|
Egentlig er jeg ikke inhabil, jeg bare føler meg sånn. For jeg har lenge likt champagnene fra de Venoge, og er full av forventninger hver gang jeg skal smake en cuvé fra dette huset. Sist jeg var i Champagne tilbragte jeg dessuten flere timer sammen med CEO i de Venoge, Gilles de la Bassetiere, og export manager Philippe Manfredini, så hvis ikke jeg er forutinntatt, vet neimen ikke jeg … Men jeg betaler reisene selv, jeg kjøper champagnene selv – og er like opptatt som alle andre av å få valuta for pengene.  Og endelig er de Venoge bredt representert på Polet: seks cuveer for øyeblikket. Princes extra brut inngår som en av fire cuveer i Princes-serien. (En av mine absolutte favorittchampagner - uansett sjanger - er for øvrig deres Princes blanc de noirs.) Men Princes extra brut har jeg ennå ikke smakt, så ja, jeg vil veldig giret på å smake denne også. Men først må jeg si at jeg har latt meg imponere over hvordan dette huset drives, hvordan de har åpnet opp for oss besøkende osv. - derfor har jeg lyst til å skrive noen ord om de Venoge først. For å gjøre det hele riktig pedagogisk, kaller jeg derfor alt om huset for HUSET, og når jeg lenger nede omtaler vinen, er det under overskriften VINEN. Altså: HUSET de Venoge, etablert i 1837, har alltid vært anerkjent, men etter at familien forsvant ut av bildet i 1958, ble champagnehuset solgt og kjøpt flere ganger, og i den forbindelse mistet de alle vinmarkene sine. I 1998 ble de imidlertid innlemmet i det som senere ble hetende Lanson-BCC-gruppen. Gilles Morisson de La Bassetiere (i blå jakke på bildet under,) kom da inn i bildet, først som ansvarlig for eksporten til USA, siden 2005 som direktør. Det er han, utdannet ønolog, som har i løpet av de siste tyve årene bragt de Venoge tilbake til fordums storhet.  Så hva er det han har gjort? Først og fremst høynet kvaliteten på vinene, som nå tilbys i tre priskategorier: Cordon bleu, Princes og Louis XV. Med på laget har han det siste året også hatt Philippe Manfredini, og mens de inntil nylig eksporterte til 40 land, selger de nå til 50. Og i årevis har Gilles de La Bassetiere hatt en strategi om å gjøre de Venoge synlig igjen - også bokstavelig talt. Etter å ha vandret i skyggenes dal, fikk de i 2015 kjøpt et staselig hus på Avenue de Champagne i Epernay (rett overfor Champagne Boizel.) Dette benyttes nå til kontorer og representasjon. I tilknytning til hovedbygningen, har de også etablert noen flotte leiligheter (Suites 33) og ikke minst en bar hvor du kan sette deg ned (inne eller ute) med småretter og et glass. Ønoturismen, slik vi kjenner den fra andre store vinområder, har vært bemerkelsesverdig lite utviklet i Champagne. Da jeg møtte Gilles de La Bassetiere, sa jeg at det helt opplagt måtte ha vært en riktig beslutning å åpne huset for besøkende. Han virket oppriktig glad for at jeg sa dette, og la til: «Det var min idé alene, ingen trodde på meg. Men nå ringer de fra andre champagnehus og spør forsiktig: «Hvordan var det egentlig du gjorde det da du startet med disse greiene?»    På besøk hos de Venoge er det lett å bli blendet av all prakten, (det er da også meningen, regner jeg med.) Men de har skjønt at det immaterielle spiller en betydelig rolle i resepsjonen av verket (som en kunstkritiker kunne sagt.) Uten kvalitet i bunnen, ville det imidlertid bare vært propaganda. de Venoge lager imidlertid virkelig flotte champagner, og måten de benytter seg av sin egen historie på, får meg til å reflektere rundt det ekstraordinære ved å drikke champagne. VINEN: Princes extra brut , var det ja ... Vi snakker altså om en extra brut, men så fryktelig extra er den likevel ikke – de har tross alt tilsatt fire gram sukker pr liter (alt under seks gram betegnes som kjent som ekstra brut.) Vinen er ellers laget på 35% Chardonnay fra Mesnil, 35% Pinot fra Verzenay og 30% Meunier fra Damery. Champagnen er lagret minst fire år på bunnfallet. Kan den måle seg med deres egen Princes blanc de noirs? I glasset er Princes extra-brut gull-gul å se til. Og duften? «Lett ren nese med brødtoner og sitrus,» kan vi lese på polets hjemmeside. Lett er den i hvert fall, men trolig yter jeg ikke vinen rettferdighet: Luktesansen min er søren meg ennå ikke 100% tilbake etter at jeg hadde korona. Så kanskje er det flere og mer intense dufter enn jeg får med meg for øyeblikket? Men i munnen slår den til. Frisk, og med masse (tørket) frukt. Røde epler. Sitrus. Svært balansert, harmonisk, lang ettersmak. Hva er det motsatte av rustikk? Forfinet? Ganske syrlig er den riktignok, men den holder seg på den rette siden. Vi snakker om en høyere form for aperitiff. Så ja, Princes extra brut har alt du venter av en god champagne. Og den er skummelt lett å drikke, så for svake sjeler som meg burde flasken vært utstyrt med barnesikring. Men er den like god som Princes blanc de noirs? (Omtalt her.) Luksusproblem. Selv holder jeg nok fremdeles en knapp på blanc de noirs, men det kan være fordi jeg er ekstra glad i champagner med et stort innslag av Pinot noir. Varenummer: 11345001 Bestillingsutvalget Dosage: 4,0 gram sukker pr liter Syre: 4,3 gram sukker pr liter Pris: 679 Verd prisen? Å ja Nøler du med å kjøpe Princes extra brut, kan du jo prøve innstegsmodellen Cordon Bleu – til halve prisen. (Omtalt her.) Til 339 kroner er den intet mindre enn et funn blant de rimeligere champagnene. «Vi selger Cordon bleu for billig,» sukket Gilles de Bassetierre. «Nei! Nei! Den er helt riktig priset!» sa jeg. Importør: Champagneinwest AS Produsent: Champagne de Venoge  Kanskje har jeg vært litt kjepphøy. Det er vel ingen hemmelighet at jeg aldri har vært begeistret for sukkerfrie diet-champagnes – men nå har jeg for en gangs skyld smakt en av disse som jeg virkelig liker. Dette tvinger meg til å re-kalibrere min sensoriske maskin. Irriterende.  