen visdomsord til slutt: Begge er gode champagner. Mens Barons de Rothschilds Brut er en klassisk brut uten lokalt særpreg, uttrykker Nathalie Falmets Le Val Cornet Brut terroir – «slik smaker det her». Barons de Rotschilds problem er at den slåss mot mange jevnbyrdige i samme heat. Med en pris på 525,- mener jeg kort og brutalt at den er hundre kroner for dyr. Nathalie Falmets champagne (469,-) vil kanskje ikke være førstevalget som aperitif til gjester som er uvant med champagne (eller kanskje vi likevel skulle teste den på dem?) – denne champagnen er først og fremst en gastronomisk vin som blomstrer til mat. Tenker nå jeg.
Hvis vi later som om vi vet en hel masse:
Da ser vi at vinen er strågul, at små, små bobler stiger til værs og at vinen henger litt i glasset. Når vi snuser, merker vi en god, harmonisk lukt. Men hva lukter det? Kan det være Bris? Den med bringebær og granateple? Hm! Litt syntetisk? Nei, det er en utpreget bringebærlukt, men så strømmer også blomsterduften opp fra glasset, og aprikos er det der, og vanilje … Det er liksom ikke måte på. Expression er ingen vintage, men den er heller ikke årgangsløs. Et mysterium? Ikke helt, da den hver gang lages på druer fra to etterfølgende årganger. Den vi smaker består av viner fra 2013 og 2014. Pinot utgjør 35%, Meunier også 35% og Chardonnay 30%. Det meste er gjæret på stål, men noe av reservevinen har vært innom eik. Malolaktisk gjæring er unngått. Vår vin ble omkorket så sent som i februar 2019. Så kan vi endelig ta en slurk: Og i munnen skjer noe interessant: Jeg har sjelden smakt en champagne hvor smaken i så stor grad følger duften. Men smaken utvides, og i den middels fyldige vinen kjenner vi også et mineralsk innslag. Produsenten har tilsatt bare fire gram sukker pr liter – og de har som sagt unngått malo – likevel (eller derfor) kjenner vi en rik fruktsødme. Den typiske Meunier-smaken gjør seg faktisk lite gjeldende, til tross for at andelen Meunier er 35%. Til slutt må jeg nevne syren; den er fremtredende, og hvor mye frukt det enn er, så gjør den champagnen rett i ryggen. Champagne René Geoffroy har flyttet virksomheten til Ay, men 11 av deres 14 hektar befinner seg fremdeles i Cumières, hvor familien har dyrket druer siden 1700-tallet (!) Med en årsproduksjon på 160 000 flasker, er de store til å være en RM (recoltant-manipulant) – en såkalt «grower» som lager champagne på egne druer. I likhet med andre kvalitets-produsenter benytter Geoffroy bare mosten fra første pressing, og de bruker heller ikke alle de tillatte 2050 liter: den første og siste delen av mosten sorteres vekk, slik at bare 1800 liter i «midten» - (coeur de cuvée, som det så vakkert heter) - går til champagneproduksjonen. The bottom line: Expression er en kvalitetschampagne med karakter. Jeg tar ikke bølgen, men kjøper den gjerne igjen. Selv synes jeg den er best som aperitiff, og jeg anbefaler å teste den ut. Bestillingsutvalget Varenummer: 5532501 Syre: 7,0 gram pr liter Sukker: 4,0 gram pr liter Pris: 434,60 Produsent: Champagne René Geoffroy Importør: Vininor AS Dette er en strålende champagne til en folkelig pris, som dessverre får null drahjelp av Vinmonopolet, da den ikke finnes i en eneste butikk.
Vi kan begynne med bakside-etiketten, som er et eksempel til etterfølgelse da den sier oss noe: Flasken vi smaker ble omkorket i januar 2018. Basevin fra 2014, men 35% reserveviner. 78% pinot noir, 16% chardonnay, 6% meunier. 6 gram sukker pr liter. 40% av blandingen har vært lagret på eik, og her har de unngått malolaktisk gjæring.
