Hvis vi later som om vi vet en hel masse:
Da ser vi at vinen er strågul, at små, små bobler stiger til værs og at vinen henger litt i glasset. Når vi snuser, merker vi en god, harmonisk lukt. Men hva lukter det? Kan det være Bris? Den med bringebær og granateple? Hm! Litt syntetisk? Nei, det er en utpreget bringebærlukt, men så strømmer også blomsterduften opp fra glasset, og aprikos er det der, og vanilje … Det er liksom ikke måte på. Expression er ingen vintage, men den er heller ikke årgangsløs. Et mysterium? Ikke helt, da den hver gang lages på druer fra to etterfølgende årganger. Den vi smaker består av viner fra 2013 og 2014. Pinot utgjør 35%, Meunier også 35% og Chardonnay 30%. Det meste er gjæret på stål, men noe av reservevinen har vært innom eik. Malolaktisk gjæring er unngått. Vår vin ble omkorket så sent som i februar 2019. Så kan vi endelig ta en slurk: Og i munnen skjer noe interessant: Jeg har sjelden smakt en champagne hvor smaken i så stor grad følger duften. Men smaken utvides, og i den middels fyldige vinen kjenner vi også et mineralsk innslag. Produsenten har tilsatt bare fire gram sukker pr liter – og de har som sagt unngått malo – likevel (eller derfor) kjenner vi en rik fruktsødme. Den typiske Meunier-smaken gjør seg faktisk lite gjeldende, til tross for at andelen Meunier er 35%. Til slutt må jeg nevne syren; den er fremtredende, og hvor mye frukt det enn er, så gjør den champagnen rett i ryggen. Champagne René Geoffroy har flyttet virksomheten til Ay, men 11 av deres 14 hektar befinner seg fremdeles i Cumières, hvor familien har dyrket druer siden 1700-tallet (!) Med en årsproduksjon på 160 000 flasker, er de store til å være en RM (recoltant-manipulant) – en såkalt «grower» som lager champagne på egne druer. I likhet med andre kvalitets-produsenter benytter Geoffroy bare mosten fra første pressing, og de bruker heller ikke alle de tillatte 2050 liter: den første og siste delen av mosten sorteres vekk, slik at bare 1800 liter i «midten» - (coeur de cuvée, som det så vakkert heter) - går til champagneproduksjonen. The bottom line: Expression er en kvalitetschampagne med karakter. Jeg tar ikke bølgen, men kjøper den gjerne igjen. Selv synes jeg den er best som aperitiff, og jeg anbefaler å teste den ut. Bestillingsutvalget Varenummer: 5532501 Syre: 7,0 gram pr liter Sukker: 4,0 gram pr liter Pris: 434,60 Produsent: Champagne René Geoffroy Importør: Vininor AS Dette er en strålende champagne til en folkelig pris, som dessverre får null drahjelp av Vinmonopolet, da den ikke finnes i en eneste butikk.
Vi kan begynne med bakside-etiketten, som er et eksempel til etterfølgelse da den sier oss noe: Flasken vi smaker ble omkorket i januar 2018. Basevin fra 2014, men 35% reserveviner. 78% pinot noir, 16% chardonnay, 6% meunier. 6 gram sukker pr liter. 40% av blandingen har vært lagret på eik, og her har de unngått malolaktisk gjæring.