Men altså: null gram tilsatt sukker? Mer manndomsprøve enn nytelsesmiddel? Det aller verste er når produsenten gjør det lett for seg ved å ta utgangspunkt i sin non vintage standardchampagne, og simpelthen bare kutter ut sukkeret – de gidder ikke engang å justere blenden for å kompensere for det manglende sukkeret. Og så er det nettopp dét Philipponnat gjør. De burde ikke komme fra det med æren i behold. Men det gjør de. Jeg er faktisk imponert. Det er fullt mulig å nyte denne champagnen uten å lese bruksanvisningen. Men for oss med langt fremskreden interesse for champagne, er Philipponnat så elskverdige at de trykker all ønskelig info på baksideetiketten. På vår flaske kan jeg lese at basevinen er fra 2016, at pinot noir utgjør 70%, chardonnay 28% og meunier 2%. Og 27% av vinen er lagret på eik (i et tilnærmet solera-system, men det står det ikke her), og champagnen er omkorket/degorsjert i desember 2020. (Jeg har smakt Non dosé tre ganger i løpet av den siste måneden, og de to andre var fra 2017, men jeg merker ærlig talt ikke særlig forskjell – det er vel også meningen med en non vintage som skal smake mer av huset enn av året …) Men hvordan smaker den da? Som Philipponnats egen Royale Réserve Brut, bare med stålkanter. Og hvordan smaker Royale Réserve Brut? Fasiten står HER: (trykk etter ønske) Men tilbake til Non dosé: I glasset er den mer gul enn rød, til tross for den høye andelen pinot. Gylden. Solskinn på flaske. På nesen er intensiteten medium minus, men vinen dufter virkelig deilig av bl.a. roser og epler, jeg får inntrykk av at det er mer chardonnay i den og mindre pinot enn det faktisk er. Sekundæraromaer i form av brøddeig eller kjeks, finner lite av her, sporene etter autolysen er svake og noen maillard-reaksjon oppsto vel aldri på grunn av sukkermangel? Så hva blir det da igjen av den tradisjonelle champagnesmaken? Frukt. Ren, kildeklar, foredlet frukt. I munnen smaker vi (rød) grapefrukt, epler og ikke minst bringebær. Foran/under tungen merker vi syren, men midt i munnen er det mye fruktsødme å smatte på. Ettersmaken er kanskje ikke overvettes lang, men det er heldigvis mer igjen på flasken … Det er læring i denne cuveen: 1: Ja, det går å lage en velsmakende (og ikke bare «interessant») non dosage bare du har virkelig gode (og modne nok) druer. 2: Den minner meg om hvor vanskelig det egentlig er å vurdere champagne. Selv synes jeg i hvert fall at det noen ganger kan være vanskelig å skjelne mellom sødmen fra frukten og sødmen fra dosagen. Og med glasset i hånden drømmer jeg meg vekk til en perfekt sommerdag et sted ved sjøen, Risør, for eksempel (uten illsinte båtmotorer) – tenk deg Philipponnat Non dosé sammen med reker rett fra fiskemottaket - mmmm! En kasse av denne champagnen og to kilo reker kommer riktignok på nærmere fire tusen kroner – det er ville priser på reker for tiden … Men i dag må jeg nøye meg med husmannskost i regnværet: god, gammeldags pasta med tomatbasert saus, og jeg tviler på om Philipponnat non dosé passer, men jeg tar nå et glass til maten – champagnen sitter som et skudd. Non dosé er den nest rimeligste av Philipponnats intet mindre enn 13 cuveer. Så om denne er bra – hvordan er ikke da de andre? Varenummer: 6731601 Bestillingsutvalget (dessverre) Pris: 525 Produsent: Champagne Philipponnat https://www.philipponnat.com/ Importør: Norwegian Beverage Company Til slutt – for den som orker å henge med - noen helt nødvendige ord om Champagne Philipponat:  De feirer 500-årsjubileum i år. Selvfølgelig har de ikke laget champagne siden den gang, men familien har faktisk dyrket vindruer i området siden 1522. Det var først i 1910 at det nåværende champagnehuset ble etablert i landsbyen Mareuil-sur-Marne av Pierre Philipponnat, og siden 1999 har Charles Philipponnat drevet champagnehuset til nye høyder. Da vi nylig besøkte dem, møtte vi blant andre Francois Philipponnat, sønnen til Charles. Han reiser verden rundt og selger vinene deres. Og han gjør tydeligvis godt arbeid, for i fjor solgte de 900 000 flasker (mens de bare laget bare 600 000.) For et luksusproblem, antydet jeg mens vi sto og smakte, men med det avslørte jeg bare min vankunne. De kunne solgt mye mer, alt, til ett land, men vil ikke. De ønsker heller å være representert i utvalgte butikker og restauranter i mange land, og ser seg nødt til å allokere: tildeler så og så mange av den og den cuveen, og dessverre: akkurat i år må vi si nei til deg, nothing personal … De håper bare at de ikke mister noen av kundene på denne måten. Mange vil forbinde Philipponnat med Clos des Goisses; denne mest berømte vinmarken i hele Champagne, er også den bratteste, og den ligger sørvendt og fanger dermed mye sol, og under hele herligheten finner vi en usedvanlig kalkrik grunn. Naturligvis lager de ettertraktede cuveer fra Clos des Goisses, men vi andre kan trøste oss med at noen dråper fra denne sagnomsuste skråningen også havner i vår Non Dosé.    