|
«Han lar meg ligge i grønne enger, han leder meg til hvilens vann.»  En blanc de noirs laget på Pinot noir må være den perfekte vinterchampagnen. Som varm kakao på en kald skitur, lissom. Men her blir vi overrasket: dette er sommer, vimpelen blafrer svakt i den late brisen …
Ja, Princes Blanc de noirs er på flere måter utypisk til å være laget utelukkende på Pinot - allerede fargen i glasset er lysere enn hos røkla. Boblene er bitte, bitte små, og duften har medium intensitet. Selv om vinen har vært lagret på bunnfallet i fire år, lukter og smaker det «ungt» - bringebær, et hint av solbær – modningen gir seg til kjenne med tertiæraromaer som honning og tørket aprikos. Huset de Venoge ble etablert av sveitseren Henri-Marc de Venoge i 1837. Så flinke som de er til å lage klokker i Sveits, må de jo være gode på presisjon - og det synes jeg faktisk denne vinen bærer preg av: De har fintunet balansen mellom friskhet og aromatisk bredde. Vinen er lett, men også kompleks, ettersmaken lang. Alt er dempet, ingen «peaker» som stritter til værs. Syre og sødme går opp i en høyere enhet. Kort sagt: En frisk, deilig, harmonisk champagne. Selv om jeg er glad i de mer typiske, robuste blanc de noirs-ene, setter jeg også stor pris på denne lette, antydende varianten av arten. Hadde vi ikke visst bedre, kunne vi fort tenkt at Princes Blanc de noirs også inneholder Chardonnay. Men bare Pinot altså, fra – ja hvor? Selvskryt skal vi som kjent lytte til, for det kommer fra hjertet. Før jeg fant ut hvor druene til denne champagnen var høstet, gjettet jeg på landsbyene Verzy og Verzenay på nordsiden av Montagne de Reims. Champagnene fra nordsiden har ofte en slags svalhet som får meg til å tenke på vannet i gamle, dype, kalde brønner på en varm sommerdag. Jeg sjekker: Ja, druene kommer fra Verzy og Verzenay. (At noen av dem også kommer fra Les Riceys – en landsby helt sør i Aube - gjettet jeg ikke i det hele tatt. Selvskryt slutt). Konklusjon: En blanc de noirs vil ikke alltid være førstevalget til aperitiff, men her vil jeg si at det er en fulltreffer. Og Princes er jo som laget for lyst kjøtt. Men i motsetning til mer rustikke blanc de noirs-er, vil den muligens klappe sammen til rødt kjøtt? Vet ikke, men deilig er den, uansett. Eller er jeg helt på bærtur? Jeg kan ikke dy meg, og konsulterer velrennomerte Guide Hachette des Vins: De gir Princes Blanc de noirs to stjerner av tre mulige (de fleste får ingen). To stjerner hos dem betyr Vin remarquable. Så det, så! Bestillingsutvalget (den har vært utsolgt, men er nylig kommet inn igjen) Varenummer: 11345101 Syre: 4,4 gram pr liter Sukker: 6 gram pr liter Pris: 665 Produsent: Champagne de Venoge Importør: Flaaten Champagnehuset de Venoge går ofte under radaren, men ledet av Gilles de la Bassètiere produserer de 1,7 millioner flasker i året og eksporterer til mer enn 40 land, mest til Tyskland og Storbritannia. Påstand: De senere årene har Polet tatt inn fryktelig mange sukkerfattige, smale, stramme blanc de blancs-champagner fra skrinne jordlapper i Côte de blancs. Dette kan forderve ungdommen ved å gi dem inntrykk av at all champagne laget på Chardonnay skal smake som kniver tappet på flaske.  Innvending: Det er ikke sikkert at dette er tilfelle. Jeg har ikke giddet å telle … Men hvis vi likevel, bare for et øyeblikk, sier at min påstand er riktig, hjelper det oss når vi nå skal artsbestemme Joseph Perriers non-vintage blanc de blancs. For denne er annerledes.
