Bare 1,2 % av all champagnen som eksporteres er årgangschampagne. Alle dere andre visste sikkert at tallet var så lavt, men jeg for min del ble forbauset da jeg fant det ut. Når jeg så leser det med liten skrift, oppdager jeg at vi i Norge skiller oss ut, for akkurat vi drikker 5,8% vintage.
Når det gjelder de svindyre prestisjecuveene har jeg ikke tallene for Norge, men for verden utenfor Frankrike står de for 4,9% av volumet (men 16,5% av verdien), mot årgangschampagnene som altså utgjør 1,2% (og genererer 1,5% av verdien.) (Alle tall: Comité Champagne) Mest drikker vi av de rimeligere årgangsløse, non vintage, standardchampagnene. En tommelfingerregel sier at en årgangschampagne koster 150- 200 kroner mer enn en standard non vintage fra samme produsent – er de verdt det? I alle champagnebøker står det at de er det. La oss finne det ut selv. Til eksperimentet har jeg valgt vintage-champagner fra norgesvennene Piper-Heidsieck, Taittinger og Pol Roger. Vi tar produsentene på ordet når de sier at vintage lager de bare i de beste årene. Vinen skal altså bære produsentens kjennetegn – men skal samtidig smake av året … Først ut er Piper-Heidsieck, for de selger fortsatt sin vintage fra det sagnomsuste året 2008. Stikkordsmessig: Hvordan er den? Piper-Heidsieck, vintage 2008 På nesen: utpreget sitrus + røde epler + blåplommer. Mye gjær(lukt) – som ennå ikke er blitt gjærbakst. I munnen: markert sødme. Svært fruktig/fruktrik. Fyller munnen, «bred.» Tertiæraromaer røper at den er utviklet. Lukten er mer spennende enn smaken. Pris: 579,90 (Deres non vintage Brut koster 439,90) Taittinger, vintage 2014 Duften er intens, og med et særpreg som … ja, det er noe gummiaktig, den minner meg faktisk om – tør jeg si det? - cava. Aprikos. Honning. Jo visst, men i munnen er Taittinger snevrere enn Piper-Heidsieck (vi får ikke hele paletten.) Men med skarpere bitt, høyere syre. Selv om den er laget på 50/50 pinot/chardonnay, smaker den lite «rødt.» Reduktiv i stilen («lukter blikkboks»). Vinen virker ikke helt forløst, kanskje har den ikke fått nok tid til å utvikle seg? Smaker bedre enn den lukter (motsatt av Piper-Heidsieck.) Pris: 639,90 (Deres non vintage Brut Réserve koster 449,90) Pol Roger, vintage 2013 Her dufter det gule frukter, aprikos, nektariner, epler – vi merker en «lang nese» (noe som i denne sammenheng er positivt ment). I tillegg har vinen en sitrus-snert. Og den er avstemt, balansert. I munnen smaker den som den lukter. Bare deilig alt sammen. Jeg smakte Pol Roger 2009 for et par år siden og likte den, men jeg må si at 2013 er bemerkelsesverdig mye bedre. Pol Roger må ha hatt tilgang til eksepsjonelt gode druer denne høsten. Pris: 619,- (Deres non vintage Brut Réserve koster 469,-) Pol Roger vinner dermed dette heatet - i hvert fall med meg som dommer. Men er noen av dem verdt 150-200 kroner mer enn de samme produsentenes non vintage-standardchampagner? Piper-Heidsieck? Nei. Taittinger? Nei. Pol Roger? Ja. Men vi mister aldri vår nysgjerrighet: kanskje blir neste årgangschampagne mye bedre? Vi er to som smaker, og den andre, som ikke er meg, utbryter: «Denne lukter ikke billig.» Den andre, som ikke er meg, er en dreven champagnesmaker, så utsagnet er en innledende fjær i hatten for denne champagnen. Jeg for min del noterer middels intens duft av tørket høy, appelsinskall, mandler, valnøtter, fiken … Så snuser jeg på noen tulipaner i en vase, kan det være dét? Nei, det kan det ikke.  Men endelig kan vi drikke.
