|
Ved et par anledninger har jeg fått Ayala Brut Majeur i glass på hoteller, og da har den ikke gjort inntrykk. Men nå som den har rykket opp til polkategori 6, fant jeg ut at jeg likevel skulle ta på meg den hvite frakken og gi Ayala en sjanse i mitt laboratorium.  Ayala Brut Majeur stiller til start i klassen «en brut som har medium av alt» - den har med andre ord mange konkurrenter. Men hvis vi korrigere for pris (364,90) blir feltet langt tynnere. Vil den klare å hevde seg?
Fargen er strågul, og snuser vi på glasset, kjenner vi en middels intens behagelig sommerduft av blomster og honning. I munnen slåss sitrusfrukter og røde epler om verdensherredømmet, sitrusen vinner. Men så overrasker vinen: den har en syrlighet jeg ikke ventet ut fra tallene – og midt i munnen merker jeg at vinen har en tydelig fylde, en slags kjerne med mye smak. Et visst lagringspreg lar seg ane, kanskje belønningen for at de har tatt seg tid (og råd) til å la vinen ligge 30 måneder på bunnfallet – veldig bra til en NV å være. Ettersmaken er kort til medium, etter mine begreper. Ayala produserer åtte cuveer, hvorav Brut Majeur, som er den rimeligste, står for 80% av produksjonen. Den skal representere den hustypiske stilen, til tross for at den bare inneholder 40% Chardonnay (mot typisk 80% Chardonnay i de dyrere cuveene.) Resten av råvarene utgjøres av 40% Pinot og 20% Meunier. Ofte setter selv beskjedne mengde Meunier sitt særpreg på en champagne, men her synes jeg den smelter inn til et behagelig hele. Totalt sett virker champagnen harmonisk, og med et lett og aldri så lite elegant preg. Ved å tilsette 7 gram smaksforsterker (også kalt sukker) pr liter, har de funnet en fin balanse – og i motsetning til en del andre produsenter av rimeligere champagner, har ikke Ayala falt for fristelsen å pøse på med sukker for å skjule eventuelle skavanker. Da den unge colombianeren (!) Edmond de Ayala ville grunnlegge sitt eget champagnehus i 1860, ga vel landsbyen seg selv: Ay. (Det ligger visstnok også en sosietetsforelskelse til grunn for valget, med det får ligge …) Huset hadde sine glansdager i 1920-årene, da hundre ansatte produserte en million flasker årlig. Siden har de hatt sine ups and downs, til de i 2005 ble kjøpt av Bollinger, i samme landsby. Etter det har det vært mest ups. Ja, Bollinger er moren, men gir Ayala frie tøyler, så lenge de lager champagner som er motsatte av Bollingers. De krangler sikkert ikke så mye om druene heller, for Bollinger stikker av med Pinoten, mens Ayala får mesteparten av Chardonnayen. Og Ayalas team bestående av 15 relativt unge og sprenglærde, under ledelse av kjellermesteren Caroline Latrive, lager nå rundt 700.000 flasker i året (mot 400 000 for ti år siden), og etter eget utsagn gir de seg ikke før de passerer millionen, som for hundre år siden. Alt i alt er jeg gledelig overrasket: Ayala Brut Majeur koster som sagt 365 kroner (som dessverre er «billig» til champagne å være), men den har ikke det miste preg av å være en «billig-champagne.» Så for den som vil ha to streker under svaret: Ayala Brut Majeur er en fin champagne, og den er godt priset. Tror jeg må slutte å bestille champagne i glass på hoteller, blir bare skuffet … Varenummer. 5606201 Butikkkategori 6 Sukker: 7 gram pr liter Syre: 6 gram pr liter Pris: 364,90 Verd prisen? Ja Importør: Haugen-Gruppen AS Produsent: Champagne Ayala Det er spennende å oppleve hvordan en champagne kan skille seg ut fra røkla - og likevel være umiskjennelig champagne … Largillier blanc de noirs, står det på etiketten - det kunne like gjerne stått paradoks.  For dette er ingen årgangsvin, selv om produsenten bare benytter druer fra samme høst (2013, i dette tilfellet.)