Champagnehuset Joseph Perrier holder til i idylliske Châlons en Champagne, hvor de lever et stille og tilbaketrukket liv – men ikke mer skjult for omgivelsene enn at de selger én million flasker årlig. En av disse flaskene har altså havnet i vårt hus, og når vi skjenker i glasset legger vi aller først merke til at boblene er ytterst små. Har de laget champagnen med lavere trykk? Eller er de et resultat av at denne non-vintagen har fått ligge hele fem år på bunnfallet før degorsjeringen? Og så: Her lukter det champagne! Denne er «mønstergyldig.» En uttalt duft av gjærbakst – og i tillegg registrerer vi modne frukter, valnøtt, kirsebær, gule epler, roser. Og det er mer: Våte steiner, asparges, tang – ja, i det hele tatt noe vått; våt ull, vått gress, rettere sagt høy, ennå ikke helt tørt høy som henger på hesjer i sol og i vind. Smaken følger duften – i tillegg noterer vi vanilje. Selv om vi merker en bitterhet langs jekslene, er det noe forsonende ved denne champagnen. Den er svært behagelig. Oppskrift: 100% Chardonnay, 15% reserveviner, mengde tilsatt sukker: 7 gram pr liter. Riktignok kjøper Joseph Perrier druer fra tre kjente landsbyer i Côte de blancs, men de benytter seg også av råvarer fra egne vinmarker i Cumieres, med sine varme solhellinger og dypere jordsmonn. Og så kjøper de fruktig og frisk Chardonnay fra Vitryat (området rundt byen Vitry-le-Francois.) Men blir det godt? Ja, det blir godt. Cuvée Royal Blanc de blancs har en svært behagelig ettersmak – den er ikke superlang, men toner stille ut. Hva, er det ikke mer igjen?! Bestillingsutvalget Varenummer 1870201 Syre 5,1 gram pr liter Sukker 7,0 gram pr liter Pris: 590 Verd prisen? Ja, hvis vi ønsker en smaksrik blanc de blancs fra tiden før noen påførte oss sukkerskam. Produsent: Champagne Joseph Perrier Importør: Great Grape Norge AS I dette annus horribilis hadde det vært så hyggelig å finne en champagne som både er billig (eller «billig») - og god. Og som i tillegg er tilgjengelig i en rekke butikker. Med en pris på 329,90 nærmer vi oss den nedre grense for champagne som det er vits i å kjøpe – skal vi denne gang finne en ny favoritt blant «budsjett-champagnene?»  Det som gjorde meg nysgjerrig på Pertois-Morisets L´assemblage brut da den kom på Polet for et år siden, var 1) at produsenten unngår malo – og 2) at de i 2015 ble medlem av Club Trésors de Champagne (en sammenslutning av kvalitets-produsenter.)
I glasset er vinen relativt gul. Duften er medium intens, med et floralt preg + pære + en kasse med røde epler – men også et hint av moden frukt. L´assemblage er laget på 50% Chardonnay og 50% Pinot noir. Pinoten gjør mer av seg enn Chardonnayen. Vinen smaker slik den lukter, men det er noe jeg ikke får til å stemme: en slags tertiæraroma av tørket aprikos – har vinen virkelig rukket å utvikle dette, etter to år på bunnfallet og ett år i min kjeller? Uansett: Medium lengde, noterer vi. Og vinen kommer best til sin rett hvis den får tid til å utfolde sine kunster i glasset. Polet/importøren hevder at denne vinen har et «fint autolysepreg» - her må jeg si meg uenig: Jeg finner ikke dette karakteristiske gjærbakstpreget som mange ønsker seg av en champagne. Med beskjedne 5 gram sukker pr liter er L´assemblage i realiteten en extra brut – kanskje har de rett og slett tilsatt for lite sukker til at Maillard-reaksjonen kan komme i gang? Men den har andre kvaliteter. Og til prisen er Pertois-Morisets L´assemblage brut en riktig fin champagne som kan lyse opp i mørke sinn. For øvrig skyver også Pertois-Moriset ordet «bærekraft» foran seg, men det er faktisk ikke bare abrakadabra fra deres side: De kan bl.a. smykke seg som den første landsbyprodusenten i Champagne som suser rundt på en elektrisk traktor (!) Varenummer: 11160901 Dosage: 5,0 gram sukker pr liter Syre: 4,5 gram pr liter Pris: 329,90 Verd prisen? Ja Importør: Oslo Wine Agency as Produsent: Pertois-Moriset Ved et par anledninger har jeg fått Ayala Brut Majeur i glass på hoteller, og da har den ikke gjort inntrykk. Men nå som den har rykket opp til polkategori 6, fant jeg ut at jeg likevel skulle ta på meg den hvite frakken og gi Ayala en sjanse i mitt laboratorium.  Ayala Brut Majeur stiller til start i klassen «en brut som har medium av alt» - den har med andre ord mange konkurrenter. Men hvis vi korrigere for pris (364,90) blir feltet langt tynnere. Vil den klare å hevde seg?