Philipponnat er flott hus på mange måter, jeg ble i godt humør av å være der. Jeg fikk enda større respekt for hvor seriøst og målrettet de arbeider uten å fire på kravene, no shortcuts. Selv om Philipponnat er en negociant som må kjøpe to tredeler av druene de trenger, får jeg likevel inntrykk av at de er mindre enn produksjonen skulle tilsi – til tross for store og feiende flotte lokaler, er det er akkurat som de tenker og jobber som en mindre og kvalitetsfokusert grower (recoltant manipulant.) I tillegg er folkene veldig liketil og hyggelige. Foreløpig er huset bare åpent for wine professionals. De har imidlertid stadig besøk, og Maxime Royere som viste oss rundt både i Clos des Goisses og på huset, er ansvarlig for resepesjonen og besøkene. Jeg håper virkelig Philipponnat velger å åpne huset for Gud og hvermann; de har flotte besøkslokaler, de har parkeringsplasser utenfor døra – og ikke minst: de lager steika gode, smaksrike champagner med deres eget fingeravtrykk på.  Vrient dette, jeg prøver å si to ting på en gang: 1 Denne champagnen er en gledelig overraskelse 2 Jeg får lyst til å filleriste importøren  Når våren endelig kommer med sol og varme på terrassen, går i hvert fall jeg over i et tilgivende modus: Er det så nøye da? Må vi telle antall bobler? Er det ikke nok at champagnen er god og at vi koser oss mens vi prater om langt viktigere ting i livet enn ei flaske vin? Gardet vintage 2013 extra brut viser seg definitivt å være en champagne for terrassen - men vi kjenner det fort: dette er da ingen «terrassevin»? Den har kvaliteter som oppmuntrer til grundigere smaking. So here we go again: ny smaking, nå uten terrasse. Champagne Gardet var en ukjent produsent for meg før de ble representert på Polet med hele seks cuveer sist november (så vidt jeg husker). Produsenten holder til i landsbyen Chigny-les-Roses, på nordsiden av Montagne de Reims. Der produserer de faktisk en million flasker årlig, men sine egne etiketter klistrer de bare på de beste 400 000 – resten selger de til andre. Vinen vi har i glasset består av 70% Pinot fra grisgrendte strøk i Montagne de Reims, og 30% Chardonnay fra – overraskende nok - Mareuil-sur-Aÿ, også det i tjukkeste Pinot-land. Vinen henger i glasset, og jeg gjetter at den har skvulpet på et fat. Men der tar jeg feil, gitt – rustfritt stål så langt øyet rekker. Gardet 2013 er svært behagelig på nesen. Den river ikke akkurat, det skal sies; medium intensitet maks. Men hva lukter den? Ikke så rødt som jeg ventet. Kanskje er det chardonnayen som nuller ut pinoten? Sekundæraromaene får meg til å tenke på en italiensk pizzabunn - du vet, når du er mett, og sitter og plukker i den godt stekte kanten av pizzabunnen. Etter seks år på bunnfallet før degorsjeringen (og ytterligere to år etterpå) har champagnen også rukket å utvikle tertiæraromaer av tørket frukt, røde epler, aprikos. I munnen overrasker den ikke mht aromaene, men ved at den er betraktelig mer syrlig enn ventet. Fruktsødmen er til stede, absolutt, men vinen oppleves som frisk på en «rensende» måte: du føler at du blir ren i munnen – og er klar til å gyve løs på ethvert måltid som måtte komme din vei. Den fødte aperitiff, med andre ord. Så hva er det jeg hisser meg opp over importøren for? Det er jo en riktig fin champagne? Ja, det er nettopp det den er. Men hva gjør grossisten for at vi skal fatte interesse for Gardet vintage 2013 extra brut? Siden det dreier seg om en vin fra bestillingsutvalget, er vi (bortsett fra spredte anmeldelser) avhengig av informasjonen på nettsiden til Vinmonopolet. Og Polet igjen er totalt avhengig av info fra importørens side. Så hva gjør importøren for å gi oss lyst til å prøve akkurat denne champagnen? For det første unnlater de å vise bilde av flasken. (Dette er de riktignok langt fra alene om, og denne latskapen er en gåte for meg. Jeg selger sko, de er kjempekule, men ingen får se hvordan de ser ut før de har betalt dem …) For det andre: under Korktype oppgir de crown cap. Hva er en crown cap? Tenk en gammeldags bruskork. Dette er den måten de fleste champagneprodusenter forsegler flasken på under annengangsgjæringen. Først etter degorsjeringen (omkorkingen) setter de på den korken som vi får se; enten en kork bestående av (forskjellige mengder) naturkork – eller en Diam Mytik, som er en «kunstig» kork laget spesielt for champagneflasker. Jeg søker opp fakta-arket fra produsenten: Initial closure: crown cap Final cork (after disgorgement): Classic cork Klassisk kork, altså. Kan det være så vanskelig? Men er dette noe å hisse seg opp over? Ja, jeg synes det, for djevelen bor i detaljene, så kan vi stole på de andre opplysningene som gis? Sukker: 4 gram/liter – ja, det tror jeg på. Syre: 4,1 gram/liter – usikker? Hadde gjettet på høyere syre, men de har jo tilsatt beskjedent med sukker så ... Så