Kjempedeilig, ganske enkelt kjempedeilig. Men hva smaker den, bortsett fra deilig? «Som når du tar en bit av en fersken, og det renner nedover haken og du får smaken av semsket eple,» sier den andre, som ikke er meg. Jeg supplerer med at jeg for min del smaker nektarin og frukt fra tropene. Generelt virker champagnen ren, balansert og den tar stor plass i munnen. Ettersmaken er lang, og jeg tar sjansen på å si at jeg merker et hint av chili(!). Sikkert feil. Her kunne vi ha stoppet, men da får vi ikke fram hva som er spesielt med denne champagnen. Hva er det som er spesielt med denne champagnen da? Svaret på gåten ligger begravd i navnet: d`Ay Blanc de blancs – altså en blanc de blancs fra Ay. Hva er landsbyen Ay viden kjent for? Pinot noir. Hva er champagnen vår laget av? Chardonnay. Dette er jo kjempeinteressant! Gaston Chiquet begynte å lage champagne under eget navn i 1919 – men familien har selvfølgelig dyrket druer siden 1746 (og det er ikke tull engang). Det er sønnesønnene Antoine og Nicolas som driver virksomheten nå, med Marion, Antoines datter, som kjellermester. De eier 23 hektar, og er dermed store til growers å være. Men de har plantet druestokkene på en gammeldags måte, som sikrer lavere utbytte – noe som kommer oss til gode. Gaston Chiquet lanserte Ay Blanc de blancs i 1950. Den dag i dag kjenner jeg bare én annen produsent som lager en blanc de blancs av chardonnay fra Ay (R. Pouillon.) Sammenlignet med typiske blanc de blancs-er fra Côte de Blancs, har vår champagnen mindre av de vante aromaene av sitrus og eple. Til gjengjeld er den rett og slett mykere og «varmere» med sin modne frukt. «For kompleks til aperitiff,» sier den andre, som fremdeles ikke er meg. «Ja, men er den ikke god til aperitiff da?» innvender jeg. «Jo, men det er nesten bortkastet, folk smaker ikke så nøye da …» Så vi spiser reker. Og drikker Gaston Chiquet d`Ay Blanc de blancs brut til. Hvorfor har de ikke litersflasker? Når jeg akkurat nå dobbeltsjekker hvilke butikker som har vinen inne, leser jeg at den er utsolgt - i dag! Ergerlig! Håper importøren tar den inn fort som bare rakkern, for denne bør du merke deg. Jeg vil i hvert fall kjøpe den på ny! Varenummer: 6289201 Pris: 449,40 Syre: 6,4 gram pr liter Sukker: 6,7 gram pr liter Produsent: Champagne Gaston Chiquet Importør: Viva Vino Hva har champagneprodusenter som Palmer, Nicolas Feuillatte, Mailly og Saint Gall felles? Jo, de er kooperativer, som det finnes 140 av i Champagne. 139 av disse ble til ved at mindre dyrkere slo seg sammen for å kunne produsere champagne, og ikke bare selge druer. Men med Palmer var det annerledes:  Da grunnleggerne av Palmer - syv vinbønder som allerede laget sine egne champagner - gikk sammen i 1947, var det for å lage en felles vin, en blend de ikke kunne lage hver for seg. Nå er Palmer 320 dyrkere fra 40 landsbyer, som til sammen eier 415 hektar med vinmarker …
Men det var Vintage 2012 vi skulle smake. Er den god? Blir forventningene innfridd? Vi snakker altså om en brut laget på 50/50 Chardonnay og Pinot noir. I glasset ser vi at vinen er strågul. På nesen merker vi først ... ingenting: intensiteten er kanskje medium minus. Men når vi fører glasset nærmere nestippen, kommer mye på en gang: sitrus, grønne og gule epler, noe søtt blomsteraktig. Og tørket aprikos, og honning (skriver seg sikkert fra den lange lagringen, vinen har vært hele åtte år in the making.) Når vi endelig hvelver vinen i oss, kan vi også plusse på med rød grapefrukt, dessuten får jeg et innfall: «svisker med syre.» Videre noterer vi oss stor munnfølelse, og en lang, sødmefylt og rettlinjet ettersmak. Palmer 2012 er ikke utpreget kompleks, snarere fokusert på få, dominerende aromaer av moden og tørket frukt, som signaliserer en utviklet vin. Det er en fin champagne, men