På nesen merker vi lite til det gjærpreget de fleste champagner har. Videre er den lys til en blanc de noirs å være, og når vi drikker en slurk eller to, glemmer vi lett at den utelukkende er laget på Pinot noir. Beskjedent med bobler i glasset er det også (men i munnen skummer den akkurat slik god champagne skal gjøre.) I tillegg er den velkjente smaken av eple og sitrus så godt som fraværende – så hva smaker den da? Jeg kommer til det. Vil bare først si at familien til Jérôme Coessens har dyrket druer i generasjoner, men at de først så sent som i 2006 begynte å lage champagne under eget navn. De holder til i Ville-sur-Arce, en landsby i Côte des Bar - det ”glemte” området helt sør i Champagne. Dette er interessant, for fra Ville-sur-Arce er det 16 mil til Reims – «hovedstaden» i Champagne – men bare syv mil til Chablis. Berggrunn og jordsmonn hos Coessens har da også mye til felles med det vi finner i Chablis. Vinmarken deres, som bærer navnet Largillier, ligger tydeligvis i et grenseområde, fra kalk til leire, for de har funnet ut at de fire parsellene (som de har navngitt) gir fire distinkt forskjellige viner. Vår vin er en blanding av Fleur og Fruit. Så hva smaker den? Noe vi ikke har smakt før. Det stresser oss litt, men gjør oss også glade. Eple, jo, men da tørket. Pluss tørket tropisk frukt. Kanskje litt aprikos? Bare kanskje. Roser. Vinen dufter roser. Og ikke minst blå plommer, der har vi det, plommer. Vi mener også å kjenne et hint av chablis, men det er lett å si. En viss sødme gjør seg gjeldende – vi gjettet på litt mer enn seks gram tilsatt sukker pr liter - men sødmen balanseres mot en livlig syre. Coessens Largillier blanc de noirs altså - årlig produksjon av denne champagnen har riktignok steget fra 8.000 til 10.000 flasker, men sammenlignet med den industrielle produksjonen til de store champagnehusene, er dette for håndarbeid å regne. Fruktig og intens skriver de selv på etiketten – enig. Duft og smak er litt på siden av det tradisjonelle, men deilig spesielt. Vel(dig) egnet til aperitiff. Bestillingsutvalget Varenummer: 148201 Dosage: 6 gram pr liter Syre: 7,2 gram pr liter Pris: 495 Verd prisen? Jepp Produsent: Champagne Coessens Importør: Moestue Fortjener denne champagnen sin sterke 1348-plass på Vinmonopolets Topp-2000-liste over flaskevin i 2019?  Om jeg er ironisk nå? Ikke bare, for av de 650 champagnene vi kan velge mellom i Norge, har bare 50 solgt nok til å havne på Topp-2000.
Så Fleury hevder seg bra. Skyldes dette en interesse for biodynamisk produsert vin? Eller det faktum at vinen er tilgjengelig i hele 183 av Vinmonopolets butikker? Eller at den er priset en millimeter under den magiske 400-kroners grensen? Eller kan det rett og slett dreie seg om en god champagne? Vi snakker altså om en blanc de noirs laget på 100% Pinot noir. Innledningsvis lukter vinen røde epler, og røyk (?), og vanilje – men så kjenner vi den dominante duften: Grapefrukt. Rød grapefrukt, ja det skal være visst. Grapefrukten gjør seg gjeldende også i munnen, med en uttalt smak, og med en forfriskende bitterhet. Samtidig finner vi også nå noe som minner om røyk, kan det være sekundæraromaer fra fatlagringen? Så begynner jeg å tvile på mine egne sanser: Fornemmer vi ikke smaken av tørket frukt (aprikos)? Hvordan kan en slik aroma komme til uttrykk i en vin som bare har vært lagret i to år? Kan det være noe annet vi kjenner? Smaken av stedet? Côte des Bar – er det slik det smaker her? For det er her Fleury holder til - i Côte des Bar – det «glemte» området helt sør i Champagne, som står for 23% av Champagnes vinmarker, men som bare har få og mindre kjente produsenter ... Her, i landsbyen Courteron, eier Fleury 15 hektar med vinmarker, i tillegg kjøper de inn druer fra ytterlige åtte hektar. De høster svært lave 45 hl pr. ha., men produserer likevel 200 000 flasker årlig. Og alt dyrkes etter biodynamiske prinsipper - og her er det ingen «light-versjon» som gjelder. Fleury var den første produsenten i Champagne som ble godkjent som biodynamisk produsent (i 1992). Siden 1996 har de bare benyttet stedegen gjær. (Til andre produsenter som sverger til et biodynamisk eller organisk regime, selger de for øvrig en egenprodusert gjær de kaller Quartz.) Fleury Blanc de Noirs er en kremet og tiltalende champagne med særpreg. Syre: 5,8 gram pr liter Tilsatt sukker: 5,7 gram pr liter Basisutvalget Varenummer 10844801 Pris: 399,90 Verd prisen? Ja, hvis du har lyst til å prøve en champagne litt utenfor allfarvei Produsent: Fleury Père & Fils Importør: NON DOS Denne champagnen gjør meg lat og tilfreds: Må vi dra videre? Er vi ikke fremme nå? Kan vi ikke bare bli her? Det er nesten irriterende, men Clouet fortsetter å levere vellagede og prisgunstige champagner.  For den som bare kjenner André Clouet fra deres Silver Brut - en gammel kjenning av vinpolitiet – så er dette en helt annerledes (og mer imøtekommende) vin. Den plasserer seg mellom Silver brut og 1911 i både pris og karakter. Betegnelsen V6 Expérience har dessverre ingenting med bilmotorer å gjøre.