Så lurer jeg på: Platine – hvorfor kaller de den Platine? Platina er jo et sjeldent metall; tyngre enn gull, hardere enn gull, blankere enn gull, dyrere enn gull. (Det jeg forbinder med platina, er fargen på håret til Dolly Parton, da det var på sitt høyeste. Men jeg tviler på om det er dét produsenten har hatt i tankene …) I glasset er det i hvert fall ikke mye platina å se. Den høye andelen av blå druer gjør vinen mørkelys, og den henger i glasset og boblene er bitte små og yndige. Så lukter vi honning og blomster, gjærbakst og røde epler, sitrus og et streif av noe mineralsk – alt «det vanlige», med andre ord. Men den lukter godt, rent. Først når vi tar en slurk, merker vi at dette er en champagne med viljestyrke: den er fruktig, dyp, strukturert, frisk, lang. To tanker som slår oss: Vinen gir inntrykk av å inneholde mindre sukker enn oppgitt. Og vinen gir inntrykk av å inneholde mer chardonnay enn oppgitt. Begge sansebedragene bidrar positivt😉 Så kommer vi på en mulig forklaring på navnet. Platina. Blank overflate. Høy tetthet. Under den blankpolerte overflaten lurer en kraftfull vin. Noe sånt. Champagnen virker forøvrig krystallklar - interessant da den hverken er kuldestabilisert eller filtrert. Så de vet tydeligvis hva de holder på med hos Nicolas Maillart i Écueil (i Montagne de Reims). Nybegynnere skal ingen beskylde dem for å være; familien har dyrket vindruer siden 1753 og champagne har de laget i de siste fem generasjonene. Da Nicolas overtok i 2003, skilte han virksomheten ut fra kooperativet de hadde vært en del av, og bygget nye, hensiktsmessige lokaler, med bl.a. temperaturkontroll. Nicolas Maillart eier åtte hektar selv, i tre gode landsbyer, hvor gjennomsnittsalderen på vinstokkene er hele 30 år. I tillegg dyrker han ytterligere åtte hektar som han leier. Fasit: Det er sjelden å finne en så frisk champagne som består av en så høy andel blå druer. Dette er en meget anvendelig champagne, spesielt flott til aperitiff - denne får gjestene bokstavelig talt vann i munnen av – kanskje tar de glasset med til bords og prøver champagnen til maten? Hvis ingen har skjønt det før nå, sier jeg det i klartekst: Med Nicolas Maillarts Platine har jeg fått en ny favoritt i kategorien «Beste champagne til under fire hundre kroner». Vinmonopolet har en utmerket nettbutikk, men det er bare nesten godt nok. Så kom igjen, butikksjefer – varenummeret er 10299801. Pris: 369,90 Verd prisen? Se over Importør: Mostue Produsent: Champagne Nicolas Maillart
Lucien Collard var en godt voksen finansmann da han etablerte sitt lille champagnehus så sent som i 2004, etter å ha arvet to hektar vinmarker i Bouzy. Et eget champagnehus hadde imidlertid vært en livslang drøm for Collard - bestefaren hadde flyttet til Bouzy i 1919 for å drive en vingård, og forfedrene før dette (og formødrene, får vi tro) har etter sigende vært involvert i vinproduksjon i Champagne siden 1600-tallet (!)