kommer vi til de tre klokkene: Friskhet, fylde, sødme. Her står det: Friskhet: kl 11 (oi, kan det være mulig? I forgårs smakte jeg en annen champagne, med 7,1 gram syre og 1,8 gram sukker – den var ikke for nybegynnere, for å si det slik, og der var klokka bare blitt 9) Fylde: kl 11 (du verden, jeg nøyer meg med å spørre: kan det være mulig?) Sødme: kl 3 (jøss, vi er enige jo) Dette ble altfor langt og det er sikkert ingen som bryr seg. Forresten er det mange som vet mer om champagne enn det jeg gjør, og som sikkert klør i tastauret nå. Jeg synes bare det er synd at en finfin champagne som mange kunne like, ikke gis en sjanse for den som søker seg gjennom Polets nettside for å prøve en ny champagne. Så dette får være min beskjedne drahjelp. Den koster forresten 499, og det kan godt hende jeg kjøper den igjen. Vi er to som smaker denne champagnen og vi er enige om mye – men ikke konklusjonen. Med min dobbeltstemme skal vi nok komme til enighet.  Det minker på årgangschampagner fra toppåret 2008 og vi griper mulighetene med begge hendene når noen kommer vår vei. Maurice Vesselle vintage 2008 kom riktignok på Polet i november, men jeg har ikke hatt anledning til å smake den før nå.
Det er forresten rart med dette nyhetsjaget – vi håper hver gang at det skal komme en sabla god vin som ingen har hørt om til en sabla god pris. November altså, den føles dermed allerede «gammel» - men er ikke det bra når det gjelder champagne? Maurice Vesselles millésimé 2008 er en champagne fra grand cru-landsbyen Bouzy, som med sine sørvendte vinmarker er den varmeste i Montagne de Reims. Bygda er kjent for å gi kraftige champagner basert på pinot noir. Så da får vi enda en kraftig champagne basert på pinot noir? Nei, Maurice Vesselle gjør ikke som naboen – de har to triks i ermet: For det første har de blandet inn 28% chardonnay – og for det andre har de blokkert den malolaktiske gjæringen. (Mange mener forresten at non-malo er veien å gå når det blir varmere i Champagne, uansett hvor mange elbiler vi kjøper i Norge.) Det vi i dommerpanelet er enige om: Å se til er vinen gullfarget. Når vi snuser, er den middels intens. Veldig behagelig på nesen, vi merker en sødme som minner om honning. Har vi ikke lært at chardonnay lukter sitrus? Eller er det bare i Cote de blancs det, kanskje? Vi aner i hvert fall litt lime. Og litt grapefrukt. I munnen responderer vinen kjapt på tungen. Den er syrlig, skikkelig syrlig. Vi sjekker: 5,3 gram tilsatt sukker, den er med andre ord en extra brut, men ikke så extra heller. Men syren da? 10,3 gram pr liter – oi, dét er faktisk ganske heftig! Videre registrerer vi pinotens aromatisk kraft, og alle årene i kjelleren har utviklet aromaer av tørket frukt. Men merker vi ikke, ja rett og slett rips? Er det chardonnayen som skaper en slags letthet i denne middels fyldige vinen? Fraværet av malolaktisk gjæring bidrar selvfølgelig også til friskheten. Champagnen virker i hvert fall veldig elegant til å være laget på 80% pinot. Er den god? Ja, det er vi enige om. Men så er det syren. Det er morsomt med syre; vi kan begrave den under sukker, men syren viser seg likevel, i form av vann i munnen. Denne champagnen gir definitivt masse vann i munnen, og jeg hevder at med denne som aperitiff, kan du servere hva som helst etterpå. Det vi i dommerpanelet er uenige om: Min co-smaker er ikke uten videre enig med at den egner seg til aperitiff. Kanskje bare om våren. Og i hvert fall ikke for alle. For dette er ingen enkel vin å håndtere, syren overdøver smaken. For den uerfarne champagnedrikkeren vil den oppleves mer som bruspulver på tungen, enn som en deilig champagne til nytelse. Co-smaker anerkjenner champagnens kvaliteter, men mener til syvende og sist at den er for durkdrevne champagnenerder som vet nøyaktig hva de ønsker seg. Jeg for min del synes den er strålende som den er. Det er faktisk litt rart, for jeg grøsser bare ved synet av en appelsin, men syrligheten i denne champagnen tåler jeg altså. Men jeg må innrømme at jeg gjerne skulle smakt den med bitte lite granne mer sukker også. Den er som sagt både extra brut og non-malo – noen vil nok si at det ene hadde vært nok. Men det er en flott champagne! Varenummer: 13429401 Pris: 588,80 Basisutvalget. Den kan ikke lenger bestilles – men Polet har haugevis igjen av den i en rekke butikker Syre: 10,3 gram pr liter (!) Dosage: 5,2 gram sukker pr liter Importør: LaMarc Wines AS Produsent: Champagne Maurice Vesselle (Vintage 2008 er for øvrig storebroren til Vesselles Grand Cru Extra Brut som sparket inn alle dører da den kom med en pris på 238,80 (!) De færreste av oss tenker over hvilket firma som har importert champagnen vi drikker, vi er mer opptatt av hvordan den smaker. Av de rundt 70 grossistene som importerer champagne til Norge, er det bare én som utelukkende tar inn champagne: Champagneinwest AS. Hos de andre kommer champagnene i tillegg til stille viner, brennevin osv.  I champagnebloggen.no skriver jeg vanligvis omtaler av champagner, men nå gjør jeg et unntak, for jeg synes det er interessant at Champagneinwest har satset som en rendyrket champagneimportør.. Jeg har derfor tatt en prat med Patrik Widegren, mannen bak firmaet.