6-tallet skal likevel vise seg å ha betydning for denne blanc de noirs-en laget på Pinot Noir fra Bouzy, en av de gjeveste pinot-landsbyene. V6 kan betegnes som en multi-vintage (base 2012, men med reserveviner helt tilbake fra 2002) - og vinen har vært lagret i hele seks år før den ble degorsjert. Der var 6-tallet, ja. Hvorfor akkurat seks år? Jean-Francois Clouet, som har laget vinen, hevder at champagner basert på Pinot ikke modnes lineært. Etter seks år kommer de plutselig i en fase han kaller «virvelvinden» - da blir vinen ladet med energi og vibrasjoner. Jøje meg! De har til og med bilde av en månerakett på kapselen! Start nedtellingen … I glasset oppviser vinen en dyp gullfarge - den er uten det svake rødskjæret som mange fullblods blanc de noirs-er har. Vinen henger dessuten i glasset, og vi ser bittesmå aroma-bærere, også kalt bobler, stige høflig til værs. Når vi stikker nesa ned i glasset kjenner vi en uttalt (og etter mitt skjønn deilig) duft av blomster, røde epler, ingefær og honning. Noe krydder, samt duften av gjærbakst fra autolysen er også til stede, men underordnet frukten. Smaken følger duften, og nå kjenner vi bedre hvor kompleks vinen er: lag på lag med smaker nedover i dypet. Ettersmaken er relativt lang. Hva med den stofflige følelsen i munnen? Vann eller fortykningsmiddel? Her må jeg ty til det forslitte uttrykket silkebløt tekstur. V6 Expérience er en myk og innsmigrende champagne i en rik stil. Produsenten selv framhever mineraliteten i vinen, det gjør han sikkert rett i. Jeg for min del fester meg likevel mer ved hvor balansert og harmonisk den er. (Og tør jeg si det? God.) For überkule mennesker høres sikkert ord som balansert og harmonisk kjedelig ut, men de skal vite at V6 Expérience er A Devil in disguise. De fem grammene med sukker de har tilsatt pr liter fungerer som en smaksforsterker, uten at vi et øyeblikk tenker at de har drysset i for mye. Syren på sin side gjør mirakuløst mer av seg enn de oppgitte,4,7 gram pr liter skulle tilsi. Og det ene holder det andre uanstrengt i sjakk, alt befinner seg i en slags harmonisk spenning. V6 Expérience duger til det meste. Du kan til og med risikere at alle kommer til å like den - selv de som har greie på/hevder å ha greie på/champagne. Varenummer: 10901901 Bestillingsutvalget, men Polet har den i 20 butikker Pris: 389,90 Verd prisen? Dette må være et av de aller, aller beste kjøpene til under fire hundre kroner Importør: Symposium Wines AS Fjernt fra nyhetsslipp og terningkast er champagnebloggen hvileløst på jakt etter gode champagner til humane priser. Her er to som har meldt seg på:
Barons de Rothschilds og Nathalie Falmet har én ting felles: Begge er unge som champagneprodusenter, begge firmaer ble etablert på 2000-tallet. Ellers er det meste forskjellig – Rothschild er en NM, en negociant som lager champagne av innkjøpte druer, mens Falmet er en RM, en «grower» som lager vin av egne druer. Ikke minst er vinene deres svært forskjellige. Er de gode? Grener av den ubegripelig rike Rothschild-familien har vært engasjert i vinproduksjonen i mer enn 150 år (Château Lafite Rothschild og Château Mouton Rothschild osv.) Enkelte av fettrene og kusinene var imidlertid ekstra glade i champagne, og da selveste Ruinart var på