Så lurer jeg på: Platine – hvorfor kaller de den Platine? Platina er jo et sjeldent metall; tyngre enn gull, hardere enn gull, blankere enn gull, dyrere enn gull. (Det jeg forbinder med platina, er fargen på håret til Dolly Parton, da det var på sitt høyeste. Men jeg tviler på om det er dét produsenten har hatt i tankene …) I glasset er det i hvert fall ikke mye platina å se. Den høye andelen av blå druer gjør vinen mørkelys, og den henger i glasset og boblene er bitte små og yndige. Så lukter vi honning og blomster, gjærbakst og røde epler, sitrus og et streif av noe mineralsk – alt «det vanlige», med andre ord. Men den lukter godt, rent. Først når vi tar en slurk, merker vi at dette er en champagne med viljestyrke: den er fruktig, dyp, strukturert, frisk, lang. To tanker som slår oss: Vinen gir inntrykk av å inneholde mindre sukker enn oppgitt. Og vinen gir inntrykk av å inneholde mer chardonnay enn oppgitt. Begge sansebedragene bidrar positivt😉 Så kommer vi på en mulig forklaring på navnet. Platina. Blank overflate. Høy tetthet. Under den blankpolerte overflaten lurer en kraftfull vin. Noe sånt. Champagnen virker forøvrig krystallklar - interessant da den hverken er kuldestabilisert eller filtrert. Så de vet tydeligvis hva de holder på med hos Nicolas Maillart i Écueil (i Montagne de Reims). Nybegynnere skal ingen beskylde dem for å være; familien har dyrket vindruer siden 1753 og champagne har de laget i de siste fem generasjonene. Da Nicolas overtok i 2003, skilte han virksomheten ut fra kooperativet de hadde vært en del av, og bygget nye, hensiktsmessige lokaler, med bl.a. temperaturkontroll. Nicolas Maillart eier åtte hektar selv, i tre gode landsbyer, hvor gjennomsnittsalderen på vinstokkene er hele 30 år. I tillegg dyrker han ytterligere åtte hektar som han leier. Fasit: Det er sjelden å finne en så frisk champagne som består av en så høy andel blå druer. Dette er en meget anvendelig champagne, spesielt flott til aperitiff - denne får gjestene bokstavelig talt vann i munnen av – kanskje tar de glasset med til bords og prøver champagnen til maten? Hvis ingen har skjønt det før nå, sier jeg det i klartekst: Med Nicolas Maillarts Platine har jeg fått en ny favoritt i kategorien «Beste champagne til under fire hundre kroner». Vinmonopolet har en utmerket nettbutikk, men det er bare nesten godt nok. Så kom igjen, butikksjefer – varenummeret er 10299801. Pris: 369,90 Verd prisen? Se over Importør: Mostue Produsent: Champagne Nicolas Maillart
Personlig synes jeg det er hyggelig at de Venoge er representert på Vinmonopolet. Huset, som ble etablert av sveitseren Henri-Marc de Venoge i 1837, har alltid vært respektert, og vinene deres har hatt et solid fotfeste hos restauranter, særlig i Tyskland og Storbritannia. Men i 1958, da familien forsvant ut av bildet, startet en omtumlende tilværelse med flere eierskifter og tap av vinmarker, helt til de Venoge i 1998 ble tatt under vingene av Lanson-BCC-group.
Der har de åpenbart funnet eiere som satser på å bygge opp merket igjen, og under ledelse av Gilles de la Bassètiere produserer de Venoge nå 1,7 millioner flasker årlig; ti cuveer fordelt på tre serier: Cordon Bleu (billigst), Princes og Louis XV. Jeg har smakt en del av vinene deres i Champagne, og min personlige favoritt så langt må være Princes Blanc de Noirs. Den champagnen vi nå smaker, er imidlertid den rimeligste i hele sortimentet. Likevel holder den altså mål? Facts: 50% Pinot, 25% Meunier, 25% Chardonnay. Kun første pressing. Ståltanker. Full malo. Tre år på bunnfallet. Litt mer diffuse facts: På fargen ser vi mørke druer in progress. Når vi løfter glasset til nesen, merker vi en kraftig, men behagelig duft av gule epler, aprikos og blomstereng. I munnen er fruktsmakene fremtredende, men også det umiskjennelige preget av Meunier gjør seg gjeldende. Chardonnayen gjør jobben i det stille. (Jeg mener også å merke et innslag av røyk, men det kan være bare meg.) Selv om det er ord som rund, bløt, behagelig som først melder seg, er vinen på ingen måte tung. Jeg føyer også villig til ord som smaksrik, kompleks, balansert. Dette er harmoni på flaske. Jeg betrakter de Venoge Cordon Bleu brut som et vellykket forsøk på en lage en klassisk, fruktig, pinot-preget champagne. Ingen har funnet opp hjulet her. Men det er rundt, og det ruller langt inn i neste valgperiode. Varenummer: 10910701 Bestillingsutvalget Syre: 4,6 gram pr liter Sukker: 6,1 gram pr liter Pris: 299,90 Verd prisen? Nevnte jeg at den bare koster tre hundre? Importør: Flaaten Produsent: Champagne de Venoge
Lucien Collard var en godt voksen finansmann da han etablerte sitt lille champagnehus så sent som i 2004, etter å ha arvet to hektar vinmarker i Bouzy. Et eget champagnehus hadde imidlertid vært en livslang drøm for Collard - bestefaren hadde flyttet til Bouzy i 1919 for å drive en vingård, og forfedrene før dette (og formødrene, får vi tro) har etter sigende vært involvert i vinproduksjon i Champagne siden 1600-tallet (!)