Fargen er strågul, og snuser vi på glasset, kjenner vi en middels intens behagelig sommerduft av blomster og honning. I munnen slåss sitrusfrukter og røde epler om verdensherredømmet, sitrusen vinner. Men så overrasker vinen: den har en syrlighet jeg ikke ventet ut fra tallene – og midt i munnen merker jeg at vinen har en tydelig fylde, en slags kjerne med mye smak. Et visst lagringspreg lar seg ane, kanskje belønningen for at de har tatt seg tid (og råd) til å la vinen ligge 30 måneder på bunnfallet – veldig bra til en NV å være. Ettersmaken er kort til medium, etter mine begreper. Ayala produserer åtte cuveer, hvorav Brut Majeur, som er den rimeligste, står for 80% av produksjonen. Den skal representere den hustypiske stilen, til tross for at den bare inneholder 40% Chardonnay (mot typisk 80% Chardonnay i de dyrere cuveene.) Resten av råvarene utgjøres av 40% Pinot og 20% Meunier. Ofte setter selv beskjedne mengde Meunier sitt særpreg på en champagne, men her synes jeg den smelter inn til et behagelig hele. Totalt sett virker champagnen harmonisk, og med et lett og aldri så lite elegant preg. Ved å tilsette 7 gram smaksforsterker (også kalt sukker) pr liter, har de funnet en fin balanse – og i motsetning til en del andre produsenter av rimeligere champagner, har ikke Ayala falt for fristelsen å pøse på med sukker for å skjule eventuelle skavanker. Da den unge colombianeren (!) Edmond de Ayala ville grunnlegge sitt eget champagnehus i 1860, ga vel landsbyen seg selv: Ay. (Det ligger visstnok også en sosietetsforelskelse til grunn for valget, med det får ligge …) Huset hadde sine glansdager i 1920-årene, da hundre ansatte produserte en million flasker årlig. Siden har de hatt sine ups and downs, til de i 2005 ble kjøpt av Bollinger, i samme landsby. Etter det har det vært mest ups. Ja, Bollinger er moren, men gir Ayala frie tøyler, så lenge de lager champagner som er motsatte av Bollingers. De krangler sikkert ikke så mye om druene heller, for Bollinger stikker av med Pinoten, mens Ayala får mesteparten av Chardonnayen. Og Ayalas team bestående av 15 relativt unge og sprenglærde, under ledelse av kjellermesteren Caroline Latrive, lager nå rundt 700.000 flasker i året (mot 400 000 for ti år siden), og etter eget utsagn gir de seg ikke før de passerer millionen, som for hundre år siden. Alt i alt er jeg gledelig overrasket: Ayala Brut Majeur koster som sagt 365 kroner (som dessverre er «billig» til champagne å være), men den har ikke det miste preg av å være en «billig-champagne.» Så for den som vil ha to streker under svaret: Ayala Brut Majeur er en fin champagne, og den er godt priset. Tror jeg må slutte å bestille champagne i glass på hoteller, blir bare skuffet … Varenummer. 5606201 Butikkkategori 6 Sukker: 7 gram pr liter Syre: 6 gram pr liter Pris: 364,90 Verd prisen? Ja Importør: Haugen-Gruppen AS Produsent: Champagne Ayala Dette skulle bli en omtale av Veuve Clicquots nyeste årgangschampagne, men then one thing led to another …  Det hender jeg møter folk som rynker på nesen av Veuve Clicquot. Da blir jeg nysgjerrig og spør hva dette skyldes. Jeg har fått tre svar. 1) De liker ikke champagnene deres. 2) De har bare smakt volummodellen «Gul enke». 3) Veuve Clicquot er så store at det er mer gøy å lete etter små og sikkert spennende produsenter som ingen har hørt om.
