|
Vi blir lurt: Denne champagnen er mye bedre enn prisen skulle tilsi!  Vanligvis er roséchampagnene rundt 20 prosent dyrere enn sammenlignbare hvite cuvéer fra samme produsent. (F.eks. Veuve Cliquot: 515 vs. 440, Charles Heidsieck: 550 vs. 460.)
Og denne? 370 vs. 360. At roséchampagner normalt er høyere priset, skyldes delvis den høye etterspørselen - rosé blir stadig mer populært. Men høyere pris kan også begrunnes med at roséchampagnen krever ekstra mye mekking i produksjonen - samt begrenset tilgang på rødvin av høy kvalitet fra Champagne. Jean-Paul Hebrart eier 15 hektar i Mareuil-sur-Aÿ, hvorav 75% er beplantet med Pinot noir. Basert på dette lager han ca. 70 000 flasker i året, fordelt på seks cuvéer. Er det den rike tilgangen på blå druer som gjør at Hebrart kan tilby en roséchampagne for bare ti kroner mer enn sin rimeligste hvite champagne? Lys lakserosa ser vinen innbydende ut i glasset. 59% Pinot og 41% Chardonnay står det hos Polet, men for roséchampagnene er vi også interessert i hvor mye rødvin de har blandet i den hvite vinen. 6,5%, så vidt jeg har klart å finne ut. Det er lite. Men det er nok til å stive opp strukturen i vinen, og vi aner fine tanniner. Lukt? Smak? På nesen virker den moden. I munnen først og fremst røde bær. Men når vi vekselvis lukter og drikker, finner vi mer bak det umiddelbare inntrykket. En anelse røyk: muligens sekundæraromaer som skriver seg fra at rødvinen har vært lagret på eikefat. Røde epler. Roser. Bringebær. Men ikke bare frukt, vinen bringer også med seg noe fra sjøen. Er det chardonnayen som har grodd lange røtter i gammel havbunn? Mineralsk, som noen vil si? Sødmen er tydelig, syren ikke fremtredende – men det hele er riktig vakkert balansert. Medium lang avslutning, vil nå jeg si. Det er ingenting ekstraordinært med denne champagnen. Den har ingen nyhetsverdi. Den har ikke engang en kul etikett. Det er bare en fin og spretten roséchampagne som ikke koster skjorta, laget av en produsent med æren i behold. Bestillingsutvalget Varenummer: 9719101 Syre: 6, 5 gram pr liter Tilsatt sukker: 6,5 gram pr liter Pris: 369,90 Verd prisen? Se over Produsent: Champagne Marc Hebrart Importør: B & R Wine AS Fortjener denne champagnen sin sterke 1348-plass på Vinmonopolets Topp-2000-liste over flaskevin i 2019?  Om jeg er ironisk nå? Ikke bare, for av de 650 champagnene vi kan velge mellom i Norge, har bare 50 solgt nok til å havne på Topp-2000.