Collards beskjedne årsproduksjonen på 12 000 flasker fordeler seg på tre cuvéer: en non vintage extra brut, en NV rosé – og denne, hans andre årgangsbrut (den første kom i 2009), som Roxy Wines har sikret seg et parti av til Norge. Hos Lucien Collard benyttes bare første pressing, de lar dessuten vinene ligge lenge på bunnfallet (akkurat denne har ligget og psyket seg opp i mer enn fem år, veldig bra.) OK. Annerledes enn ventet. Men hvordan er den da? On the nose, som de sier: En deilig duft av røde epler, honning, valnøtter og fjerne blomster. On the palate skiller stoffligheten og smaken lag: Vinen skummer godt og har en rik munnfølelse – og jeg venter en kraftig, og vedvarende, smak. Men tungen responderer ikke like mye som når jeg har smakt enkelte andre champagner i samme stil og prisleie. Ny slurk: Smaken (som jeg personlig synes er god) er unnvikende. Kort. Den glipper liksom for meg. Ny slurk ... Og noe går det vel an å holde fast: Vinen er middels fyldig, med frukt fra Pinot, syre og friskhet fra Chardonnay. Og den virker tørrere enn 6,3 gram sukker pr liter skulle tilsi (nå ja, 6,3 gram er ikke mye) – og det friske preget skyldes ikke minst at den har unngått malolaktisk gjæring (og dermed skulle det være duket for et langt og lykkelig liv). Totalt sett virker vinen lett, balansert og harmonisk – alt virker «riktig» (ikke ironisk ment). Vi skal alltid lese det med liten skrift, og på baksideetiketten står det med verdens minste skrift: Elaborated by Brice SARL … for Lucien Collard. Hva? Lager ikke Lucien Collard champagnen sin sjæl? Hva elaborated innebærer i praksis, vet ikke jeg, men så farlig kan det vel ikke være, for Champagne Brice er en anerkjent produsent i samme landsby. Brice produserer 160 000 flasker årlig – men har kjellere med kapasitet til å lagre 500 000 og stor kapasitet på pressing. De har jo pressefrihet i Frankrike, så kanskje dreier det seg ganske enkelt om gode naboer som hjelper hverandre? Forøvrig kommer vinen på en lekker flaske (ikke at det behøver å bety noe) med en lekker etikett (ikke at det behøver å bety noe), men lekkert er det. Men pass deg for korken: Den er kort, virkelig kort, så hold tommelen over når du tar av grimen, ellers kan du få deg en blåveis. Jeg merker selv at jeg er litt reservert i omtalen - hvorfor roser jeg ikke vinen mer uforbeholdent? Tror det skyldes at jeg sitter igjen med en følelse av uforløst potensiale. Vinen er ennå ung og ukysset. Lucien Collard vintage brut 2012 er absolutt god nå, men jeg er overbevist om at dette er en champagne som virkelig vil vinne på noen år i kjelleren. Varenummer: 10888001 Basisutvalget, Butikkategori 5 Pris: 496,80 Dosage: 6,3 gram pr liter Syre: 4,5 gram pr liter Importør: Roxy Wines as Produsent: Champagne Lucien Collard
Bruno Michels extra brut er billig (til champagne å være), men det er ingenting billig med den. Rebelle kaller de den selv på hjemmesiden sin. La oss finne ut hva som er så opprørsk.