Greit nok for meg, og vi skilles alltid som perlevenner etter at jeg har lagt inn et godt ord for Veuve Clicquots framifrå Extra Brut Extra Old - mer om den lenger nede. 2012, altså. Vi lærte allerede på barneskolen at en vintage er bedre enn en non-vintage, for en vintage lages bare i de beste årene. Var 2012 et godt år i Champagne? De trodde ikke det i 2012. Men nå tror de det. Det er som kjent aldri for sent å få en lykkelig barndom. Så hvordan er vintage brut 2012 (laget på 51 prosent Pinot, 34 prosent Chardonnay og 15 prosent Meunier?) Glasset er fylt av tårer. Mye vin som henger i glasset, lenge. På nesen er duften mindre intens enn ventet. Et tropisk innslag: mango. Og hermetisert fersken. I munnen kjenner vi grønt eple og røde plommer - men det altoverveiende innslaget utgjøres av rosa grapfrukt. Sekundæraromaene (gjær, brød osv.) er nesten fraværende, men vi aner litt vanilje som trolig skriver seg fra at 11% av vinen er eikelagret. Og så er det noe … ja hva er det? Et spicey hint av sjokolade med chili. Tertiæraromaer? Tja, ingefær kanskje, karamell, og karamelliserte mandler. Er den god? Ja, den er god. Og friskere enn ventet. Her må jeg filleriste Polet, for i de tre «klokkene» som skal angi henholdsvis friskhet, fylde og sødme, oppgis friskheten til klokken 4. Jeg vet ikke hvem som har stilt klokken, men vedkommende må ha vært på en snurr. OK, dosagen er på 8 gram sukker pr. liter, og syren beskjedne 4,3 gram. Men inntrykket vinen gir er sprekere. Friskhet klokken 7, tenker nå jeg, kanskje 8. Men er den god? Ja, den er god, det er en flott champagne. Jeg kan likevel ikke unngå å sammenligne den med nevnte Extra Brut Extra Old, som er laget utelukkende på reserveviner fra Veuve Clicquots dype kjellere – ikke fra én høst, men fra 1990, 1998, 1999, 2006, 2008, 2009, 2010 og 2012. To ytterpunkter, så å si, fra samme produsent. Mens vintage brut koster 639,90, ble Extra Brut Extra Old i januar satt ned fra nærmere 800 til 599 – før den nå nettopp spratt opp til 639,90, den også. Jeg er ikke så begeistret for terningkast og poeng og ti på topp-lister, men mener ærlig og oppriktig at Extra Brut Extra Old er et av de alle beste champagnekjøpene for tiden. Konklusjonen blir dermed: Ønsker du en Veuve Clicquot i den rike stilen som kjennetegner produsenten, men med mindre sukker og sprekere fraspark, anbefaler jeg Extra Old Extra Dry foran vintage brut 2012. Luksusproblemet løst. Eller du kan kjøpe begge, og sammenligne selv😊 Den Extra Old Extra Dry Polet nå fører, er versjon 2.0. Min lett panegyriske omtale av første versjon kan leses her: https://champagnebloggen.no/blogg/veuve-cliquot-extra-old-extra-brut Det er skikkelig dårlig gjort av meg - jeg sitter jo med fasiten – men jeg har altså invitert to champagnevenner på smaking, og mitt første spørsmål er ganske enkelt: Hvor mye sukker har de tilsatt?  Venn #1 gjetter på 3 gram (pr. liter.) Venn #2 gjetter på 5.
