Seksuell forvirring: Et besøk på vinmarkene til Veuve Cliquot

Ingen som besøker Veuve Cliquot kan unngå å legge merke til den aerodynamiske pølsebua rett innenfor porten, hvor de tilbyr eh … champagne.
Fra tidligere besøk visste vi at Veuve Cliquot er en interessant produsent å besøke for en champagneturist; de er svært profesjonelle (i positiv forstand, ikke ironisk ment).

Denne dagen vaier det et britisk, et amerikansk og et norsk flagg på stengene bak pølsebua: De mottar inviterte gjester fra nettopp disse landene, og gjestene fra Norge er ingen ringere enn oss: champagnebloggen.no
De andre så vi aldri noe til, for Lison Blanchemanche – Chargeée de Visites - tok oss med på en fem timers omvisning rundt omkring i Montagne de Reims, med smaking på utvalgte steder i det grønne.

Men ingen fare: Jeg skal ikke dele sentimentale minner fra denne lyse og vennlige (og forblåste) dagen i sommer, jeg vil derimot benytte anledningen til å fortelle om et vellykket miljøtiltak som går under betegnelsen le confusion sexuel  (selv miljøvern høres bedre ut på fransk ...)

Som kjent er vinbønder i mange distrikter plaget av larver som angriper vinstokkene. Larvene spiser blomster og blader, gnager seg gjennom drueskallet, danner mugg, åpner for angrep av edelråte - kort sagt: store tap i avkastning og kvalitet.
Svaret har vært å sprøyte med med kjemikalier. 
For å redusere bruken av sprøytemidler har man imidlertid lenge forsket på alternative løsninger, og siden 1991 har blant andre Veuve Cliquot prøvd ut den metoden som altså går under betegnelsen seksuell forvirring.

​Den ser slik ut:

Drøssevis av slike små dispensere henges opp bortover radene med vinranker, hvor de skiller ut syntetiske feromoner.

Flott, men hvordan virker det? 
Møll - eudemis og cochylis - ligger i vintermånedene og slapper av mellom barken og veden i vinstokkene. (I hvert fall hunn-møllene - hvor hannene oppholder seg, er jeg ikke sikker på.)
Men i april/mai føler hunn-møllene plutselig at livet leker, og de avgir utløsende feromoner, signalstoffer, for å tiltrekke seg hanner i russetiden. Disse feromonene virker momentant på hann-møllene, som er utrustet med reseptormolekyler og derfor sporenstreks kommer flaksende på sine tynne vinger for å finne hunn-møller og pare seg med.

Da er det Mennesket igjen viser seg som naturens hersker: Hann-møllene blir forvirret - de trodde det var damer her, men så er det visst ikke det likevel, og så flyr de tilbake til dit de kom fra og går på byen og drikker seg fulle i stedet.
Resultat: Null egg. Og null egg er lik null larver. Og null larver er lik uskadd avling ...
Bortsett fra den hensynsløse utnyttelsen av møllens følelsesliv, har metoden ingen skadelig virkning på naturen.

Dere som har greie på dette har allerede sittet lenge med hånda i været for å si at Champagne ikke er alene om å benytte denne metoden. I Tyskland f.eks. benyttes den på 65% av vinmarkene, i Sveits 60%. Også andre vindistrikter i Frankrike har tatt metoden i bruk, men for landet som helhet er bruken beskjeden. Det er her Champagne utmerker seg, ved at arealet som beskyttes ved hjelp av le confusion sexuel nylig passerte 50%.

Det virker. Og det skader ikke miljøet. Så hvorfor tas det ikke i bruk over hele fjøla?
Det krever samarbeid og det krever penger. 
For at metoden skal fungere, må den brukes på et sammenhengende areal på minimum fem hektar. Og mange finner det dyrt: Det koster minst 250 euro pr hektar - og arbeidet med å henge opp 500 dispensere pr hektar kommer i tillegg. Hvis dyrkeren velger å sprøyte, kommer han kanskje fra det med 50 euro pr hektar.

Det er nærliggende å tenke at det er de små landsbyprodusentene - som lager champagne av egne druer - som går i spissen for miljøvennlige tiltak, men bildet er mer nyansert enn som så. Store aktører som Veuve Cliquot (nest størst av dem alle, med en årlig produksjon på svimlende 18 millioner flasker) er avhengige av en sikker tilgang til enorme mengder druer av høy kvalitet, så de ser seg tjent med å investere i forskning innen viticulture. 

Lison, som kjører oss rundt og varter oss opp på den mest vennlige måte, forteller at Veuve Cliquot har klart å redusere bruken av kjemikalier med 40% i løpet av de siste ti årene, at 60% av parsellene nå dyrkes uten bruk av ugressmidler, at de bruker 54% mindre vann i produksjonen enn for syv år siden, at solcellepaneler dekker 55% av energibehovet, at de med tanke på frakten har utviklet en flaske som er 7% lettere ... 

Det er vel ikke helt tilfeldig at Lison forteller oss akkurat dette - vi skjønner jo at en svær produsent som driver industrielt, gjerne vil gi inntrykk av at de er blitt et grønt lokomotiv. Men jeg blir litt imponert, jeg gjør jo det, når Lison forteller at de, som et ledd i konsekvent gjenbruk, har begynt å lage esker (til flaskene) av drueskall ...
​
​Hva så med le confusion sexuel? I Champagnedistriktet sett under ett er altså 50% av arealene beskyttet med denne metoden. Hvor stor andel av arealene til Veuve Cliquot er beskyttet? spør jeg.  99%, svarer hun.

Klikk her for å redigere.

---

Men alt dette med seksuell forvirring tok oss to minutter. Resten av dagen hadde vi annet å prate om enn skadedyrbekjempelse. Vi smaker både det ene og det andre, og hvor passer det bedre å smake en rosé fra 2008, enn på utkjøringsrampen til anlegget i Bouzy, hvor Veuve Cliquot presser rødvinen til alle sine roséchampagner?