Så Fleury hevder seg bra. Skyldes dette en interesse for biodynamisk produsert vin? Eller det faktum at vinen er tilgjengelig i hele 183 av Vinmonopolets butikker? Eller at den er priset en millimeter under den magiske 400-kroners grensen? Eller kan det rett og slett dreie seg om en god champagne? Vi snakker altså om en blanc de noirs laget på 100% Pinot noir. Innledningsvis lukter vinen røde epler, og røyk (?), og vanilje – men så kjenner vi den dominante duften: Grapefrukt. Rød grapefrukt, ja det skal være visst. Grapefrukten gjør seg gjeldende også i munnen, med en uttalt smak, og med en forfriskende bitterhet. Samtidig finner vi også nå noe som minner om røyk, kan det være sekundæraromaer fra fatlagringen? Så begynner jeg å tvile på mine egne sanser: Fornemmer vi ikke smaken av tørket frukt (aprikos)? Hvordan kan en slik aroma komme til uttrykk i en vin som bare har vært lagret i to år? Kan det være noe annet vi kjenner? Smaken av stedet? Côte des Bar – er det slik det smaker her? For det er her Fleury holder til - i Côte des Bar – det «glemte» området helt sør i Champagne, som står for 23% av Champagnes vinmarker, men som bare har få og mindre kjente produsenter ... Her, i landsbyen Courteron, eier Fleury 15 hektar med vinmarker, i tillegg kjøper de inn druer fra ytterlige åtte hektar. De høster svært lave 45 hl pr. ha., men produserer likevel 200 000 flasker årlig. Og alt dyrkes etter biodynamiske prinsipper - og her er det ingen «light-versjon» som gjelder. Fleury var den første produsenten i Champagne som ble godkjent som biodynamisk produsent (i 1992). Siden 1996 har de bare benyttet stedegen gjær. (Til andre produsenter som sverger til et biodynamisk eller organisk regime, selger de for øvrig en egenprodusert gjær de kaller Quartz.) Fleury Blanc de Noirs er en kremet og tiltalende champagne med særpreg. Syre: 5,8 gram pr liter Tilsatt sukker: 5,7 gram pr liter Basisutvalget Varenummer 10844801 Pris: 399,90 Verd prisen? Ja, hvis du har lyst til å prøve en champagne litt utenfor allfarvei Produsent: Fleury Père & Fils Importør: NON DOS Av Champagnes 320 landsbyer er bare 17 klassifisert som grand cru (historisk sett de beste) – Sillery er en av disse. Og Francois Secondés La Loge er den eneste blanc de noir-en fra Sillery – klart vi blir nysgjerrige!  Vesle Sillerys en gang så tindrende stjerne er riktignok bleknet, og Francois Secondé, ved Anne Marie Secondé, er nå eneste produsent i landsbyen. Naboene velger å levere druene til kooperativer eller større champagnehus.
Men i glasset funkler La Loge lys gyllen, med et svakt grønnskjær – kanskje ikke det vi først venter av en vin laget på den blåsvarte Pinot noir-en fra nordsiden av Montagne de Reims? Små, små bobler, ser vi, og idet vi fører glasset mot nesen, dufter det intenst av gjærbakst og innmari røde bær. Og noe som ligner på søt lakris (under tvil), og aprikos (fersk). Og røde epler. I hele tatt lukter det rødt. Smaker rødt gjør det også. Tenk en skål med bringebær og rips og kirsebær og noen franske røde bær vi ikke vet navnet på, men som sikkert finnes – og med ett eneste heilnorsk blåbær i midten. La Loge er en uttrykksfull, aromatisk, konsentrert vin, men overvettes kompleks synes jeg ikke den er. Uten å bidra til økt kroppspress vil jeg videre si at vinen er middels bredskuldret, med en sterk rygg. Smaken sitter lenge, og vinen virker balansert, ikke behov for å skrive avvik her. Skal jeg trekke for noe, må det være at jeg opplever vinen som (for) ung. Produsenten skriver at den er lagret mellom 18 og 24 måneder – riktignok mer enn det loven krever, men likevel kortere enn hva mange andre kvalitetsprodusenter velger å gjøre. Jeg tror jeg kjøper en flaske til og legger den vekk et par års tid for å se hva som skjer. Gjør de noe spesielt hos Francois Secondé? Tja, druene til La Loge kommer fra parseller med opptil 