Collards beskjedne årsproduksjonen på 12 000 flasker fordeler seg på tre cuvéer: en non vintage extra brut, en NV rosé – og denne, hans andre årgangsbrut (den første kom i 2009), som Roxy Wines har sikret seg et parti av til Norge. Hos Lucien Collard benyttes bare første pressing, de lar dessuten vinene ligge lenge på bunnfallet (akkurat denne har ligget og psyket seg opp i mer enn fem år, veldig bra.) OK. Annerledes enn ventet. Men hvordan er den da? On the nose, som de sier: En deilig duft av røde epler, honning, valnøtter og fjerne blomster. On the palate skiller stoffligheten og smaken lag: Vinen skummer godt og har en rik munnfølelse – og jeg venter en kraftig, og vedvarende, smak. Men tungen responderer ikke like mye som når jeg har smakt enkelte andre champagner i samme stil og prisleie. Ny slurk: Smaken (som jeg personlig synes er god) er unnvikende. Kort. Den glipper liksom for meg. Ny slurk ... Og noe går det vel an å holde fast: Vinen er middels fyldig, med frukt fra Pinot, syre og friskhet fra Chardonnay. Og den virker tørrere enn 6,3 gram sukker pr liter skulle tilsi (nå ja, 6,3 gram er ikke mye) – og det friske preget skyldes ikke minst at den har unngått malolaktisk gjæring (og dermed skulle det være duket for et langt og lykkelig liv). Totalt sett virker vinen lett, balansert og harmonisk – alt virker «riktig» (ikke ironisk ment). Vi skal alltid lese det med liten skrift, og på baksideetiketten står det med verdens minste skrift: Elaborated by Brice SARL … for Lucien Collard. Hva? Lager ikke Lucien Collard champagnen sin sjæl? Hva elaborated innebærer i praksis, vet ikke jeg, men så farlig kan det vel ikke være, for Champagne Brice er en anerkjent produsent i samme landsby. Brice produserer 160 000 flasker årlig – men har kjellere med kapasitet til å lagre 500 000 og stor kapasitet på pressing. De har jo pressefrihet i Frankrike, så kanskje dreier det seg ganske enkelt om gode naboer som hjelper hverandre? Forøvrig kommer vinen på en lekker flaske (ikke at det behøver å bety noe) med en lekker etikett (ikke at det behøver å bety noe), men lekkert er det. Men pass deg for korken: Den er kort, virkelig kort, så hold tommelen over når du tar av grimen, ellers kan du få deg en blåveis. Jeg merker selv at jeg er litt reservert i omtalen - hvorfor roser jeg ikke vinen mer uforbeholdent? Tror det skyldes at jeg sitter igjen med en følelse av uforløst potensiale. Vinen er ennå ung og ukysset. Lucien Collard vintage brut 2012 er absolutt god nå, men jeg er overbevist om at dette er en champagne som virkelig vil vinne på noen år i kjelleren. Varenummer: 10888001 Basisutvalget, Butikkategori 5 Pris: 496,80 Dosage: 6,3 gram pr liter Syre: 4,5 gram pr liter Importør: Roxy Wines as Produsent: Champagne Lucien Collard
Først en varedeklarasjon:
100% Pinot Noir. 60% reserveviner i blandingen. 70% av vinen har vært lagret seks måneder på eikefat. Ingen filtrering. Minimum 60 måneders lagring i kjelleren. Degorsjert i januar 2018. Dette vet jeg fordi Hugues Godmé skriver nyttige opplysninger på etiketten. Det som ikke står der, er at 40% av vinen har gjennomgått malolaktisk gjæring, mens reservevinen ikke har det. Og at mengden tilsatt sukker skal være beskjedne 4,3 gram pr liter. Dette er altså en blanc de noirs (en champagne laget utelukkende på blå druer) fra Montagne de Reims. På nordsiden av disse åsene konkurrerer Verzy og Verzenay om å være den gjeveste grand cru-landsbyen - Hugues Godmé har for sikkerhets skyld eiendommer i begge. Vinmarkene her vender mot