Han startet i vinbransjen så sent som i 2015, etter 20 år med telecom; jobbet for Nokia, Ericsson og andre, i Asia, Irak og en rekke andre land. Han bygget faktisk Afrikas første mobile bredbånd. Ingen opplagt bakgrunn for en vinimportør. Hva fikk deg til å skifte beite?
Hva sa de andre i vinbransjen til deg da du startet opp i 2015?
Konkurs har de ikke gått. Gasellebedrift tre år på rad. Fra en omsetning på 3 mill i 2019 til 9 mill i 2020 ligger selskapet an til 19 mill i 2021 – langt over økningen på 13% i salget av musserende i koronaåret 2021. Champagneinwest representerer nå nærmere 50 produsenter og solgte sist år ca 100 000 flasker. De er to ansatte; Patrik, og kona Camilla. Du må med andre ord ha nese for hva som selger?
Ja, hvordan velger du hvem du vil representere? Det finnes jo bokstavelig talt tusenvis av champagneprodusenter.
Patrik mener det foregår et tydelig generasjonsskifte i Champagne. Mange av de unge ønsker ikke å lage samme vin som foreldrene og besteforeldrene.
Jeg lurer av og til på hvordan Champagneinwest får fatt på gamle, sjeldne - og tør jeg si edle - champagner. Vazart-Cocquarts vintage fra 1989 f.eks. er tilgjengelig på Polet. Patrik svarer at andre vinanmeldere har spurt ham om det samme. Når du knytter kontakt med gode produsenter, har de som oftest et lite lager av gamle årganger innerst i kjelleren … Et spørsmål melder seg: Når du representerer 50 produsenter – har de da tillit til at du er i stand til å representere dem alle?
Hvis du skulle nevne et par av champagnene dine som har solgt bra?
Jeg merker at Patrik Widegren ikke er den som nøyer seg med staus quo: Nå har han, sammen med en annen, etablert firmaet Prune AS. Dette vil ta seg av import og salg av stille viner, røde som hvite, brennevin og annet godt. Selv vil han fortsette med å selge champagne. Og inneværende år vil han satse på produsenter i Club Tresors de Champagne (en sammenslutning av 28 kvalitetsprodusenter). Ennå er rundt 20 av disse ennå ikke representert i Norge. 5 år fram i tid? Flyr du rundt og etablerer 5G?
Patrik Widergren må nødvendigvis ha det travelt, men er likevel raus med tiden sin når han får anledning til å snakke om champagne. Jeg ønsker ham lykke til, og vi får håpe at han finner enda mer deilig champagne som vi ikke visste om. Philipponnat, tenkte jeg da jeg fikk øye på denne i nærbutikken, Philipponnat har jeg søren meg ikke smakt på tre år, for en forsømmelse. Og jeg kjøpte en flaske og spanderte på tilfeldig forbipasserende, som alle utbrøt «Å, den var god» o.l. Så gjentok jeg suksessen, flere ganger, og serverte den til venner og bekjente i disse førjulstider, og alle likte den godt, kors på halsen. Hm! Kanskje de bare var høflige?  Mange champagneprodusenter har sin egen vri, grep de tar i produksjonen for å oppnå sin egen stil. Hva er Philipponnats ess i ermet?