har den særpreg? Punkt 1: Champagneprodusenter skryter ofte av at de har hentet Chardonnayen fra landsbyene i Côte de Blanc. Palmer benytter Chardonnay fra egne vinmarker i Montagne de Reims (som først og fremst er kjent for sin Pinot noir.) Hva kjennetegner Chardonnay fra Montagne? Jeg husker ikke helt, men vet at den i hvert fall har et mer markert preg av sitrus. Punkt 2. En vintage skal uttrykke både produsenten og årgangen. Hvordan var 2012? Visstnok veldig delte meninger i 2012, men nå mener mange at den er knall. Ikke minst de produsentene som hadde is i magen og ventet til det siste med å plukke, er blitt belønnet med champagner med stor konsentrasjon. Tror vi kan hake av for begge her. Ellers? Hvordan er boblene? Med det samme vi skjenker i glasset, bruser det kraftig med store bobler. I glasset dør det imidlertid fort ut. Jeg må ikke ha masse bobler, men selv om brenningen bruser mellom tennene når vi drikker, griper jeg meg i å savne mer spritz. Så er det noe påfallende: Palmer 2012 er så myk på nesen at jeg blir overrasket over hvor fremtredende syren er. Jeg forestiller meg at sødmen sitter på én høy barkrakk, og syren på en annen høy barkrakk. Men så klarer vi ikke å dytte barkrakkene helt inntil hverandre slik at syre og sødme blander seg. Noe sånt. Så det blir vel en reell innvending: syren er for fremtredende. Er Palmer Vintage 2012 en god champagne? Absolutt. Men virker jeg ikke litt skuffet? Jeg er vel det, da. Den koster tross alt seks hundre og femti kroner, og til den prisen har vi også andre gode å velge mellom. Bestillingsutvalget Varenummer: 3567001 Syre: 7,6 gram pr liter Sukker: 8 gram pr liter Pris: 649,90 Produsent: Palmer&Co Importør: Palmer Wine AS «Han lar meg ligge i grønne enger, han leder meg til hvilens vann.»  En blanc de noirs laget på Pinot noir må være den perfekte vinterchampagnen. Som varm kakao på en kald skitur, lissom. Men her blir vi overrasket: dette er sommer, vimpelen blafrer svakt i den late brisen …
Ja, Princes Blanc de noirs er på flere måter utypisk til å være laget utelukkende på Pinot - allerede fargen i glasset er lysere enn hos røkla. Boblene er bitte, bitte små, og duften har medium intensitet. Selv om vinen har vært lagret på bunnfallet i fire år, lukter og smaker det «ungt» - bringebær, et hint av solbær – modningen gir seg til kjenne med tertiæraromaer som honning og tørket aprikos. Huset de Venoge ble etablert av sveitseren Henri-Marc de Venoge i 1837. Så flinke som de er til å lage klokker i Sveits, må de jo være gode på presisjon - og det synes jeg faktisk denne vinen bærer preg av: De har fintunet balansen mellom friskhet og aromatisk bredde. Vinen er lett, men også kompleks, ettersmaken lang. Alt er dempet, ingen «peaker» som stritter til værs. Syre og sødme går opp i en høyere enhet. Kort sagt: En frisk, deilig, harmonisk champagne. Selv om jeg er glad i de mer typiske, robuste blanc de noirs-ene, setter jeg også stor pris på denne lette, antydende varianten av arten. Hadde vi ikke visst bedre, kunne vi fort tenkt at Princes Blanc de noirs også inneholder Chardonnay. Men bare Pinot altså, fra – ja hvor? Selvskryt skal vi som kjent lytte til, for det kommer fra hjertet. Før jeg fant ut hvor druene til denne champagnen var høstet, gjettet jeg på landsbyene Verzy og Verzenay på nordsiden av Montagne de Reims. Champagnene fra nordsiden har ofte en slags svalhet som får meg til å tenke på vannet i gamle, dype, kalde brønner på en varm sommerdag. Jeg sjekker: Ja, druene kommer fra Verzy og Verzenay. (At noen av dem også kommer fra Les Riceys – en landsby helt sør i Aube - gjettet jeg ikke i det hele tatt. Selvskryt slutt). Konklusjon: En blanc de noirs vil ikke alltid være førstevalget til aperitiff, men her vil jeg si at det er en fulltreffer. Og Princes