nord. Dette medfører en lang og langsom modning, som skal utvikle komplekse og uttrykksfulle smaker, og en prominent syre selv i de varmeste somrene. Du verden. Stemmer det? I glasset er denne champagnen relativt mørk å se til, men uten det rødskjæret som mange blanc de noirs har. Vinen henger i glasset – et resultat fra halvåret på eik? Lukten bærer preg av blomster, og noe søtlig i retning honning, men har også et svalt pust av mineralitet. I munnen har vinen en glatt tekstur og aromaer av mørke bær (tenk krekling.) Sødmen vi kjenner er fruktsødme, og ikke fra tilsatt sukker. Syren er til stede hele tiden, men tar heller aldri overhånd. Ettersmaken er lang. Tørr utgang. Jeg opplever dette som en harmonisk champagne rik på detaljer. Den som forbinder blanc de noirs med fyldige og kanskje tunge champagner, vil her oppleve en lettere, friskere og mer elegant blanc de noirs. Som ren aperitiff ville jeg kanskje valgt en annen, men dette er en herlig champagne til mat. Selv prøvde jeg den til - hold deg fast - ytrefilet av reinsdyr – en kombinasjon som sikkert ville fått hardbarka rødvinsfantaster til å ringe etter redningshelikopter. Men det gikk bra, riktig bra. Ingen skadde. Fem år i kjelleren – og så er det ikke årgangsvin engang … Kudos! som de kule folka sier. Hugues Godmé eier 12 hektar, og på druene fra sine 84 parseller produserer han 100 000 flasker i året, fordelt på hele 12 cuvéer. En rekke av disse er nå tilgjengelig på Vinmonopolet. Godmé er mer opptatt av arbeidet på markene enn i kjelleren. Og han nøyer seg ikke med å dyrke økologisk, han driver også biodynamisk. Dermed er det månefasene som danner grunnlaget for rytmen i den biodynamiske kalenderen hans, og som bestemmer når de forskjellige behandlingene skal utføres. For en som ikke tror på annet enn julenissen høres dette ut som et foreldremøte på Steinerskolen, men Hugues Godmé har sine triks: Blant annet gjødsler han vinrankene med eteriske oljer og avkok av ymse urter. Og det virker: Det blir jo god vin! Bestillingsutvalget Varenummer: 10398901 Syre: 8,8 gram pr liter Sukker: 4,3 gram pr liter Pris: 479,- Verd prisen? Definitivt Importør: Grapestone Fine Wines AS Produsent: Champagne Hugues Godmé
Da brødrene Jean-Hervé og Laurent Chiquet overtok driften i 1988 ønsket de å høyne kvaliteten. Investeringene i nytt utstyr ga imidlertid ikke den gevinsten de hadde håpet på, og de måtte velge en annen strategi: De bestemte seg for å produsere mindre champagne for å lage bedre champagne.
Kvaliteten på råvarene ble avgjørende, og brødrene sa opp kontrakter med en rekke druedyrkere. «Vi vil bare lage vin av druer vi har sett med våre egne øyne.» (Jean-Hervé Chiquet). Egne vinmarker dekker nå 80% av behovet, resten av druene kjøper de av naboer og venner. Etter reklamen kan vi nå skjenke i glassene: Små bobler. Vinen henger i glasset. Vi lukter og tenker: Dette har vi kjent før. Mørk frukt. Mineralitet. Autolyse. Vi smaker og tenker: Dette har vi ikke kjent før. Ikke akkurat dette. Og nå nærmer vi oss poenget: Hensikten med 700-serien er at hver enkelt utgave skal reflekterer årgangen. I dette tilfellet er basevinen fra 2013. Det er her Jacquesson bryter med gjengs praksis: En NV (non vintage) champagne er normalt en blanding av viner fra flere årganger, i den hensikt å lage en vin som skal smake mest mulig likt fra år til år. Ved utstrakt bruk av reserveviner kan man dermed skape en «hustypisk stil» - og holde kvaliteten oppe også i dårlige år. Men hva i gode år? Gir det mening å lage viner som blir