Innholdsfortegnelse: 78% Chardonnay, 22% Meunier, begge 2011-base, begge fra 30 år gamle vinstokker. Fem år på bunnfallet før omkorking. Tilsatt sukker: Null gram. Når vi får vinen i glasset, lukter den … ja, rett og slett rent og jeg får lyst til å drikke. I munnen byr det ikke på store overraskelser: Sitrus. Grønne epler. Lime. Litt honning. Jo, det er en overraskelse: Fruktsødmen er så markant at jeg innledningsvis ikke tror at det dreier seg om en zero dosage/nature. «Vigorous and fruity,» uttaler produsenten selv – jeg er enig. «Full bodied,» skriver de også – jeg er uenig. Jeg synes den er slank. Lav BMI. Litt kort ettersmak. Men jeg finner vinen balansert. Og delikat. Men er den god? Ja, jeg synes det. Etter hvert skal jeg likevel komme til å savne en liten teskje sukker i flasken. Jeg har inntrykk av at det ligger mye godt håndverk bak denne champagnen. Produsenten tar tiden til hjelp (fem år på berme før degorsjering på en non vintage står det respekt av). Bruno Michel driver økologisk på sine 12 hektar rett sør for Epernay. Av de seks cuveene de produserer, er to tilgjengelige i Norge: Den vi smaker nå, samt en rosé som jeg er blitt nysgjerrig på. Rebell? Tja. På den ene siden kan vi mistenke produsenten for å snu kappen etter vinden og følge trenden med diet-champagnes. På den annen side kan vi berømme produsenten for å lage en kompromissløs champagne som lar råvarene tale uten smaksforsterkere. For det må sies: Med sin übertørre stil er ikke denne nødvendigvis noen crowdpleaser i glassene til de som bare har smakt sirup med bobler i, men for den som ønsker å utvide repertoaret litt, eller vet at det er denne stilen du liker, så er det treff. Men er den god? Ja, jeg har jo sagt det. Når jeg likevel ikke tar bølgen, er det fordi jeg rett og slett ikke er fan av disse zero/non dosage-champagnene. Det blir et valg av stil. Men som de sier om gode biler: Godt skrudd sammen! Varenummer: 10493301 Bestillingsutvalget Dosage: 0 gram Syre: 4,4 gram pr liter Pris: 309,70 Verd prisen? Sammenlignet med de andre til samme pris, er den etter mitt skjønn et hakk opp Importør: World Wines as Produsent: Champagne Bruno Michel
Utålmodig etter å lukte snuser vi inn, og de første duftene som melder seg, er jordbær og appelsinmarmelade. Dette lover både fersk og moden frukt. Vinen fyller munnen på en herlig måte, den bruser og brer sine smaker av rosa grapefrukt, melon og jordbær. Stikkord: Livlig. Fruktig. Intens. Gosset unngår som kjent malolaktisk gjæring, og skaper dermed stor friskhet. De påstår at de har tilsatt 8 gram sukker pr liter, men det tror jeg ikke noe på. Enkelte roséchampagner kan virke friske og delikate så lenge de er kalde, men blir fort vamle (sjekk ordbok om du ikke kjenner ordet) når de blir varmere i glasset. Ikke så med Gossets lekre, elegante rosé. For å yte denne champagnen rettferdighet må jeg ty til engelsk: Eternel freshness Men hvor himmelsk denne champagnen enn smaker, så har den sine høyst jordiske forutsetninger: 50% Chardonnay, 50% Pinot Noir – og oppi denne jevnbyrdige blandingen har de tilsatt 8% rødvin. Vinen er lagret minimum tre år på bunnfallet og den har også vært holdt tilbake i seks måneder før utskiping. Bra.  Gosset sverger til rustfritt stål. Ingen romantiske eikefat der i gården, men rene tanker gir rene viner.