De har flere: For å oppnå hus-stilen, som kan sies å være intense champagner basert på pinot noir fra sørsiden av Montagne de Reims, høster de druene dristig sent – de ønsker etter sigende en overflod av modenhet. Er de ikke redde for uønsket oksidering? Veldig. Derfor har de presser nær vinmarkene i Mareuil-sur-Aÿ. Videre gjærer vinen i kjølige ståltanker, bortsett fra vinene fra de kraftigste parsellene: disse gjærer i eikefat for å oppnå kompleksitet, men også her kontrolleres temperaturen for å blokkere malolaktisk gjæring – ønsket er å bevare friskhet og unngå smørpregete aromaer. Det spesielle med akkurat vår vin er at reservevinene (som utgjør 30% av blenden) har vært lagret i en form for solera-system. Og ifølge den informative baksideetiketten er vinen i vår flaske en blanding av 68% pinot noir, 29% chardonnay og 3% meunier. Base er 2017. Vinen ble degorsjert i juli 2021 og dosagen er 8,0. Etter dette regnestykket er det på høy tid å feste champagnebeltene, smaking pågår: Vi ser: I glasset er den mer gul enn rød. Vi lukter: En middels intens duft av roser og tørket aprikos. Og vanilje. Vi drikker: En fruktig champagne, bred i munnen, frisk, men også bløt, sekundæraromaer fra pinoten, røde bær, mens tørket frukt gir et hint av tertiæraromoaer – vinen virker modnere enn alderen skulle tilsi. Harmonisk komponert, men likevel biter den i tungen. Ettersmaken er lang og med et tydelig innslag av sitrus, fra chardonnayen? Skal vi trekke for noe, må det være den beskjedne moussen. Jo, boblene er der, bittesmå, og når vi drikker en slurk bruser det godt i munnen. Og vi må ikke ha masse bobler, men her, i en såpass ung champagne, kunne vi ønsket oss en boble eller to i tillegg. Royale Réserve Brut er den rimeligste cuveen fra Philipponnat – et relativt lite hus, som selger rundt 500 000 flasker i året. De har imidlertid et uttalt ønske om å lagre champagnene lengre før salg, og de er nå oppe i 2,5 millioner flasker som ligger og feiter seg i den 1,5 kilometer lange kjelleren. Med en pris på 459,90 konkurrerer Philipponnat med standardchampagnen fra flere av de fremste champagnehusene – Charles Heidsieck er nok den argeste konkurrenten i samme sjanger. Begge er strålende champagner. Til de som insisterer på champagne til pinnekjøttet: her ville jeg nok valgt en annen med høyere syre. Men til det meste ellers gjør Philipponnat susen. Philipponnats Royale Réserve Brut er en skikkelig all-rounder som alle vil like. Høres som alle vil like kjedelig ut, er det min feil, jeg som ikke har klart å få fram hvilken flott champagne og anvendelig champagne Philipponnat byr på her. Og den er altså kommet i polkategori 6 – dermed er den tilgjengelig i en butikk nær deg. Til slutt vil jeg ønske alle en god og smittefri jul😊 Varenummer: 5647301 Pris: 459,90 Tilsatt sukker: 8 gram pr liter Syre: 6,7 gram pr liter Importør: Bonum Beverages AS Produsent: Champagne Philipponnat I april 1788 – ennå 13 år før han ble president i USA - var Thomas Jefferson på heisatur til Champagne. Dvs. han var på en dannelsesreise til Europa, men det var visst i Frankrikes mange vinområder han dannet seg mest. Under oppholdet i Champagne skrev han bl.a. at her er mange hvite viner laget av blå druer.  Champagne R.H. Coutier holder til i Ambonnay, en av de aller fremste pinot-landsbyene. Den vinen vi skal smake her og nå, er da også en blanc de noirs laget på pinot. Vi kan jo begynne med å snu flasken. Etiketten på baksiden forteller oss at 60% av vinen er fra 2011, 40% fra 2010 (og sistnevnte andel er lagret på eikefat.) Bare 3000 flasker er produsert. Dosage: 4 sukker pr liter. Degorsjert: Desember 2020. Eksemplarisk! En baksideetikett som forteller oss noe. Kan det bli for mye informasjon? Trenger vi å åpne flasken? Vi vet jo nesten hvordan det smaker? Bare nesten … Selvfølgelig må vi kontrollere. Altså: I glasset er vinen mer gul enn rød, gyllengul. På nesen er intensiteten medium pluss. Hva lukter det da? Tørket frukt, definitivt, nærmere bestemt mørke plommer, fersken, aprikos. Tertiæraromaer fra lagringen altså. Vi mener å snuse inn lukten av valnøtter og gravensteinepler også, men det kan være fantasien. Jo, og så et svakt tropisk innslag av pasjonsfrukt. Når vi har drukket noen gode slurker, må jeg ty til det forferdelige ordet sømløst: den smaker jo akkurat som den lukter … Champagnen har et gjennomført særpreg, som ikke er lett å beskrive, men som må være summen av alle delene … Den er ikke overvettes kompleks, men det den mangler i kompleksitet, tar den igjen i konsentrasjon. Kanskje skal vi være glad til, for det den smaker, smaker godt. En overraskelse byr vinen likevel på: Produsenten har tilsatt forsiktige 4 gram sukker pr liter (altså er det en extra-brut) – og den har ikke gjennomgått malolaktisk gjæring: På papiret ser dette ut som definisjonen på et barberblad – men så er champagnen helt annerledes, mye mykere, bløtere enn ventet - må være mye fruktsødme. Under oppholdet i Champagne for 233 år siden skrev Jefferson også at pinot er en finere drue enn chardonnay. Etter å ha smakt R.H. Coutiers Cuvée Henri III er det fristende å si seg enig med presidenten. Henrik III er en deilig, smaksrik blanc de noirs med et godt lagringspreg. Perfekt til høstkvelder når regnet plasker mot ruten. Varenummer: 13139601 Vinmonopolet: Notodden, Holmen senter, Aker Brygge. Vi andre må bestille den. Syre: 7,2 gr. pr liter Sukker: 4,0 gr. pr liter Pris: 579,90 Importør: Pure Wine AS Produsent: Champagne R.H. Coutier Bildet under: Fra et besøk hos R.H. Coutier før koronaen. Undertegnende i blå jakke.  