dårligere enn de trenger å være? Det var i år 2000 brødrene Chiquet bestemte seg for å lage en hybrid: En årviss «årgangsvin» iblandet reserveviner. I munnen gir vinen en fyldig følelse, den yter motstand. I tillegg til frukt merker vi jord-toner, røyk, skogbunn, nøtter. Det er dybde her, og jeg får en flyktig assosiasjon til Louis Roederers flotte standardchampagne. Men det måtte i så fall være en sugarfree diet-Roederer, for den dominerende syren gjør 741 skarp i kantene. Til tross for at vinen er gjæret på 450-liters eikefat, bærer den heller ikke preg av kontakt med oksygen; jeg finner den snarere svakt reduktiv. Men er den god da? Ja, jøss. Når Laurent Chiquet blander vinene i denne serien, blir forholdstallet mellom druesortene noe forskjellig fra år til år - i 741 finner vi 57% chardonnay, 22% meunier og 21% pinot. Og mens reserveviner i 740 utgjorde 30%, har han klart seg med 20% i denne. Også dosagen endres fra år til år: I 740 var den nede i anorektiske 1,5 gram tilsatt sukker pr liter, i 741 har de skeiet ut og tilsatt 2,5 gram sukker pr liter. Altså 1,8 gram pr flaske. Det er neimen ikke mye. Og dette bringer meg til mitt lille forbehold: Ja, 741 er en fin champagne, og den står virkelig godt til mat. Jeg skulle likevel gjerne sett hva brødrene Chiquet fikk til hvis de var bitte lite grann rausere med sukkeret. Men for all del – de holder fast ved sin stil – og dette er viner som vinner på lagring. Jeg ventet i et knapt år til jeg ikke klarte å vente lenger – kanskje skulle jeg ha gitt den mer tid. Vinmonopolet har cuvée 741 inne i 16 butikker. Og den kan bestilles. Syre: 5,2 gram pr liter Dosage: 2,5 gram sukker pr liter Varenummer: 3952301 Pris: 479,90 Verd prisen? Ja Importør: Red & White AS Produsent: Champagne Jacquesson PS: Den sære nummereringen? 741 refererer seg ganske enkelt til en intern nummerering hos Jacquesson – dette er cuvée nummer 741 i deres produksjon. 740 var fra 2012, 741 er fra 2013, 742 vil være fra 2014 osv. Vi må bare huske at nummereringen ikke starter med Jesu fødsel, men med Jacquessons.
Familien Giraud har altså laget stille vin, og senere champagne, siden Tredveårskrigen (!) og nåværende sjef - Claude Giraud - er 12. generasjon. Så de bør jo ha fått teken etter hvert.
Og det er en kvalitetschampagne vi her har med å gjøre: Druene kommer utelukkende fra Girauds egne vinmarker i Aÿ, hvor de dyrker 70% Pinot Noir og 30% Chardonnay – dette er også forholdstallet mellom druesortene i denne cuveen. Tradisjonelt har Giraud latt Hommage gjære på rustfrie ståltanker før vinen får feite seg et halvår i eikefat, og etter annengangsgjæringen lagres den på bunnfallet i tre år. Men Giraud har nylig erstattet stål med terrakotta, så jeg vet rett og slett ikke om denne flasken (degorgert 4. juli 2017) har vært på stål eller i terrakotta. Når vi endelig får vinen i glasset, legger vi merke til små, fine bobler som danner en perlerad av bobler i overflaten. Det lukter blomster lang vei, duften er imidlertid ikke bare floral, men også mineralsk. Så kjenner vi tørket frukt (aprikos, og et hint av appelsin). Vinen henger i glasset, men eiken lar seg bare så vidt ane. Det første vi legger merke til i munnen (i tillegg til den kremete munnfølelsen) er sødmen. Dernest kjenner vi at dette ikke er en kraftig eller intens vin, tvert om framstår den som lett og tilbakeholden. Det er faktisk som den forsvinner litt for meg. Eterisk … Dette overrasker meg, for med den store andelen Pinot lagret på eikefat, trodde jeg at vinen skulle være annerledes. Så