Roséchampagnene er normalt dyrere enn de hvite – også denne som koster en femtilapp mer enn Gossets hvite Grande Réserve Brut. Bestillingsutvalget Verd å vente på? Å ja Varenummer: 4718501 Pris: 499,90 Verd prisen? Å ja Produsent: Champagne Gosset Champagne er en florlett, yndig vin som bare åpner seg for den følsomme. Å beskrive en årgangschampagne er derfor ingen enkel øvelse: Du skal også forutsi utviklings-potensialet. Anmelderne som løper om kapp konkluderer derfor uten unntak med at vinen er lovende, men ennå noe lukket, og at den helt sikkert vil bli bedre etter noen års lagring.  Jeg har klart å vente i snart halvannet år. Nå klarer jeg ikke å vente lenger: Det er jo en ny - eller «ny» - brut vintage fra Louis Roederer! De laget ingen vintage i 2010, heller ikke i 2011, men basert på 2012-høsten har alkymistene hos Roederer altså laget denne champagnen som koster et par hundre kroner mer enn Brut Premier (og et par tusen mindre enn Cristal…)
Jeg sier det med en gang: Jeg blir sittende med nesa i glasset og snuse. Lenge. Det ser sikkert komisk ut etter hvert: Si meg – klarer ikke mannen å lukte verken blomster, sitrus eller vanilje slik vi andre gjør med en gang? Jo da, vel er jeg tett i nesa – men den er rikere på duft og virker modnere, mer utviklet, enn ventet. Louis Roederer - det største champagnehuset som står helt på egne ben - eier 280 hektar med vinmarker av premium kvalitet. Dette dekker hele 70% av behovet. De produserer årlig tre millioner flasker, og selv Brut premier (som utgjør 80% av produksjonen) inneholder mer egne druer enn innkjøpte. Og alle vintagene er laget på egne druer. Så hva kan vi si om vintage brut 2012? 70/30 - signaturen er der: 70% Pinot noir og 30% Chardonnay. Pinoten kommer fra kjølige nordøst-vendte marker i Montagne de Reims, mens Chardonnayen kommer fra en varm sørvest-vendt gård i Côte de Blancs - sammen er de dynamikk. Videre har 16% av vinen gjennomgått malolaktisk gjæring og 8% har vært lagret på eikefat. I fire år har den samlet krefter på bunnfallet, og etter omkorkingen - eller operasjonen, som de sa i Champagne i gamle dager - har den vært lagret i ytterligere seks måneder. Jeg drikker en slurk og tenker: Dette er en vin i harmoni med seg selv. Jeg drikker flere slurker og sier til meg selv at den har en moralsk ryggrad (mineralsk, mener jeg) og at frukt som er kommet i overgangsalderen gir den en myk og rik karakter. Vinen er tilsatt 9 gram sukker pr. liter. For den som følger moten og foretrekker «sukkerfri» non/zero-dosage/nature champagne, høres dette kanskje mye ut, men jeg spør meg: Hvor har de gjemt sukkeret? Kanskje er det syren i den andre vektskålen som gir vinen en slik likevekt? Syren gir seg for øvrig mer til kjenne i den lange ettersmaken. Høres det kjedelig ut? Det er ikke kjedelig. Det er en klassisk Louis Roederer brut vintage. Jeg ventet i halvannet år. Jeg tror faktisk det var nok. Kjøleskapdøra er åpnet, det er bare å forsyne seg. Så den kan ikke lagres lenger? Jo, for all del, den vil sikkert aldres med stil. Men den er klar nå. Og jeg blir sittende og lukte på det tomme glasset: Noen burde lage en parfyme som lukter sånn. Den ville virke tiltrekkende på både han, hun og hen. Polet har for øyeblikket to alternative varenummer på denne vinen: 6201001 - dette er bestillingsutvalget, da koster den 629,90 10163401 - denne har de i en rekke butikker, da koster samme vin 669,90 Your choice ... Verdt prisen? Ja Produsent: Louis Roederer Importør: Strøm AS (For et vellykket besøk, se Hva med en tur til Champagne?) Champagne ligger ca. femten mil øst for Paris. Her finner vi én stor by (Reims, 190.000 innbyggere), én liten by (Epernay, 25.000 innbyggere) – samt 320 landsbyer … Ooops! Nå gjorde jeg den feilen «alle» gjør når de snakker om Champagne – jeg glemte det sørligste området (Aube). Den største byen der er Troyes (60.000 innbyggere). Fra Reims i nord til Troyes i sør er det ca. 13 mil.  