Egentlig er jeg ikke inhabil, jeg bare føler meg sånn. For jeg har lenge likt champagnene fra de Venoge, og er full av forventninger hver gang jeg skal smake en cuvé fra dette huset. Sist jeg var i Champagne tilbragte jeg dessuten flere timer sammen med CEO i de Venoge, Gilles de la Bassetiere, og export manager Philippe Manfredini, så hvis ikke jeg er forutinntatt, vet neimen ikke jeg … Men jeg betaler reisene selv, jeg kjøper champagnene selv – og er like opptatt som alle andre av å få valuta for pengene. Og endelig er de Venoge bredt representert på Polet: seks cuveer for øyeblikket. Princes extra brut inngår som en av fire cuveer i Princes-serien. (En av mine absolutte favorittchampagner - uansett sjanger - er for øvrig deres Princes blanc de noirs.) Men Princes extra brut har jeg ennå ikke smakt, så ja, jeg vil veldig giret på å smake denne også. Men først må jeg si at jeg har latt meg imponere over hvordan dette huset drives, hvordan de har åpnet opp for oss besøkende osv. - derfor har jeg lyst til å skrive noen ord om de Venoge først. For å gjøre det hele riktig pedagogisk, kaller jeg derfor alt om huset for HUSET, og når jeg lenger nede omtaler vinen, er det under overskriften VINEN. Altså: HUSET de Venoge, etablert i 1837, har alltid vært anerkjent, men etter at familien forsvant ut av bildet i 1958, ble champagnehuset solgt og kjøpt flere ganger, og i den forbindelse mistet de alle vinmarkene sine. I 1998 ble de imidlertid innlemmet i det som senere ble hetende Lanson-BCC-gruppen. Gilles Morisson de La Bassetiere (i blå jakke på bildet under,) kom da inn i bildet, først som ansvarlig for eksporten til USA, siden 2005 som direktør. Det er han, utdannet ønolog, som har i løpet av de siste tyve årene bragt de Venoge tilbake til fordums storhet. Så hva er det han har gjort? Først og fremst høynet kvaliteten på vinene, som nå tilbys i tre priskategorier: Cordon bleu, Princes og Louis XV. Med på laget har han det siste året også hatt Philippe Manfredini, og mens de inntil nylig eksporterte til 40 land, selger de nå til 50. Og i årevis har Gilles de La Bassetiere hatt en strategi om å gjøre de Venoge synlig igjen - også bokstavelig talt. Etter å ha vandret i skyggenes dal, fikk de i 2015 kjøpt et staselig hus på Avenue de Champagne i Epernay (rett overfor Champagne Boizel.) Dette benyttes nå til kontorer og representasjon. I tilknytning til hovedbygningen, har de også etablert noen flotte leiligheter (Suites 33) og ikke minst en bar hvor du kan sette deg ned (inne eller ute) med småretter og et glass. Ønoturismen, slik vi kjenner den fra andre store vinområder, har vært bemerkelsesverdig lite utviklet i Champagne. Da jeg møtte Gilles de La Bassetiere, sa jeg at det helt opplagt måtte ha vært en riktig beslutning å åpne huset for besøkende. Han virket oppriktig glad for at jeg sa dette, og la til: «Det var min idé alene, ingen trodde på meg. Men nå ringer de fra andre champagnehus og spør forsiktig: «Hvordan var det egentlig du gjorde det da du startet med disse greiene?» På besøk hos de Venoge er det lett å bli blendet av all prakten, (det er da også meningen, regner jeg med.) Men de har skjønt at det immaterielle spiller en betydelig rolle i resepsjonen av verket (som en kunstkritiker kunne sagt.) Uten kvalitet i bunnen, ville det imidlertid bare vært propaganda. de Venoge lager imidlertid virkelig flotte champagner, og måten de benytter seg av sin egen historie på, får meg til å reflektere rundt det ekstraordinære ved å drikke champagne.
VINEN: Princes extra brut , var det ja ... Vi snakker altså om en extra brut, men så fryktelig extra er den likevel ikke – de har tross alt tilsatt fire gram sukker pr liter (alt under seks gram betegnes som kjent som ekstra brut.) Vinen er ellers laget på 35% Chardonnay fra Mesnil, 35% Pinot fra Verzenay og 30% Meunier fra Damery. Champagnen er lagret minst fire år på bunnfallet. Kan den måle seg med deres egen Princes blanc de noirs? I glasset er Princes extra-brut gull-gul å se til. Og duften? «Lett ren nese med brødtoner og sitrus,» kan vi lese på polets hjemmeside. Lett er den i hvert fall, men trolig yter jeg ikke vinen rettferdighet: Luktesansen min er søren meg ennå ikke 100% tilbake etter at jeg hadde korona. Så kanskje er det flere og mer intense dufter enn jeg får med meg for øyeblikket? Men i munnen slår den til. Frisk, og med masse (tørket) frukt. Røde epler. Sitrus. Svært balansert, harmonisk, lang ettersmak. Hva er det motsatte av rustikk? Forfinet? Ganske syrlig er den riktignok, men den holder seg på den rette siden. Vi snakker om en høyere form for aperitiff. Så ja, Princes extra brut har alt du venter av en god champagne. Og den er skummelt lett å drikke, så for svake sjeler som meg burde flasken vært utstyrt med barnesikring. Men er den like god som Princes blanc de noirs? (Omtalt her.) Luksusproblem. Selv holder jeg nok fremdeles en knapp på blanc de noirs, men det kan være fordi jeg er ekstra glad i champagner med et stort innslag av Pinot noir. Varenummer: 11345001 Bestillingsutvalget Dosage: 4,0 gram sukker pr liter Syre: 4,3 gram sukker pr liter Pris: 679 Verd prisen? Å ja Nøler du med å kjøpe Princes extra brut, kan du jo prøve innstegsmodellen Cordon Bleu – til halve prisen. (Omtalt her.) Til 339 kroner er den intet mindre enn et funn blant de rimeligere champagnene. «Vi selger Cordon bleu for billig,» sukket Gilles de Bassetierre. «Nei! Nei! Den er helt riktig priset!» sa jeg. Importør: Champagneinwest AS Produsent: Champagne de Venoge |