er jo som laget for lyst kjøtt. Men i motsetning til mer rustikke blanc de noirs-er, vil den muligens klappe sammen til rødt kjøtt? Vet ikke, men deilig er den, uansett. Eller er jeg helt på bærtur? Jeg kan ikke dy meg, og konsulterer velrennomerte Guide Hachette des Vins: De gir Princes Blanc de noirs to stjerner av tre mulige (de fleste får ingen). To stjerner hos dem betyr Vin remarquable. Så det, så! Bestillingsutvalget (den har vært utsolgt, men er nylig kommet inn igjen) Varenummer: 11345101 Syre: 4,4 gram pr liter Sukker: 6 gram pr liter Pris: 665 Produsent: Champagne de Venoge Importør: Flaaten Champagnehuset de Venoge går ofte under radaren, men ledet av Gilles de la Bassètiere produserer de 1,7 millioner flasker i året og eksporterer til mer enn 40 land, mest til Tyskland og Storbritannia. Påstand: De senere årene har Polet tatt inn fryktelig mange sukkerfattige, smale, stramme blanc de blancs-champagner fra skrinne jordlapper i Côte de blancs. Dette kan forderve ungdommen ved å gi dem inntrykk av at all champagne laget på Chardonnay skal smake som kniver tappet på flaske.  Innvending: Det er ikke sikkert at dette er tilfelle. Jeg har ikke giddet å telle … Men hvis vi likevel, bare for et øyeblikk, sier at min påstand er riktig, hjelper det oss når vi nå skal artsbestemme Joseph Perriers non-vintage blanc de blancs. For denne er annerledes.
Champagnehuset Joseph Perrier holder til i idylliske Châlons en Champagne, hvor de lever et stille og tilbaketrukket liv – men ikke mer skjult for omgivelsene enn at de selger én million flasker årlig. En av disse flaskene har altså havnet i vårt hus, og når vi skjenker i glasset legger vi aller først merke til at boblene er ytterst små. Har de laget champagnen med lavere trykk? Eller er de et resultat av at denne non-vintagen har fått ligge hele fem år på bunnfallet før degorsjeringen? Og så: Her lukter det champagne! Denne er «mønstergyldig.» En uttalt duft av gjærbakst – og i tillegg registrerer vi modne frukter, valnøtt, kirsebær, gule epler, roser. Og det er mer: Våte steiner, asparges, tang – ja, i det hele tatt noe vått; våt ull, vått gress, rettere sagt høy, ennå ikke helt tørt høy som henger på hesjer i sol og i vind. Smaken følger duften – i tillegg noterer vi vanilje. Selv om vi merker en bitterhet langs jekslene, er det noe forsonende ved denne champagnen. Den er svært behagelig. Oppskrift: 100% Chardonnay, 15% reserveviner, mengde tilsatt sukker: 7 gram pr liter. Riktignok kjøper Joseph Perrier druer fra tre kjente landsbyer i Côte de blancs, men de benytter seg også av råvarer fra egne vinmarker i Cumieres, med sine varme solhellinger og dypere jordsmonn. Og så kjøper de fruktig og frisk Chardonnay fra Vitryat (området rundt byen Vitry-le-Francois.) Men blir det godt? Ja, det blir godt. Cuvée Royal Blanc de blancs har en svært behagelig ettersmak – den er ikke superlang, men toner stille ut. Hva, er det ikke mer igjen?! Bestillingsutvalget Varenummer 1870201 Syre 5,1 gram pr liter Sukker 7,0 gram pr liter Pris: 590 Verd prisen? Ja, hvis vi ønsker en smaksrik blanc de blancs fra tiden før noen påførte oss sukkerskam. Produsent: Champagne Joseph Perrier Importør: Great Grape Norge AS I dette annus horribilis hadde det vært så hyggelig å finne en champagne som både er billig (eller «billig») - og god. Og som i tillegg er tilgjengelig i en rekke butikker. Med en pris på 329,90 nærmer vi oss den nedre grense for champagne som det er vits i å kjøpe – skal vi denne gang finne en ny favoritt blant «budsjett-champagnene?»  Det som gjorde meg nysgjerrig på Pertois-Morisets L´assemblage brut da den kom på Polet for et år siden, var 1) at produsenten unngår malo – og 2) at de i 2015 ble medlem av Club Trésors de Champagne (en sammenslutning av kvalitets-produsenter.)