La oss si at du tar fly til Paris og vil starte i Reims, slik de fleste gjør når de reiser til Champagne. Hvordan kommer du deg til dit? Fly. Avhengig av hvilket selskap du reiser med (og hvor i Norge du reiser fra), vil du lande ente på Orly eller CDG (Charles de Gaulle). Norwegian fra Bergen lander f.eks. på Orly, mens avgangene deres fra Oslo lander på CDG. Også SAS og Air France går til CDG. CDG (Charles de Gaulle) er absolutt å foretrekke. Det er jernbanestasjon på flyplassen, derfra kan du ta hurtigtog (TGV) til Reims på en halvtime. Toget koster fra ca 40 euro. Billetter går det greit å kjøpe ved hjelp av en app som heter «Oui!» fra SNCF. Toget går dessverre ikke helt til Reims, men stopper på stasjonen Champagne Ardenne, åtte kilometer fra byen. Derfra går det lokaltog inn til byen, det koster typisk 2,70 euro, men korresponderer ikke alltid så godt. Taxi kommer på ca 25 euro. Orly blir mer upraktisk, for skal du komme deg til Reims derfra, må du først ta Orlyval (en «metro shuttle service») i 7 minutter til stasjonen Antony. Derfra tar du tog i 23 minutter til Gare du Nord. Derfra igjen må du gå i ca 8 minutter bort til Gare de L´Est, hvor du endelig kan sette deg på TGV-toget som går til Champagne Ardenne. Og derfra inn til Reims … Sånn er det med den saken. Alternativer: Taxi er dyrt. Rundt 300 euro. Leiebil er et godt alternativ. Selvfølgelig kan du også ta toget til Reims eller Epernay og leie bil der. (I Reims kan det være vanskelig å finne parkering, i Epernay er det enklere.) Men uansett: Er du det minste interessert i champagne, er Champagne er tur verdt! Bon Voyage!  KONKLUSJON: Gjør det. Dra. Reis! Er du det aller minste interessert i champagne, vil det være en opplevelse!  «Øno-turismen» er i vekst i Champagne. Flere og flere produsenter legger til rette for besøk, med nye visningslokaler, faste åpningstider, guider som behersker engelsk osv. Aldri har det vært enklere å besøke Champagne, og en søkemotor som champagne-booking.com har de siste to årene bidratt til et «lavterskeltilbud» for besøkende. For å få størst mulig utbytte av turen, er det likevel smart å forberede seg litt. Her gir jeg noen oppriktig velmente råd. (For tips vedrørende selve reisen, se Hvordan kommer jeg meg egentlig til Champagne?) Jeg tar utgangspunkt i at du reiser med fly til Paris, deretter med tog til Reims – slik de fleste gjør - og at du har 1-3 dager til rådighet. Bare for å ta det kjipe med det samme: En del av de kjente produsentene det hadde vært moro å besøke, som Krug, Louis Roederer, Pol Roger, Gosset, Bruno Paillard, Dom Perignon, Jacquesson o.a. er forbeholdt wine professionals. Men fortvil ei: Det er bokstavelig talt flere tusen igjen. Og ett praktisk hensyn til: Hverdager er best. I Champagne er de fleste produsentene så frekke at de tar fri i helgene, hørt sånt! Men så ankommer du altså den lille storbyen Reims. Hva gjør du? Enten kan du bli i Reims - eller dra videre med lokaltoget til Epernay - en langt mindre by, hvor alt dreier seg om champagne. Toget