Ayala vet at både du og jeg er utålmodige og at vi noen ganger gir etter for fristelsen og åpner den champagneflasken vi egentlig hadde tenkt å lagre i noen år til. Derfor har Ayala begynt å ta vare på champagnen for oss, de selger den ikke før vinen står i full blomst. Barnesikring, med andre ord.  Ja, dette er visst konseptet med No. 7, som er den andre i en planlagt serie med solmodne champagner produsert i begrenset volum. 7-tallet refererer til at vinene i denne blenden kommer fra 7 landsbyer (fem i Côte des Blancs og to i Montagne de Reims) – og at alle er fra 2007. No. 7 er den nest dyreste fra Ayala, og koster staute 869,90 på handelslaget. Til den prisen har vi grunn til å vente oss en virkelig god champagne. Får vi det? Vi er selvfølgelig ikke så primitive at vi dømmer etter utseendet, men når vårt øye skuer så utrolig små bobler, og disse stiger vedvarende til værs i glasset, må det likevel være lov å gjøre seg tanker basert på utseendet. Lavt trykk? Lagret lenge? Å ja. 11 år på bunnfallet ... Og annengangsgjæringen fant sted under kork – ikke under den vanlige bruskorken («crowncap»). Hvorfor? Nei, det må vel være fordi produsenten ønsket mikro-oksydering da? Mer arbeid ble det i hvert fall på dem under degorsjeringen som fant sted i juli 2019. Hvordan var 2007-årgangen? Sånn extra medium, chardonnayen klarte seg visst best, ifølge folk som har greie på det. Flaks da at vår vin inneholder en overvekt av chardonnay: 67% mot 33% Pinot (ikke 80/20 som Polet oppgir.) Idet vi fører glasset til nesen, lukter vi blomster og karamell, nei ikke karamell, honning er det selvfølgelig. «Mer blomster enn frukt,» noterer vi mens vi snuser inn en duft av (sen-)sommer. I munnen kjenner vi gule epler, nøtter, sitrus, men først og fremst tenker vi at No. 7 er en smaksrik champagne, hvor frukten har passert ulike stadier i tidsmaskinen og byr på tertiæraromaer vi aldri får med en yngre vin. Ettersmaken er lang og behagelig. Den litt sødmefylte sitrussmaken gjør meg nysgjerrig på hvor mye sukker de har tilsatt: Beskjedne fem gram pr liter oppgir produsenten (ikke seks, som det står hos Polet). Vinen er dermed en extra brut, men balansert mot det relativt lave syrenivået, holdes det hele i beundringsverdig likevekt. Er den god? Ja, det også. Ja, erru gæern! Alle som bare har smakt blodferske champagner som kommer rett fra gyropaletten, burde unne seg å smake en slik modnet, utviklet champagne. Kanskje en fin presang til en som har drukket en del champagne, men ikke har funnet fram til denne på egenhånd? Vinen er å finne i bestillingsutvalget. Er den verdt å vente på? Ja. Varenummer: 11600901 Pris: 869,90 Syre: 4,2 gram pr liter Dosage: 5,0 gram pr liter Importør: Haugen-Gruppen AS Produsent: Champagne Ayala PS:
Med en pris på nærmere ni hundre kroner, stiller Ayala No. 7 i et vanskelig felt med sterke konkurrenter. Eller gjør den egentlig det? Jeg scrollet fort nedover Polets utvalg av champagner i prisklassen 750-1000. Resultat: 90. Nei, det er ikke riktig, for hele 48 av dem var merket utgått, utsolgt eller kan ikke bestilles. I praksis står dermed mange av oss igjen med drøyt 40 champagner i noenlunde samme prisleie. Og tar vi en titt på vaskeanvisningene, er det faktisk ikke så mange i samme sjanger som Ayala No. 7 - kanskje vil den hevde seg bra? «You are an Influencer then?» «Ehh …» Rødmende av skam bøyde jeg hodet: Influencer? Ikke hadde jeg leppene, ikke var jeg korrupt nok, ikke hadde jeg en milliard klikk - jeg hadde imidlertid påberopt meg champagnebloggen.no i håp om å få et oppgradert besøk hos Launois, og straffen var at de plasserte meg i en stol og satte seks flasker foran meg, hvorav fire smakte helt likt.  Der og da – ansikt til ansikt med åttende generasjon Launois som satt ytterst på stolen og forventet nyanserike tilbakemeldinger på de fire champagnene som smakte helt likt - jeg har fortrengt hva jeg sa. Men jeg har smakt champagner fra Launois både før og etter dette - og hver gang har jeg tenkt: de er jo gode, men det må da være forskjell på dem? La oss nøye oss med å smake én av dem - den dyreste av de som er til salgs i Norge: Launois Grand cru Blanc de blancs 2015 – denne har nemlig fått plass i basisutvalget og koster 414,90. Interessant for mange av oss. Launois holder til i landsbyen Le Mesnil-sur-Oger midt i Côte des Blancs, det fremste området for dyrking av chardonnay. Vår vin er da også en blanc de blancs – fersk til årgangsvin å være, fra 2015. Den kommer på Lauonis´ lett gjenkjennelige flasker – akkurat til denne har de valgt blankt glass. Fint å se på, men vi bør holde flasken unna både sollys og elektrisk belysning, ellers risikerer vi at vinen taper seg fort og får en smak av lys (goût de lumière som forringelsen så vakkert heter på fransk.) Men dette vet jo alle. Så er den noe tess? Duften minner om klær som har tørket på snoren, men når vi lukter en gang