felgen i 1945 etter at nazistene hadde plyndret kjellerne deres (og de forøvrig bare hadde to kunder) - trådte Philippe de Rothschild til finansielt. Ruinart laget lenge en egen cuvée for the Rothschilds, senere gjorde Henriot det samme. Men disse fettrene og kusinene (og barna deres) hadde fortsatt lyst på sin egen champagne, i 2001 prøvde f.eks. Eric de Rothschild å kjøpe Krug (!) Den gikk ikke, og de bestemte seg for å starte fra scratch i stedet, og i 2005 ble huset etablert og høsten 2009 kunne de selge sine første bobler. I dag selger Barons de Rothschild 500 000 flasker årlig, fordelt på seks cuveer. Nathalie Falmet har en helt annen bakgrunn: Hun kommer fra landsbyen Rouvres-les-Vignes i Côte des Bar - det ”glemte” distriktet helt sør-øst i Champagne – hvor familien dyrket druer. På nitti-tallet studerte hun først kjemi, før familien overdro eiendommen til henne, noe som oppmuntret henne til å utdanne seg til ønolog. Hun etablerte like godt sitt eget laboratorium og tok konsulent-oppdrag for champagneprodusenter i området. Hele 35 lokale produsenter har dratt nytte av hennes ekspertise, og denne virksomheten skjøtter hun fortsatt, selv etter at hun i 2008 begynte å lage egne champagner basert på sine beskjedne 3,2 hektar. Så hvordan er vinene deres? Barons de Rotschild brut: 60% Chardonnay, 40% Pinot noir. Tilsatt 6,5 gram sukker pr liter, 4,1 gram syre. Inntil 40% reserveviner. Lagret i tre år. Vi ser små, vedvarende bobler. Vi lukter autolyse, sitrus, epler, nøtter, mandler, sommer. I munnen finner vi igjen det tydelige preget av gjærbakst, men også en mineralitet som bidrar til en tørr utgang. Lite sødme – men også lav syre. Nathalie Falmet Le Val Cornet 50/50 Pinot noir og Meunier. En monocru: Alle druene kommer fra samme plot med 35 år gamle vinranker. Pinoten er dyrket øverst i skråningen, Meunieren nederst. Halvparten er lagret på stål, halvparten på eik. Sukker: 7 gram pr liter (ikke 8, som det står hos Polet), 6,9 gram syre. Dette er Nathalie Falmets første årgangsvin, fra 2009 – vår flaske ble omkorket 28. august 2013. Det ble kun produsert 6 000 av denne, men Vinmonopolet har fremdeles noen igjen. Vi ser en nydelig gullfarge i glasset! Vi lukter autolyse, røde epler, plommer, honning, sensommer. Jeg vil gjerne fremheve hvor herlig denne champagnen dufter. Derfor blir jeg overrasket – og lite granne skuffet - når jeg får vinen i munnen: Den myke, drømmende duften viker for harde realiteter: Moden frukt møter steinhard mineralitet. Vinen er fyldig, intens og med mye smak. Et øyeblikk glemmer jeg at det er en blanc de noirs. Vi tenker: Denne vil vi ha til mat. Noen visdomsord til slutt: Begge er gode champagner. Mens Barons de Rothschilds Brut er en klassisk brut uten lokalt særpreg, uttrykker Nathalie Falmets Le Val Cornet Brut terroir – «slik smaker det her». Barons de Rotschilds problem er at den slåss mot mange jevnbyrdige i samme heat. Med en pris på 525,- mener jeg kort og brutalt at den er hundre kroner for dyr. Nathalie Falmets champagne (469,-) vil kanskje ikke være førstevalget som aperitif til gjester som er uvant med champagne (eller kanskje vi likevel skulle teste den på dem?) – denne champagnen er først og fremst en gastronomisk vin som blomstrer til mat. Tenker nå jeg.