I glasset er vinen relativt gul. Duften er medium intens, med et floralt preg + pære + en kasse med røde epler – men også et hint av moden frukt. L´assemblage er laget på 50% Chardonnay og 50% Pinot noir. Pinoten gjør mer av seg enn Chardonnayen. Vinen smaker slik den lukter, men det er noe jeg ikke får til å stemme: en slags tertiæraroma av tørket aprikos – har vinen virkelig rukket å utvikle dette, etter to år på bunnfallet og ett år i min kjeller? Uansett: Medium lengde, noterer vi. Og vinen kommer best til sin rett hvis den får tid til å utfolde sine kunster i glasset. Polet/importøren hevder at denne vinen har et «fint autolysepreg» - her må jeg si meg uenig: Jeg finner ikke dette karakteristiske gjærbakstpreget som mange ønsker seg av en champagne. Med beskjedne 5 gram sukker pr liter er L´assemblage i realiteten en extra brut – kanskje har de rett og slett tilsatt for lite sukker til at Maillard-reaksjonen kan komme i gang? Men den har andre kvaliteter. Og til prisen er Pertois-Morisets L´assemblage brut en riktig fin champagne som kan lyse opp i mørke sinn. For øvrig skyver også Pertois-Moriset ordet «bærekraft» foran seg, men det er faktisk ikke bare abrakadabra fra deres side: De kan bl.a. smykke seg som den første landsbyprodusenten i Champagne som suser rundt på en elektrisk traktor (!) Varenummer: 11160901 Dosage: 5,0 gram sukker pr liter Syre: 4,5 gram pr liter Pris: 329,90 Verd prisen? Ja Importør: Oslo Wine Agency as Produsent: Pertois-Moriset Ved et par anledninger har jeg fått Ayala Brut Majeur i glass på hoteller, og da har den ikke gjort inntrykk. Men nå som den har rykket opp til polkategori 6, fant jeg ut at jeg likevel skulle ta på meg den hvite frakken og gi Ayala en sjanse i mitt laboratorium.  Ayala Brut Majeur stiller til start i klassen «en brut som har medium av alt» - den har med andre ord mange konkurrenter. Men hvis vi korrigere for pris (364,90) blir feltet langt tynnere. Vil den klare å hevde seg?
Fargen er strågul, og snuser vi på glasset, kjenner vi en middels intens behagelig sommerduft av blomster og honning. I munnen slåss sitrusfrukter og røde epler om verdensherredømmet, sitrusen vinner. Men så overrasker vinen: den har en syrlighet jeg ikke ventet ut fra tallene – og midt i munnen merker jeg at vinen har en tydelig fylde, en slags kjerne med mye smak. Et visst lagringspreg lar seg ane, kanskje belønningen for at de har tatt seg tid (og råd) til å la vinen ligge 30 måneder på bunnfallet – veldig bra til en NV å være. Ettersmaken er kort til medium, etter mine begreper. Ayala produserer åtte cuveer, hvorav Brut Majeur, som er den rimeligste, står for 80% av produksjonen. Den skal representere den hustypiske stilen, til tross for at den bare inneholder 40% Chardonnay (mot typisk 80% Chardonnay i de dyrere cuveene.) Resten av råvarene utgjøres av 40% Pinot og 20% Meunier. Ofte setter selv beskjedne mengde Meunier sitt særpreg på en champagne, men her synes jeg den smelter inn til et behagelig hele. Totalt sett virker champagnen harmonisk, og med et lett og aldri så lite elegant preg. Ved å tilsette 7 gram smaksforsterker (også kalt sukker) pr liter, har de funnet en fin balanse – og i motsetning til en del andre produsenter av rimeligere champagner, har ikke Ayala falt for fristelsen å pøse på med sukker for å skjule eventuelle skavanker. Da den unge colombianeren (!) Edmond de Ayala ville grunnlegge sitt eget champagnehus i 1860, ga vel landsbyen seg selv: Ay. (Det ligger visstnok også en sosietetsforelskelse til grunn for valget, med det får ligge …) Huset hadde sine glansdager i 1920-årene, da hundre ansatte produserte en million flasker årlig. Siden har de hatt sine ups and downs, til de i 2005 ble kjøpt av Bollinger, i samme landsby. Etter det har det vært mest ups. Ja, Bollinger er moren, men gir Ayala frie tøyler, så lenge de lager champagner som er motsatte av Bollingers. De krangler sikkert ikke så mye om druene heller, for Bollinger stikker av med Pinoten, mens Ayala får mesteparten av Chardonnayen. Og Ayalas team bestående av 15 relativt unge og sprenglærde, under ledelse av kjellermesteren Caroline Latrive, lager nå rundt 700.000 flasker i året (mot 400 000 for ti år siden), og etter eget utsagn gir de seg ikke før de passerer millionen, som for hundre år siden. Alt i alt er jeg gledelig overrasket: Ayala Brut Majeur koster som sagt 365 kroner (som dessverre er «billig» til champagne å være), men den har ikke det miste preg av å være en «billig-champagne.» Så for den som vil ha to streker under svaret: Ayala Brut Majeur er en fin champagne, og den er godt priset. Tror jeg må slutte å bestille champagne i glass på hoteller, blir bare skuffet … Varenummer. 