går 20 ganger daglig, tar en halvtime og koster normalt 7,30 euro. OK, du vil være i Reims, i hvert fall første dagen, for å se på katedralen og alt det andre. Så hvem besøker du? Det er selvfølgelig opp til deg, litt av sjarmen ved å være på tur er jo nettopp å gjøre oppdagelser selv. Jeg vil likevel si: Heller to gode besøk enn fire dårlige. Så ett besøk før lunsj, og ett etter lunsj - det høres bra ut. (Og et lite tips til: Kjellerne er ærlig talt nokså like, så du går ikke nødvendigvis glipp av så mye om de ikke får med deg alle kjellerne...) Men hvordan gjør du det? Kan du bare stikke innom? Eller må du avtale på forhånd? Ja, du kan bare stikke innom. Flere av de store champagnehusene blir mer enn glade for å se deg. Avtaler du på forhånd, kan du imidlertid velge mellom forskjellige typer besøk (fra ett glass av den billigste champagnen til en guidet omvisning med full runde i produksjons-lokalene og etterfølgende smaksprøver av de beste cuvéene.) Det mest hensiktsmessige er å gå inn på hjemmesiden til den enkelte produsent og bestille derfra – eller benytte seg av champagne-booking.com Av champagnehusene i Reims som holder åpent for publikum, finner vi bl.a. Lanson, de Cazanove og Pommery. Jeg foreslår likevel to andre: Veuve Cliquot – de tilbyr interessante omvisninger og smakinger og er gjennomført profesjonelle (i positiv betydning av ordet.) Ruinart – ikke minst på grunn av de makeløse kjellerne (og ellers staselige lokaler.) Deretter ville jeg tatt en tur i butikken, og da mener jeg ikke Spar, men vinbutikken/baren til Club Tresors de Champagne (et samarbeid mellom 28 kvalitetsprodusenter som tilbyr sine beste champagner under fellesbetegnelsen Special Club.) I denne butikken kan du smake fra hele utvalget, før du evnt. handler. Så ville jeg reist til Epernay.  Etter å ha forlatt toget går du gjennom parken med det nydelige rådhuset – og plutselig befinner du deg på Avenue de Champagne. «Disneyland for champagneelskere,» som ironikere sier. Og naturligvis er det noe i det. Avenyen er et kilometerlangt utstillingsvindu hvor ikke et løv faller til marken uten forutgående vedtak i Comité Champagne. Men Avenue de Champagne har fått sin plass på UNESCOs verdensarvsliste, og langs denne prikkfritt vedlikeholdte gaten finner vi hus som Moët & Chandon, Pol Roger, Dom Perignon, Collard-Picard, Esterlin, Perrier-Jouet, Leclerc-Briant, Boizel, de Venoge, Besserat de Bellefon, Mercier, Comtesse Lafond, de Castellane … Så hvilke dører skal du banke på? Også her anbefaler jeg to produsenter som gjør mer enn å vise deg en video om champagneproduksjon (mens selve produksjonen foregår et annet sted.) Hos disse to kommer du tett innpå de produksjonslokalene og kjellerne som faktisk er i bruk, og ser du noen i arbeidsklær, er de ikke utkledd som arbeidere, de er arbeidere. Alfred Gratien (som ligger i en parallellgate fem minutter ovenfor avenyen) åpnet dørene for publikum sist sommer. Dette er det eneste huset i Epernay som holder åpent også om vinteren, og de opplyser at hadde de 700 besøkende i januar(!) Boizel har de siste par årene investert mye for å åpne sitt vakre hus for besøkende. Jeg anbefalte dem på det varmeste for et år siden, og gjør det gjerne igjen. På Avenue de Champagne finner du også uteserveringen til Champagne de Vignerons (en sammenslutning av 581 champagneprodusenter.) I år vil 24 av disse være representert, og de bytter på å stå i baren sommeren igjennom og gir oss anledning til å smake