Hvis vi later som om vi vet en hel masse:
Da ser vi at vinen er strågul, at små, små bobler stiger til værs og at vinen henger litt i glasset. Når vi snuser, merker vi en god, harmonisk lukt. Men hva lukter det? Kan det være Bris? Den med bringebær og granateple? Hm! Litt syntetisk? Nei, det er en utpreget bringebærlukt, men så strømmer også blomsterduften opp fra glasset, og aprikos er det der, og vanilje … Det er liksom ikke måte på. Expression er ingen vintage, men den er heller ikke årgangsløs. Et mysterium? Ikke helt, da den hver gang lages på druer fra to etterfølgende årganger. Den vi smaker består av viner fra 2013 og 2014. Pinot utgjør 35%, Meunier også 35% og Chardonnay 30%. Det meste er gjæret på stål, men noe av reservevinen har vært innom eik. Malolaktisk gjæring er unngått. Vår vin ble omkorket så sent som i februar 2019. Så kan vi endelig ta en slurk: Og i munnen skjer noe interessant: Jeg har sjelden smakt en champagne hvor smaken i så stor grad følger duften. Men smaken utvides, og i den middels fyldige vinen kjenner vi også et mineralsk innslag. Produsenten har tilsatt bare fire gram sukker pr liter – og de har som sagt unngått malo – likevel (eller derfor) kjenner vi en rik fruktsødme. Den typiske Meunier-smaken gjør seg faktisk lite gjeldende, til tross for at andelen Meunier er 35%. Til slutt må jeg nevne syren; den er fremtredende, og hvor mye frukt det enn er, så gjør den champagnen rett i ryggen. Champagne René Geoffroy har flyttet virksomheten til Ay, men 11 av deres 14 hektar befinner seg fremdeles i Cumières, hvor familien har dyrket druer siden 1700-tallet (!) Med en årsproduksjon på 160 000 flasker, er de store til å være en RM (recoltant-manipulant) – en såkalt «grower» som lager champagne på egne druer. I likhet med andre kvalitets-produsenter benytter Geoffroy bare mosten fra første pressing, og de bruker heller ikke alle de tillatte 2050 liter: den første og siste delen av mosten sorteres vekk, slik at bare 1800 liter i «midten» - (coeur de cuvée, som det så vakkert heter) - går til champagneproduksjonen. The bottom line: Expression er en kvalitetschampagne med karakter. Jeg tar ikke bølgen, men kjøper den gjerne igjen. Selv synes jeg den er best som aperitiff, og jeg anbefaler å teste den ut. Bestillingsutvalget Varenummer: 5532501 Syre: 7,0 gram pr liter Sukker: 4,0 gram pr liter Pris: 434,60 Produsent: Champagne René Geoffroy Importør: Vininor AS Dette er en strålende champagne til en folkelig pris, som dessverre får null drahjelp av Vinmonopolet, da den ikke finnes i en eneste butikk.
Vi kan begynne med bakside-etiketten, som er et eksempel til etterfølgelse da den sier oss noe: Flasken vi smaker ble omkorket i januar 2018. Basevin fra 2014, men 35% reserveviner. 78% pinot noir, 16% chardonnay, 6% meunier. 6 gram sukker pr liter. 40% av blandingen har vært lagret på eik, og her har de unngått malolaktisk gjæring.