Første glass var nok litt for kaldt, så vi prøver igjen: Champagnevennene mine samler seg nå om en felles uttalelse: Dosagen er trolig 4-5 gram pr. liter – i hvert fall snakker vi om en extra brut (under 6 gram pr liter). Er endelig svar avgitt? Nikking rundt bordet. Da jeg røper at denne champagnen er tilsatt hele 10,4 gram sukker pr. liter, fører det til opptøyer: De tror meg rett og slett ikke. Men da er det jeg - belærende som vanlig – forklarer at dette er et resultat av at produsenten har valgt å blokkere den malolaktiske gjæringen (eller omdanningen.) Malo er et triks produsentene begynte med på 60-tallet, da etterspørselen økte og de ønsket å få champagnen fortere ut på markedet. Ved hjelp av malo blir den spisse eplesyren omdannet til den bløtere melkesyren, dermed trenger ikke champagnen like lang lagring før den blir drikkeklar. Ved å unngå malo beholdes friskheten i frukten. Skulle vinen få for skarpe kanter, blander de lite granne mer sukker i dosagen for å kompensere. I dag er det bare noen få produsenter som helt og holdent unngår malo. I tillegg til Paul Bara, er vel Alfred Gratien og Gosset de mest kjente. Hvorfor er dette viktig? Fordi vi danner oss et inntrykk av en champagne blant annet ved å se på mengden tilsatt sukker. Men hvis vi ikke vet at produsenten har unngått malo, risikerer vi å velge vekk fine champagner fordi vi tror de er for søte. Riktignok finnes det større sosiale problemer, men det kan nå være nyttig å vite, tenker jeg. Men tilbake til Paul Baras brut réserve: «Den lukter tradisjonell champagne, heller ikke veldig dyr,» utbryter champagnevenn #1. Vi sier oss enige; vinen lukter overveldende av gjærbakst og grønne epler og den koster rett under fire hundre. Smaker den også tradisjonelt? Oppskriften er i hvert fall 80% Pinot noir og 20% Chardonnay. Og da snakker vi ikke om hvilken Pinot som helst, for dette er druer modnet i sørvendte, solrike skråninger i landsbyen Bouzy, på sørsiden av Montagne de Reims. Dette har gitt en moden og intens Pinot i glassene våre, frisket opp av en dæsj Chardonnay. Videre er vinen en blanding av tre eller fire årganger, noe som gir dybde. I munnen merker vi at det heller ikke er noen mangel på bredde; champagnen har en fyldig kropp. En nærmest kjøttfull fruktighet. definerer smaken, i tillegg et preg av honning. Vinen virker balansert, ingen aroma stikker seg ut, men søvndyssende er den ikke: om badevannet holder en behagelig temperatur nær overflaten, skal vi ikke stikke tærne dypt før vi kjenner den kalde syren. «Den lukter mykere, rundere enn den smaker, og vinen har faktisk et visst særpreg,» konkluderer champagnevenn #2. Ja, dette er en god champagne i en rik - men på samme tid frisk - stil, fra den lille landsbyen Bouzy, som trolig har flere champagneprodusenter enn Venstre har velgere. Der eier Chantelle Bara - en av de mest respekterte - 11 hektar, hvorav 9,5 hektar er beplantet med Pinot noir og 1,5 hektar med Chardonnay. Av dette lager hun syv cuveer, pluss en stille rødvin. Vår champagne – Brut réserve - er den rimeligste, men så visst ingen billigvin. Varenummer: 10364401 Syre: 7,8 gram pr liter Tilsatt sukker: 10,4 gr pr liter Pris: 399,90 Verd prisen? Ja Importør: B & R Wine AS Produsent: Champagne Paul Bara Det er ikke ofte jeg kommenterer selve flasken, men her vil jeg nevne at den er virkelig lekker: jeg får lyst på denne champagnen. Svarer vinen til førsteinntrykket? Selve flasken minner om flaskene fra Krug: en ren tilfeldighet? Eh … hvem vet? Så denne champagnen kan kanskje måle seg med Krugs rosé? Inntil videre kan det være greit å huske at Bruno Paillards rosé er 2675,50 kroner billigere enn Krugs …  I glasset er champagnen meget lys – blekrosa, vil noen si - og boblene svært små og yndige.