feil kan man altså ta … Ellers må jeg innrømme at det hadde vært moro å smake den med et par gram mindre sukker; det er tilsatt 8,5 gram pr liter nå – jeg tror den ville ha vunnet på en reduksjon. Hommage er en fin champagne, men den klarer likevel ikke å begeistre. Hadde den kostet fire hundre og ikke fem, hadde jeg nok vært mer entusiastisk. Nå er den dyrere enn - og må konkurrere med - de årgangsløse standardchampagnene fra bunnsolide produsenter som Roederer, Gosset, Bollinger, Jacquesson, Pol Roger, DeSousa og Philipponnat for å nevne noen. På den annen side: Ønsker du noe annet, og leter etter en balansert, diskret og elegant champagne, så har du den her. Kanskje ble jeg innledningsvis lurt av imagen til Henri Giraud? For la oss se hvordan produsenten ønsker å framstå: Går vi inn på Facebook-siden deres, møtes vi av et vegg-til-vegg-foto av en party-jente i svart skinnjakke, som stirrer fandenivoldsk på oss med en sprutende champagneflaske i hver hånd. Den vinen vi nettopp har smakt gir paradoksalt nok nøyaktig motsatt inntrykk. Varenummer: 10409801 Syre: 4,6 gram pr liter Restsukker: 8,3 gram pr liter Pris: 500,- Verdt prisen? Jeg synes ikke det, men det er mange der ute som er elleville Importør: Norwegian Beverage Company Produsent: Champagne Henri Giraud Bak denne småkjedelige etiketten skjuler det seg en heftig champagne! Hvis du BARE liker blanc de blancs, kan du imidlertid slutte å lese her.  Men til dere andre vil jeg si: Denne champagnen er virkelig interessant. La meg først få skryte litt av brødrene Vincent og Raphael, som mer eller mindre har overtatt pølseboden etter faren Jean Pierre: Tre eksempler på hvor seriøst de jobber:
Firmaet holder til i Ludes, i Montagnes de Reims, og har etter hvert kjøpt seg opp til 95 dekar. Markene ligger imidlertid spredd omkring i en rekke landsbyer, så med arbeidskrevende metoder og bare seks ansatte blir det sikkert nok å henge fingrene i. Årlig produserer de ca. 85.000 flasker - Brut Réserve står for ca 62.000 av disse (men de tilbyr hele åtte andre cuveer også.) Så hva er det som er så bra med denne da? Blandingsforholdet virker jo tradisjonelt (chardonnay utgjør 30%, resten er delt likt mellom pinot noir og meunier). Men så tar vi av fra den slagne landevei: Denne champagne har ikke gjennomgått malolaktisk gjæring. For å kompensere for dette har de sikkert lagret vinen på bunnfallet i mange år da? Nei, bare to år. OK, så har de splæsjet på en ekstra søt sukkerblanding før de korket den? Nei, bare 7 gram pr. liter. Hm! Dette kan bli freske saker. 60% av vinen er imidlertid modnet på eikefat (10-15% av dette igjen på små fat for at mer kontakt med oksygen skal mykne vinen). 30% kommer for øvrig fra en evighetstank som de fyller på og tapper av, i et solera-system som de startet med i 1985. Dristig for en liten produsent - tenk om all reservevinen skulle bli ødelagt? Snakk om å legge alle eggene i samme kurv. Men de tar sjansen, og godt er det. Men hvordan er den da? Å se til har denne champagnen et tydelig rødskjær, og raust med bobler som snør til værs i glasset. Og den lukter «rødt» - dvs. vi kjenner den umiskjennelige duften av pinot – men også av (den ofte nedvurderte) meunier. Bringebær. Rødt eple. Sitrus. Et eller annet grønt ... Og den bruser godt i munnen. Så kjenner vi det: Smaken er intens – og svært fruktig – en «fruktbombe» - som likevel aldri blir søt og vammel da den konfronteres med en knallskarp syre. Etter en stund gjør også mineraliteten seg gjeldende, og noe krydret, så det er ikke