Så lurer jeg på: Platine – hvorfor kaller de den Platine? Platina er jo et sjeldent metall; tyngre enn gull, hardere enn gull, blankere enn gull, dyrere enn gull. (Det jeg forbinder med platina, er fargen på håret til Dolly Parton, da det var på sitt høyeste. Men jeg tviler på om det er dét produsenten har hatt i tankene …) I glasset er det i hvert fall ikke mye platina å se. Den høye andelen av blå druer gjør vinen mørkelys, og den henger i glasset og boblene er bitte små og yndige. Så lukter vi honning og blomster, gjærbakst og røde epler, sitrus og et streif av noe mineralsk – alt «det vanlige», med andre ord. Men den lukter godt, rent. Først når vi tar en slurk, merker vi at dette er en champagne med viljestyrke: den er fruktig, dyp, strukturert, frisk, lang. To tanker som slår oss: Vinen gir inntrykk av å inneholde mindre sukker enn oppgitt. Og vinen gir inntrykk av å inneholde mer chardonnay enn oppgitt. Begge sansebedragene bidrar positivt😉 Så kommer vi på en mulig forklaring på navnet. Platina. Blank overflate. Høy tetthet. Under den blankpolerte overflaten lurer en kraftfull vin. Noe sånt. Champagnen virker forøvrig krystallklar - interessant da den hverken er kuldestabilisert eller filtrert. Så de vet tydeligvis hva de holder på med hos Nicolas Maillart i Écueil (i Montagne de Reims). Nybegynnere skal ingen beskylde dem for å være; familien har dyrket vindruer siden 1753 og champagne har de laget i de siste fem generasjonene. Da Nicolas overtok i 2003, skilte han virksomheten ut fra kooperativet de hadde vært en del av, og bygget nye, hensiktsmessige lokaler, med bl.a. temperaturkontroll. Nicolas Maillart eier åtte hektar selv, i tre gode landsbyer, hvor gjennomsnittsalderen på vinstokkene er hele 30 år. I tillegg dyrker han ytterligere åtte hektar som han leier. Fasit: Det er sjelden å finne en så frisk champagne som består av en så høy andel blå druer. Dette er en meget anvendelig champagne, spesielt flott til aperitiff - denne får gjestene bokstavelig talt vann i munnen av – kanskje tar de glasset med til bords og prøver champagnen til maten? Hvis ingen har skjønt det før nå, sier jeg det i klartekst: Med Nicolas Maillarts Platine har jeg fått en ny favoritt i kategorien «Beste champagne til under fire hundre kroner». Vinmonopolet har en utmerket nettbutikk, men det er bare nesten godt nok. Så kom igjen, butikksjefer – varenummeret er 10299801. Pris: 369,90 Verd prisen? Se over Importør: Mostue Produsent: Champagne Nicolas Maillart
Lucien Collard var en godt voksen finansmann da han etablerte sitt lille champagnehus så sent som i 2004, etter å ha arvet to hektar vinmarker i Bouzy. Et eget champagnehus hadde imidlertid vært en livslang drøm for Collard - bestefaren hadde flyttet til Bouzy i 1919 for å drive en vingård, og forfedrene før dette (og formødrene, får vi tro) har etter sigende vært involvert i vinproduksjon i Champagne siden 1600-tallet (!)
Collards beskjedne årsproduksjonen på 12 000 flasker fordeler seg på tre cuvéer: en non vintage extra brut, en NV rosé – og denne, hans andre årgangsbrut (den første kom i 2009), som Roxy Wines har sikret seg et parti av til Norge. Hos Lucien Collard benyttes bare første pressing, de lar dessuten vinene ligge lenge på bunnfallet (akkurat denne har ligget og psyket seg opp i mer enn fem år, veldig bra.) OK. Annerledes enn ventet. Men hvordan er den da? On the nose, som de sier: En deilig duft av røde epler, honning, valnøtter og fjerne blomster. On the palate skiller stoffligheten og smaken lag: Vinen skummer godt og har en rik munnfølelse – og jeg venter en kraftig, og vedvarende, smak. Men tungen responderer ikke like mye som når jeg har smakt enkelte andre champagner i samme stil og prisleie. Ny slurk: Smaken (som jeg personlig synes er god) er unnvikende. Kort. Den glipper liksom for meg. Ny slurk ... Og noe går det vel an å holde fast: Vinen er middels fyldig, med frukt fra Pinot, syre og friskhet fra Chardonnay. Og den virker tørrere enn 6,3 gram sukker pr liter skulle tilsi (nå ja, 6,3 gram er ikke mye) – og det friske preget skyldes ikke minst at den har unngått malolaktisk gjæring (og dermed skulle det være duket for et langt og lykkelig liv). Totalt sett virker vinen lett, balansert og harmonisk – alt virker «riktig» (ikke ironisk ment). Vi skal alltid lese det med liten skrift, og på baksideetiketten står det med verdens minste skrift: Elaborated by Brice SARL … for Lucien Collard. Hva? Lager ikke Lucien Collard