Løfter vi glasset til nesen (og vi er ikke vonde å be) kjenner vi en medium pluss intens duft av røde bær – både friske og modne - samt nyperoser. Som vanlig med roséchampagner er primæraromaene dominerende, mens sekundær- og tertieraromaene er skjøvet lenger bak. I munnen finner vi i bringebær. Og sitrusfrukt. Og rips. Og blodappelsin. Og vannmelon. Og så må det vel være granateple (som ikke er eple ...) Bruno Paillards roséchampagne er rik på fruktige aromaer. Videre er den livlig, frisk, ren, med en polert overflate. Den er tørr, men ikke bitter. Ettersmaken er rimelig lang. Interessesant nok smaker den mindre «rosé» enn mange andre: Kan dette være roséchampagnen for de som ikke liker roséchampagne? I så fall skynder jeg meg å tilføye at dette også er en roséchampagne for de som liker roséchampagne. Så hva er den laget av? Hos Polet står det 85% Pinot noir og 15% Chardonnay. Jeg ville ikke tatt dette for god fisk, for produsenten selv oppgir ikke lenger blandingsorholdet. Det er heller ikke så enkelt som at Pinoten utgjør det røde i blandingen og Chardonnayen det hvite. Først lager de nemlig hvitvin av Pinot noir, som de blander med Pinot som har hatt lengre skallkontakt, og oppi dette hiver de en skvett Chardonnay. For den som er interessert i å lese litt mer om champagnehuset Bruno Paillard, og en annen av deres non vintage - nei, multi vintage - champagner, se gjerne Bruno Paillard, Première cuvée, extra brut Vanligvis søker jeg ikke opp viner på Vivino (hvor 45 millioner brukere hittil har lagt ut 59 millioner anmeldelser!) – det er mulig jeg er fordomsfull, men jeg tror lista ligger lavt (rettere sagt at det ikke er noen list.) Men i dette tilfellet lot jeg meg friste, og fant bl.a. følgende omtale av Bruno Paillards herlige roséchampagne: Очень хорошее Розе 🥂 Освежающее и нежное Спелый грейпфрут, цветы , немного медовой дыни , печенье курабье Очень гармонично 👍 Det er som jeg skulle sagt det selv … Varenummer: 5556801 Syre: 6,5 gram pr liter Tilsatt sukker: 7 gr pr liter Pris: 673,40 Verd prisen? Ja, faktisk Importør: Vininor as Produsent: Champagne Bruno Paillard Denne er igjen tilgjengelig på Polet, etter å ha vært utsolgt en tid. Vel verd et forsøk.  390 kroner for en god champagne framstår nærmest som et lavterskeltilbud etter at prisene de senere årene har steget fortere enn boblene i glasset.
Labruyère er laget på 70% Pinot og 30% Chardonnay. Alle druene er fra grand cru-landsbyen Verzenay, som ligger på nordsiden av Montagne de Reims (for øvrig landsbyen der det malplasserte fyrtårnet befinner seg oppi skauen). Polet opplyser at vinen er tilsatt 4,6 gram sukker pr liter, men på vår flaske står det vitterlig at dosagen er 3,2 gram. Okke som – en extra brut er det anyway, men ikke av disse som får det til å ise i jekslene. I glasset er vinen glassklar og lekker, og når vi lukter, finner vi en middels intens duft av toast og røde epler (ingen bombe akkurat) – men også et preg av nøtter som trolig skriver seg fra den lange lagringen (fem år). I munnen er vinen leskende, lettdrikkelig, ettersmaken litt kort. Polet lokker med at vinen skal smake appelsin, og et svakt sitruspreg fra chardonnayen lar seg riktignok ane, men appelsin? Ellers har champagnen et svalt preg; kanskje er det pinoten fra den kjølige nordsiden av Montagne de Reims som setter sitt fingeravtrykk? Vinen virker balansert, ingen aromaer som går amok. Etter mine begreper er dette en harmonisk og elegant champagne som i første rekke egner seg til aperitiff og generell nytelse en sommerdag. (Og nå viser det seg at den akkurat er blitt utsolgt fra hovedlager, for øyeblikket kan den derfor ikke bestilles.) Men kjører vi skuta på grunn i Sandefjord, Tønsberg, Porsgrunn, Strømmen, Raufoss, Øyer, Stranda, Ørsta eller Florø, finner vi denne utmerkede champagnen på butikkene der. Syre: 6,2 gram pr liter Tilsatt sukker: 3,2 gram pr liter Pris: 389,90 Verd prisen? God champagne for pengene Produsent: J.M. Labruyere Importør: Selected Wines AS Produsenten har finjustert menneske og maskin, og gir oss en frisk og fruktig roséchampagne pakket inn i en dempet og behagelig polstring.  Henriot er et av disse mellomstore champagnehusene som liksom alltid har vært der (siden 1808, i alle fall), og de omtales alltid med respekt. Av de 1,3 millioner flaskene de produserer årlig, går fremdeles en stor andel til selvmedisinering i Frankrike, men de utvider eksportandelen.