bare frukt. Jeg vil si at denne champagnen uttrykker en sjelden kombinasjon av ungdommelighet og kompleksitet. Ja, den er frisk, men ikke bare - fruktig, men ikke bare ... Den vil gjøre lykken som (overraskende) apertitif - sørg bare for å ha en flaske til i bakhånd; det er fare for at gjestene vil ha mer påfyll enn beregnet. Til småplukk var den også fortreffelig, men da jeg tok på meg lagerfrakk og gikk ut på laboratoriet for å utsette den for vilt-testen, besto den ikke prøven - syren ble liksom for intens. Nå angrer jeg egentlig på at jeg innledningsvis skremte vekk de som BARE liker blanc de blancs – kanskje ville de fått smaken på en helt annen type champagne, noe som ville fått dem til å tenke: Jøss! Så slik kan champagne også smake? Dosage; 7 gram tilsatt sukker pr. liten (ikke 9 gram som Vinmonopolet oppgir) Syre: 9,5 gram pr. liter Varenummer: 9203501 Pris: 398,10 Verdt prisen? Jeg har i hvert fall bestilt den på ny Importør: Vini Veri AS Produsent: Bérêche & Fils Da Vinmonopolet i begynnelsen av mai lanserte rundt 40 nye champagner, var dette den eneste som slapp inn hovedporten og havnet i selveste Basisutvalget. Var det fortjent?  Denne champagnen overrasker meg: Fargen. Lukten. Smaken. Alt viser seg å være litt annerledes enn jeg har ventet meg. Er det bra eller dårlig?
Overraskelse nr 1: Fargen. Mens mange blanc de blancs-champagner er bleke som engelskmenn den første dagen i Syden, er denne betydelig mørkere. Svakt gullfarget, noterer jeg, Vinmonopolet sier lys grønngul. Overraskelse nr 2: Lukten. Mens mange blanc de blancs-champagner er så mineralske av seg at de lukter fuktig vaskekjeller, dufter denne i tillegg mye - og deilig! - av ymse frukter. Overraskelse nr 3: Smaken. Mens mange blanc de blancs-champagner smaker slik de lukter - og lite mer - byr denne i tillegg på en rik fruktsmak: Modne epler. Tørket aprikos. Sitrus. Nøtter? Noe krydderaktig inni der også. På etiketten står det skrevet, med veldig liten og veldig fransk skrift: Gjæret på eikefat. Deretter tre år på bermen i en mørk kjeller som holder 11 grader. OK, så det forklarer fargen, smørpreget, at vinen henger i glasset, den kremete følelsen i munnen som gjør champagnen herlig å drikke. Men - det som først og fremst begeistrer meg, er likevel det faktum at vinen rommer så mye forskjellig på en og samme tid: Mineralitet, frukt, sødme, syre – og alt er vakkert balansert (men syrligheten slipper aldri taket.) Litt bitterhet merker vi også, men før den lange ettersmaken toner ut, kommer frukten tilbake. En vaskeekte terroirist vil kanskje hevde at eikefatene har utslettet jordsmonnets fingeravtrykk, men jeg for min del vil si at man i dette tilfellet har vunnet mer enn man har tapt. Dette er en kraftfull og fruktig, men likevel elegant og kompleks champagne. For den interesserte er den ekstra interessant, for akkurat idet du trodde at du hadde fått grep om blanc de blancs laget på chardonnay, kommer denne og utvider repertoiret. Så hva passer den til? Alt unntatt country & western. Selv drakk jeg den til et festmåltid bestående av kapteinkjeks og manchego-ost. Helt utmerket. PS: Selv flasken var lekker, men jeg glemte å ta bilde av den. Degorgert i januar 2018 Dosage: 5,9 gram sukker pr liter Varenummer: 8330301 Basisutvalget, butikk-kategori 6 Pris: 395,- Verdt prisen: Ja Importør: Flaaten as Champagne Émile Leclère, etablert i 1832, holder til i Mardeuil, like utenfor Epernay. De eier 120 dekar, hvorav 70% er beplantet med pinot meunier, 6% med pinot noir og 24% med chardonnay. |