til, tenker vi på sitrus, kanskje litt eple - men ikke minst lukter vinen det samme som de fleste andre blanc de blancs-champagner født og oppvokst på det skrinne jordlaget over kalkgrunnen i Cote des Blancs. Mineralsk, som mange vil si. I munnen smaker den egentlig som forventet: dette er en standard blanc de blancs fra området (og dette er et nøytralt utsagn, det ligger ingen nedvurdering i det fra min side.) Frisk og godt, men det er kanskje ikke så fryktelig mye å si. Men har da Grand cru Blanc de blancs 2015 ingen hemmeligheter? Jo, faktisk. Vi merker at frukten har rukket å utvikle sekundæraromaer, og i motsetning til mange av sine sukkerfattige klassekamerater, har vinen en fylde og - ja, skal vi kalle det en slags varme? Produsenten har tilsatt seks gram sukker - akkurat på grensen mellom brut og extra brut. På den ene siden gir den utviklede frukten inntrykk av at de kanskje har tilsatt bitte lite grann mer sukker enn seks gram - på den annen side gir den høye syren (7,8) inntrykk av at vinen kanskje er tilsatt bitte lite grann mindre sukker enn seks gram ... Der ligger det og vipper. Og i mine øyne holder vinen holder balansen. Launois Grand cru Blanc de blancs 2015 er en god, behagelig champagne, som mange vil like. Kjør på! Pris: 414,90 Varenummer: 4196801 Syre: 7,8 gram pr liter Sukker: 6,0 gram pr liter Importør: Flaaten Produsent: Champagne Launois  Reisetips! Launois har også et champagnemuseum. Nå som flere og flere av oss, med koronapasset hevet som et septer i hånden, fryktløst akter å krysse grensen til EU, vil jeg virkelig anbefale dette museet til den som har tenkt seg til Champagne. At Bernard Launois har hatt tid til å lage utmerket champagne i flere tiår er et under: hans samlerinteresse er visstnok legendarisk, og hver gang en vinbonde ville bli kvitt noe gammelt ræl, ringte han Bernard og spurte om han var interessert. Det var han. Hver gang. Museet inneholder derfor alt som har med champagne å gjøre. Og den som forbinder champagneproduksjon med store, skinnende ståltanker i klinisk rene lokaler, får her et innblikk i en meget jordnær geskjeft. For museet, se https://www.champagne-launois.fr/en/le-musee/
Bare 1,2 % av all champagnen som eksporteres er årgangschampagne. Alle dere andre visste sikkert at tallet var så lavt, men jeg for min del ble forbauset da jeg fant det ut. Når jeg så leser det med liten skrift, oppdager jeg at vi i Norge skiller oss ut, for akkurat vi drikker 5,8% vintage.
Når det gjelder de svindyre prestisjecuveene har jeg ikke tallene for Norge, men for verden utenfor Frankrike står de for 4,9% av volumet (men 16,5% av verdien), mot årgangschampagnene som altså utgjør 1,2% (og genererer 1,5% av verdien.) (Alle tall: Comité Champagne) Mest drikker vi av de rimeligere årgangsløse, non vintage, standardchampagnene. En tommelfingerregel sier at en årgangschampagne koster 150- 200 kroner mer enn en standard non vintage fra samme produsent – er de verdt det? I alle champagnebøker står det at de er det. La oss finne det ut selv. Til eksperimentet har jeg valgt vintage-champagner fra norgesvennene Piper-Heidsieck, Taittinger og Pol Roger. Vi tar produsentene på ordet når de sier at vintage lager de bare i de beste årene. Vinen skal altså bære produsentens kjennetegn – men skal samtidig smake av året … Først ut er Piper-Heidsieck, for de selger fortsatt sin vintage fra det sagnomsuste året 2008. Stikkordsmessig: Hvordan er den? Piper-Heidsieck, vintage 2008 På nesen: utpreget sitrus + røde epler + blåplommer. Mye gjær(lukt) – som ennå ikke er blitt gjærbakst. I munnen: markert sødme. Svært fruktig/fruktrik. Fyller munnen, «bred.» Tertiæraromaer røper at den er utviklet. Lukten er mer spennende enn smaken. Pris: 579,90 (Deres non vintage Brut koster 439,90) Taittinger, vintage 2014 Duften er intens, og med et særpreg som … ja, det er noe gummiaktig, den minner meg faktisk om – tør jeg si det? - cava. Aprikos. Honning. Jo visst, men i munnen er Taittinger snevrere enn Piper-Heidsieck (vi får ikke hele paletten.) Men med skarpere bitt, høyere syre. Selv om den er laget på 50/50 pinot/chardonnay, smaker den lite «rødt.» Reduktiv i stilen («lukter blikkboks»). Vinen virker ikke helt forløst, kanskje har den ikke fått nok tid til å utvikle seg? Smaker bedre enn den lukter (motsatt av Piper-Heidsieck.) Pris: 639,90 (Deres non vintage Brut Réserve koster 449,90) Pol Roger, vintage 2013 Her dufter det gule frukter, aprikos, nektariner, epler – vi merker en «lang nese» (noe som i denne sammenheng er positivt ment). I tillegg har vinen en sitrus-snert. Og den er avstemt, balansert. I munnen smaker den som den lukter. Bare deilig alt sammen. Jeg smakte Pol Roger 2009 for et par år siden og likte den, men jeg må si at 2013 er bemerkelsesverdig mye bedre. Pol Roger må ha hatt tilgang til eksepsjonelt gode druer denne høsten. Pris: 619,- (Deres non vintage Brut Réserve koster 469,-) Pol Roger vinner dermed dette heatet - i hvert fall med meg som dommer. Men er noen av dem verdt 150-200 kroner mer enn de samme produsentenes non vintage-standardchampagner? Piper-Heidsieck? Nei. Taittinger? Nei. Pol Roger? Ja. Men vi mister aldri vår nysgjerrighet: kanskje blir neste årgangschampagne mye bedre? |