Brut rosé er laget på 50% Pinot, 10% Meunier og 40% Chardonnay. Andelen rødvin er 12%. Reserveviner utgjør hele 35%, og champagnen har ligget tre år på bunnfallet før omkorking. Meget bra for en non vintage. I glasset er vinen lys rosa, med innslag av kobber. På nesen registrerer vi en middels intens til intens duft. Siden dette er en rosé, er det ikke lukten av gjærbakst som møter oss, men sommerens dufter av bringebær, jordbær, rød grapefrukt – og nyperoser. I munnen merker vi at den lyse fargen har lurt oss litt – vinen har en kraftigere kropp enn vi først antok. Skikkelig lang ettersmak. Polet oppgir syren til beskjedne 4,4 gram pr liter, og tilsatt sukker til 10,3 gram pr. liter. Dette har jeg vanskelig for å forstå. Det er da heller ikke riktig: Produsenten selv oppgir at de har tilsatt mindre enn 9 gram sukker pr liter. Champagnen virker mer elektrisk enn tallene indikerer. For mange vil roséchampagne være forbeholdt fine sommerdager. Jeg slår imidlertid et slag for å velge roséchampagne som matvin året rundt. For de av oss som (nesten) ikke drikker rødvin, venter gyldne øyeblikk. (Verdt å nevne i den forbindelse er at roséchampagne tåler lagring - i motsetning til stille rosévin som er å betrakte som ferskvare. Spør en restaurantsjef eller butikksjef på Polet om de har lyst til å sitte igjen med store kvanta rosévin når den første snøen faller …) Etter mine begreper er Henriot Brut rosé en riktig vellykket roséchampagne. Riktignok griper jeg meg selv i å savne de ettertraktelesverdige sekundær- og tertieraromaene i en tradisjonell (hvit) champagne, men det skyldes selve sjangeren – her får jeg til gjengjeld full pakke med hensyn til edelt foredlet frukt. En ren og deilig roséchampagne som Polet har inne i en lang rekke butikker. Varenummer: 5771401 Syre: 4,4 gram pr liter Dosage: Mindre enn 8 gram pr liter Pris: 489,90 Verd prisen? Hvis vi sammenligner med andre roséchampagner til under 500 kroner, må svaret definitivt bli ja. Produsent: Champagne Henriot Importør: Just Brands AS Vi blir lurt: Denne champagnen er mye bedre enn prisen skulle tilsi!  Vanligvis er roséchampagnene rundt 20 prosent dyrere enn sammenlignbare hvite cuvéer fra samme produsent. (F.eks. Veuve Cliquot: 515 vs. 440, Charles Heidsieck: 550 vs. 460.)
Og denne? 370 vs. 360. At roséchampagner normalt er høyere priset, skyldes delvis den høye etterspørselen - rosé blir stadig mer populært. Men høyere pris kan også begrunnes med at roséchampagnen krever ekstra mye mekking i produksjonen - samt begrenset tilgang på rødvin av høy kvalitet fra Champagne. Jean-Paul Hebrart eier 15 hektar i Mareuil-sur-Aÿ, hvorav 75% er beplantet med Pinot noir. Basert på dette lager han ca. 70 000 flasker i året, fordelt på seks cuvéer. Er det den rike tilgangen på blå druer som gjør at Hebrart kan tilby en roséchampagne for bare ti kroner mer enn sin rimeligste hvite champagne? Lys lakserosa ser vinen innbydende ut i glasset. 59% Pinot og 41% Chardonnay står det hos Polet, men for roséchampagnene er vi også interessert i hvor mye rødvin de har blandet i den hvite vinen. 6,5%, så vidt jeg har klart å finne ut. Det er lite. Men det er nok til å stive opp strukturen i vinen, og vi aner fine tanniner. Lukt? Smak? På nesen virker den moden. I munnen først og fremst røde bær. Men når vi vekselvis lukter og drikker, finner vi mer bak det umiddelbare inntrykket. En anelse røyk: muligens sekundæraromaer som skriver seg fra at rødvinen har vært lagret på eikefat. Røde epler. Roser. Bringebær. Men ikke bare frukt, vinen bringer også med seg noe fra sjøen. Er det chardonnayen som har grodd lange røtter i gammel havbunn? Mineralsk, som noen vil si? Sødmen er tydelig, syren ikke fremtredende – men det hele er riktig vakkert balansert. Medium lang avslutning, vil nå jeg si. Det er ingenting ekstraordinært med denne champagnen. Den har ingen nyhetsverdi. Den har ikke engang en kul etikett. Det er bare en fin og spretten roséchampagne som ikke koster skjorta, laget av en produsent med æren i behold. Bestillingsutvalget Varenummer: 9719101 Syre: 6, 5 gram pr liter Tilsatt sukker: 6,5 gram pr liter Pris: 369,90 Verd prisen? Se over Produsent: Champagne Marc Hebrart Importør: B & R Wine AS |