5606201 Butikkkategori 6 Sukker: 7 gram pr liter Syre: 6 gram pr liter Pris: 364,90 Verd prisen? Ja Importør: Haugen-Gruppen AS Produsent: Champagne Ayala Dette skulle bli en omtale av Veuve Clicquots nyeste årgangschampagne, men then one thing led to another …  Det hender jeg møter folk som rynker på nesen av Veuve Clicquot. Da blir jeg nysgjerrig og spør hva dette skyldes. Jeg har fått tre svar. 1) De liker ikke champagnene deres. 2) De har bare smakt volummodellen «Gul enke». 3) Veuve Clicquot er så store at det er mer gøy å lete etter små og sikkert spennende produsenter som ingen har hørt om.
Greit nok for meg, og vi skilles alltid som perlevenner etter at jeg har lagt inn et godt ord for Veuve Clicquots framifrå Extra Brut Extra Old - mer om den lenger nede. 2012, altså. Vi lærte allerede på barneskolen at en vintage er bedre enn en non-vintage, for en vintage lages bare i de beste årene. Var 2012 et godt år i Champagne? De trodde ikke det i 2012. Men nå tror de det. Det er som kjent aldri for sent å få en lykkelig barndom. Så hvordan er vintage brut 2012 (laget på 51 prosent Pinot, 34 prosent Chardonnay og 15 prosent Meunier?) Glasset er fylt av tårer. Mye vin som henger i glasset, lenge. På nesen er duften mindre intens enn ventet. Et tropisk innslag: mango. Og hermetisert fersken. I munnen kjenner vi grønt eple og røde plommer - men det altoverveiende innslaget utgjøres av rosa grapfrukt. Sekundæraromaene (gjær, brød osv.) er nesten fraværende, men vi aner litt vanilje som trolig skriver seg fra at 11% av vinen er eikelagret. Og så er det noe … ja hva er det? Et spicey hint av sjokolade med chili. Tertiæraromaer? Tja, ingefær kanskje, karamell, og karamelliserte mandler. Er den god? Ja, den er god. Og friskere enn ventet. Her må jeg filleriste Polet, for i de tre «klokkene» som skal angi henholdsvis friskhet, fylde og sødme, oppgis friskheten til klokken 4. Jeg vet ikke hvem som har stilt klokken, men vedkommende må ha vært på en snurr. OK, dosagen er på 8 gram sukker pr. liter, og syren beskjedne 4,3 gram. Men inntrykket vinen gir er sprekere. Friskhet klokken 7, tenker nå jeg, kanskje 8. Men er den god? Ja, den er god, det er en flott champagne. Jeg kan likevel ikke unngå å sammenligne den med nevnte Extra Brut Extra Old, som er laget utelukkende på reserveviner fra Veuve Clicquots dype kjellere – ikke fra én høst, men fra 1990, 1998, 1999, 2006, 2008, 2009, 2010 og 2012. To ytterpunkter, så å si, fra samme produsent. Mens vintage brut koster 639,90, ble Extra Brut Extra Old i januar satt ned fra nærmere 800 til 599 – før den nå nettopp spratt opp til 639,90, den også. Jeg er ikke så begeistret for terningkast og poeng og ti på topp-lister, men mener ærlig og oppriktig at Extra Brut Extra Old er et av de alle beste champagnekjøpene for tiden. Konklusjonen blir dermed: Ønsker du en Veuve Clicquot i den rike stilen som kjennetegner produsenten, men med mindre sukker og sprekere fraspark, anbefaler jeg Extra Old Extra Dry foran vintage brut 2012. Luksusproblemet løst. Eller du kan kjøpe begge, og sammenligne selv😊 Den Extra Old Extra Dry Polet nå fører, er versjon 2.0. Min lett panegyriske omtale av første versjon kan leses her: https://champagnebloggen.no/blogg/veuve-cliquot-extra-old-extra-brut Det er skikkelig dårlig gjort av meg - jeg sitter jo med fasiten – men jeg har altså invitert to champagnevenner på smaking, og mitt første spørsmål er ganske enkelt: Hvor mye sukker har de tilsatt?  Venn #1 gjetter på 3 gram (pr. liter.) Venn #2 gjetter på 5.