champagnen sin sjæl? Hva elaborated innebærer i praksis, vet ikke jeg, men så farlig kan det vel ikke være, for Champagne Brice er en anerkjent produsent i samme landsby. Brice produserer 160 000 flasker årlig – men har kjellere med kapasitet til å lagre 500 000 og stor kapasitet på pressing. De har jo pressefrihet i Frankrike, så kanskje dreier det seg ganske enkelt om gode naboer som hjelper hverandre? Forøvrig kommer vinen på en lekker flaske (ikke at det behøver å bety noe) med en lekker etikett (ikke at det behøver å bety noe), men lekkert er det. Men pass deg for korken: Den er kort, virkelig kort, så hold tommelen over når du tar av grimen, ellers kan du få deg en blåveis. Jeg merker selv at jeg er litt reservert i omtalen - hvorfor roser jeg ikke vinen mer uforbeholdent? Tror det skyldes at jeg sitter igjen med en følelse av uforløst potensiale. Vinen er ennå ung og ukysset. Lucien Collard vintage brut 2012 er absolutt god nå, men jeg er overbevist om at dette er en champagne som virkelig vil vinne på noen år i kjelleren. Varenummer: 10888001 Basisutvalget, Butikkategori 5 Pris: 496,80 Dosage: 6,3 gram pr liter Syre: 4,5 gram pr liter Importør: Roxy Wines as Produsent: Champagne Lucien Collard
Først en varedeklarasjon:
100% Pinot Noir. 60% reserveviner i blandingen. 70% av vinen har vært lagret seks måneder på eikefat. Ingen filtrering. Minimum 60 måneders lagring i kjelleren. Degorsjert i januar 2018. Dette vet jeg fordi Hugues Godmé skriver nyttige opplysninger på etiketten. Det som ikke står der, er at 40% av vinen har gjennomgått malolaktisk gjæring, mens reservevinen ikke har det. Og at mengden tilsatt sukker skal være beskjedne 4,3 gram pr liter. Dette er altså en blanc de noirs (en champagne laget utelukkende på blå druer) fra Montagne de Reims. På nordsiden av disse åsene konkurrerer Verzy og Verzenay om å være den gjeveste grand cru-landsbyen - Hugues Godmé har for sikkerhets skyld eiendommer i begge. Vinmarkene her vender mot nord. Dette medfører en lang og langsom modning, som skal utvikle komplekse og uttrykksfulle smaker, og en prominent syre selv i de varmeste somrene. Du verden. Stemmer det? I glasset er denne champagnen relativt mørk å se til, men uten det rødskjæret som mange blanc de noirs har. Vinen henger i glasset – et resultat fra halvåret på eik? Lukten bærer preg av blomster, og noe søtlig i retning honning, men har også et svalt pust av mineralitet. I munnen har vinen en glatt tekstur og aromaer av mørke bær (tenk krekling.) Sødmen vi kjenner er fruktsødme, og ikke fra tilsatt sukker. Syren er til stede hele tiden, men tar heller aldri overhånd. Ettersmaken er lang. Tørr utgang. Jeg opplever dette som en harmonisk champagne rik på detaljer. Den som forbinder blanc de noirs med fyldige og kanskje tunge champagner, vil her oppleve en lettere, friskere og mer elegant blanc de noirs. Som ren aperitiff ville jeg kanskje valgt en annen, men dette er en herlig champagne til mat. Selv prøvde jeg den til - hold deg fast - ytrefilet av reinsdyr – en kombinasjon som sikkert ville fått hardbarka rødvinsfantaster til å ringe etter redningshelikopter. Men det gikk bra, riktig bra. Ingen skadde. Fem år i kjelleren – og så er det ikke årgangsvin engang … Kudos! som de kule folka sier. Hugues Godmé eier 12 hektar, og på druene fra sine 84 parseller produserer han 100 000 flasker i året, fordelt på hele 12 cuvéer. En rekke av disse er nå tilgjengelig på Vinmonopolet. Godmé er mer opptatt av arbeidet på markene enn i kjelleren. Og han nøyer seg ikke med å dyrke økologisk, han driver også biodynamisk. Dermed er det månefasene som danner grunnlaget for rytmen i den biodynamiske kalenderen hans, og som bestemmer når de forskjellige behandlingene skal utføres. For en som ikke tror på annet enn julenissen høres dette ut som et foreldremøte på Steinerskolen, men Hugues Godmé har sine triks: Blant annet gjødsler han vinrankene med eteriske oljer og avkok av ymse urter. Og det virker: Det blir jo god vin! Bestillingsutvalget Varenummer: 10398901 Syre: 8,8 gram pr liter Sukker: 4,3 gram pr liter Pris: 479,- Verd prisen? Definitivt Importør: Grapestone Fine Wines AS Produsent: Champagne Hugues Godmé
Da brødrene Jean-Hervé og Laurent Chiquet overtok driften i 1988 ønsket de å høyne kvaliteten. Investeringene i nytt utstyr ga imidlertid ikke den gevinsten de hadde håpet på, og de måtte velge en annen strategi: De bestemte seg for å produsere mindre champagne for å lage bedre champagne.