champagner vi ellers neppe ville funnet fram til. Men nå må vi finne noe å spise! Hvis du kan nøye deg med enklere retter som spekemat, oster osv., anbefaler jeg å stikke innom hagen til champagnehuset de Venoge. Eiendommen deres ligger bokstavelig talt rett over gaten for Boizel, du kan velge om du vil sitte inne eller ute - rolig og fredelig og pent og pyntelig er det uansett, og med et glass Princess Blanc de noirs står tiden stille. Må du kjøre full lunsj (og ikke har bestilt på en av de hemmelige restaurantene som bare urbefolkningen kjenner til), skal du se du får bord på La Banque – lett å finne ved rundkjøringen nederst i Avenue de Champagne. Noen ord til slutt: Champagnehusene (som lager champagne av hovedsakelig innkjøpte druer), er naturligvis ikke de eneste produsentene. I vår sammenheng blir de likevel de mest synlige mht tilrettelegging for besøk, dessuten står de for størstedelen av eksporten. Vi skal imidlertid ikke overse de mange kooperativene (som lager champagne av medlemmenes druer) – disse er i mange tilfeller kjent under personnavn (f.eks. Palmer, Mailly og Nicolas Feuillatte.) Og endelig finner vi underskogen, eller skal jeg si grunnfjellet, i Champagne: Mer enn fire tusen landsbyprodusenter («growers») som lager champagne av egne druer. Her finner vi alt fra champagnens "superstjerner" til de som lager et par tusen flasker av druene bak garasjen ... For å besøke disse, trenger du bil (eller må være forberedt på drøye taxiregninger.) For skal du komme deg rundt på landsbygda i Champagne ellers, bør du være god til å lese bussruter på fransk. Eller leie sykkel, men det krever mer detaljplanlegging. Kjører du fra landsby til landsby kan du stikke innom en lokal vinbonde. De yngre på gården kan gjerne litt engelsk, men hos den eldre garde kan det være mer komplisert i så måte. Besøker du noen spontant, ligger det nok en forventning i luften om at du kjøper en flaske eller to, men du vil få et autentisk inntrykk av Champagne som en guidet omvisning hos et champagnehus aldri kan gi. Kanskje neste gang? God tur!  Det sier jeg bare: En champagneflaske kledd i bastskjørt fra topp til tå, har mye å bevise!22/5/2019  Klikk her for å redigere. André Clouet, Un jour de 1911 Inni basten finner vi også en innholdsrik brosjyre som vi kan lese på alle språk, så lenge det er fransk. Ja, det går an å ha det gøy med denne flasken, på flere måter, men dette er en seriøs champagne som fortjener oppmerksomhet. Un jour de 1911 lages i 1911 nummererte eksemplarer hvert år. Den er laget på 100% Pinot Noir og er toppvinen til Champagne André Clouet. Jean-Francois Clouet holder til i Bouzy, men eier også parseller i nabolandsbyen Ambonnay. Nettopp Bouzy og Ambonnay regnes som de aller fremste pinot-landsbyene. 1911 er ingen vintage, men er sammensatt av en rekke årganger, og lagret i minimum seks år. Mye gjøres manuelt: En remueur vrir daglig flasken 1/8 omdreining istf å gjøre det maskinelt ved hjelp av gyropaletter, og degorsjeringen foregår for hånd. Skikkelig på gamlemåten, altså. Det som interesserer meg mer, er likevel noe helt annet: Sødmen. Hvordan i huleste klarer de å gi denne champagnen den ønskede sødme når de (nesten) ikke tilsetter sukker ifbm omkorkingen? Jo, trikset er at de lagrer vinen på brukte eikefat fra Sauternes – og da tenker vi straks søt (hvit-)vin, (med 150 gram sukker pr liter! – mot 3-12 gram som er vanlig for champagne.) Sødmen fra fatene har «smittet» over på champagnen – clever.
|