Første glass var nok litt for kaldt, så vi prøver igjen: Champagnevennene mine samler seg nå om en felles uttalelse: Dosagen er trolig 4-5 gram pr. liter – i hvert fall snakker vi om en extra brut (under 6 gram pr liter). Er endelig svar avgitt? Nikking rundt bordet. Da jeg røper at denne champagnen er tilsatt hele 10,4 gram sukker pr. liter, fører det til opptøyer: De tror meg rett og slett ikke. Men da er det jeg - belærende som vanlig – forklarer at dette er et resultat av at produsenten har valgt å blokkere den malolaktiske gjæringen (eller omdanningen.) Malo er et triks produsentene begynte med på 60-tallet, da etterspørselen økte og de ønsket å få champagnen fortere ut på markedet. Ved hjelp av malo blir den spisse eplesyren omdannet til den bløtere melkesyren, dermed trenger ikke champagnen like lang lagring før den blir drikkeklar. Ved å unngå malo beholdes friskheten i frukten. Skulle vinen få for skarpe kanter, blander de lite granne mer sukker i dosagen for å kompensere. I dag er det bare noen få produsenter som helt og holdent unngår malo. I tillegg til Paul Bara, er vel Alfred Gratien og Gosset de mest kjente. Hvorfor er dette viktig? Fordi vi danner oss et inntrykk av en champagne blant annet ved å se på mengden tilsatt sukker. Men hvis vi ikke vet at produsenten har unngått malo, risikerer vi å velge vekk fine champagner fordi vi tror de er for søte. Riktignok finnes det større sosiale problemer, men det kan nå være nyttig å vite, tenker jeg. Men tilbake til Paul Baras brut réserve: «Den lukter tradisjonell champagne, heller ikke veldig dyr,» utbryter champagnevenn #1. Vi sier oss enige; vinen lukter overveldende av gjærbakst og grønne epler og den koster rett under fire hundre. Smaker den også tradisjonelt? Oppskriften er i hvert fall 80% Pinot noir og 20% Chardonnay. Og da snakker vi ikke om hvilken Pinot som helst, for dette er druer modnet i sørvendte, solrike skråninger i landsbyen Bouzy, på sørsiden av Montagne de Reims. Dette har gitt en moden og intens Pinot i glassene våre, frisket opp av en dæsj Chardonnay. Videre er vinen en blanding av tre eller fire årganger, noe som gir dybde. I munnen merker vi at det heller ikke er noen mangel på bredde; champagnen har en fyldig kropp. En nærmest kjøttfull fruktighet. definerer smaken, i tillegg et preg av honning. Vinen virker balansert, ingen aroma stikker seg ut, men søvndyssende er den ikke: om badevannet holder en behagelig temperatur nær overflaten, skal vi ikke stikke tærne dypt før vi kjenner den kalde syren. «Den lukter mykere, rundere enn den smaker, og vinen har faktisk et visst særpreg,» konkluderer champagnevenn #2. Ja, dette er en god champagne i en rik - men på samme tid frisk - stil, fra den lille landsbyen Bouzy, som trolig har flere champagneprodusenter enn Venstre har velgere. Der eier Chantelle Bara - en av de mest respekterte - 11 hektar, hvorav 9,5 hektar er beplantet med Pinot noir og 1,5 hektar med Chardonnay. Av dette lager hun syv cuveer, pluss en stille rødvin. Vår champagne – Brut réserve - er den rimeligste, men så visst ingen billigvin. Varenummer: 10364401 Syre: 7,8 gram pr liter Tilsatt sukker: 10,4 gr pr liter Pris: 399,90 Verd prisen? Ja Importør: B & R Wine AS Produsent: Champagne Paul Bara |