Kvaliteten på råvarene ble avgjørende, og brødrene sa opp kontrakter med en rekke druedyrkere. «Vi vil bare lage vin av druer vi har sett med våre egne øyne.» (Jean-Hervé Chiquet). Egne vinmarker dekker nå 80% av behovet, resten av druene kjøper de av naboer og venner. Etter reklamen kan vi nå skjenke i glassene: Små bobler. Vinen henger i glasset. Vi lukter og tenker: Dette har vi kjent før. Mørk frukt. Mineralitet. Autolyse. Vi smaker og tenker: Dette har vi ikke kjent før. Ikke akkurat dette. Og nå nærmer vi oss poenget: Hensikten med 700-serien er at hver enkelt utgave skal reflekterer årgangen. I dette tilfellet er basevinen fra 2013. Det er her Jacquesson bryter med gjengs praksis: En NV (non vintage) champagne er normalt en blanding av viner fra flere årganger, i den hensikt å lage en vin som skal smake mest mulig likt fra år til år. Ved utstrakt bruk av reserveviner kan man dermed skape en «hustypisk stil» - og holde kvaliteten oppe også i dårlige år. Men hva i gode år? Gir det mening å lage viner som blir dårligere enn de trenger å være? Det var i år 2000 brødrene Chiquet bestemte seg for å lage en hybrid: En årviss «årgangsvin» iblandet reserveviner. I munnen gir vinen en fyldig følelse, den yter motstand. I tillegg til frukt merker vi jord-toner, røyk, skogbunn, nøtter. Det er dybde her, og jeg får en flyktig assosiasjon til Louis Roederers flotte standardchampagne. Men det måtte i så fall være en sugarfree diet-Roederer, for den dominerende syren gjør 741 skarp i kantene. Til tross for at vinen er gjæret på 450-liters eikefat, bærer den heller ikke preg av kontakt med oksygen; jeg finner den snarere svakt reduktiv. Men er den god da? Ja, jøss. Når Laurent Chiquet blander vinene i denne serien, blir forholdstallet mellom druesortene noe forskjellig fra år til år - i 741 finner vi 57% chardonnay, 22% meunier og 21% pinot. Og mens reserveviner i 740 utgjorde 30%, har han klart seg med 20% i denne. Også dosagen endres fra år til år: I 740 var den nede i anorektiske 1,5 gram tilsatt sukker pr liter, i 741 har de skeiet ut og tilsatt 2,5 gram sukker pr liter. Altså 1,8 gram pr flaske. Det er neimen ikke mye. Og dette bringer meg til mitt lille forbehold: Ja, 741 er en fin champagne, og den står virkelig godt til mat. Jeg skulle likevel gjerne sett hva brødrene Chiquet fikk til hvis de var bitte lite grann rausere med sukkeret. Men for all del – de holder fast ved sin stil – og dette er viner som vinner på lagring. Jeg ventet i et knapt år til jeg ikke klarte å vente lenger – kanskje skulle jeg ha gitt den mer tid. Vinmonopolet har cuvée 741 inne i 16 butikker. Og den kan bestilles. Syre: 5,2 gram pr liter Dosage: 2,5 gram sukker pr liter Varenummer: 3952301 Pris: 479,90 Verd prisen? Ja Importør: Red & White AS Produsent: Champagne Jacquesson PS: Den sære nummereringen? 741 refererer seg ganske enkelt til en intern nummerering hos Jacquesson – dette er cuvée nummer 741 i deres produksjon. 740 var fra 2012, 741 er fra 2013, 742 vil være fra 2014 osv. Vi må bare huske at nummereringen ikke starter med Jesu fødsel, men med Jacquessons. |