50 år gamle vinranker, og kjellermester Jérôme Groslambert høster druene sent, med høy modenhet. Vinen gjærer og lagres på ståltanker (med unntak av en skvett som så vidt få se innsiden av eikefat.) La Loge – ja, alle sju sortene – gjennomgår malo (hvor den skarpe eplesyren omdannes til den bløtere melkesyren), og reservevinene tapper de av en «evighetstank» de begynte på i 1982. Så enkelte tricks har de i ermet – men først og fremst smaker La Loge fra terroiret, og i mindre grad fra heksekunster i vineriet. Altså: Slik kan det smake bare i Sillery. Litt artig det og, da. La Loge har en kjølig, nervøs intensitet som gjør at den skiller seg markant fra de allestedsnærværende standardchampagnene fra de mest kjente husene. Med den friske frukten og den høye syren (som gir meg vann i munnen her jeg sitter og skriver) – egner den seg spesielt godt som aperitiff. Til slutt en korrigering vedr. sukkermengden: Polet oppgir at La Loge er tilsatt mindre enn tre gram sukker pr. liter. Jeg stusset over dette, for selv om vinen ga inntrykk av å ha en lav dosage, fikk jeg likevel ikke tre gram til å stemme. Jeg sendte mail til produsenten og endelig svar er avgitt: dosagen er 8 gram pr liter. Nei, tre gram stemte ikke – men åtte?? Hvor har de gjort av sukkeret? Å, der var det ja – det hadde bare gjemt seg bak syren ... Bestillingsutvalget Varenummer:10756601 Syre: 8,2 gram pr liter Dosage: 8 gram pr liter Pris: 506,- Verd prisen? Helt klart ja. Eller helt klart nei. Det kommer an på om vi vil utfordre oss selv - eller holde oss til det vi vet vi liker. Importør: Interlope AS Produsent: Francois Secondé
Bruno Michels extra brut er billig (til champagne å være), men det er ingenting billig med den. Rebelle kaller de den selv på hjemmesiden sin. La oss finne ut hva som er så opprørsk.
Innholdsfortegnelse: 78% Chardonnay, 22% Meunier, begge 2011-base, begge fra 30 år gamle vinstokker. Fem år på bunnfallet før omkorking. Tilsatt sukker: Null gram. Når vi får vinen i glasset, lukter den … ja, rett og slett rent og jeg får lyst til å drikke. I munnen byr det ikke på store overraskelser: Sitrus. Grønne epler. Lime. Litt honning. Jo, det er en overraskelse: Fruktsødmen er så markant at jeg innledningsvis ikke tror at det dreier seg om en zero dosage/nature. «Vigorous and fruity,» uttaler produsenten selv – jeg er enig. «Full bodied,» skriver de også – jeg er uenig. Jeg synes den er slank. Lav BMI. Litt kort ettersmak. Men jeg finner vinen balansert. Og delikat. Men er den god? Ja, jeg synes det. Etter hvert skal jeg likevel komme til å savne en liten teskje sukker i flasken. Jeg har inntrykk av at det ligger mye godt håndverk bak denne champagnen. Produsenten tar tiden til hjelp (fem år på berme før degorsjering på en non vintage står det respekt av). Bruno Michel driver økologisk på sine 12 hektar rett sør for Epernay. Av de seks cuveene de produserer, er to tilgjengelige i Norge: Den vi smaker nå, samt en rosé som jeg er blitt nysgjerrig på. Rebell? Tja. På den ene siden kan vi mistenke produsenten for å snu kappen etter vinden og følge trenden med diet-champagnes. På den annen side kan vi berømme produsenten for å lage en kompromissløs champagne som lar råvarene tale uten smaksforsterkere. For det må sies: Med sin übertørre stil er ikke denne nødvendigvis noen crowdpleaser i glassene til de som bare har smakt sirup med bobler i, men for den som ønsker å utvide repertoaret litt, eller vet at det er denne stilen du liker, så er det treff. Men er den god? Ja, jeg har jo sagt det. Når jeg likevel ikke tar bølgen, er det fordi jeg rett og slett ikke er fan av disse zero/non dosage-champagnene. Det blir et valg av stil. Men som de sier om gode biler: Godt skrudd sammen! Varenummer: 10493301 Bestillingsutvalget Dosage: 0 gram Syre: 4,4 gram pr liter Pris: 309,70 Verd prisen? Sammenlignet med de andre til samme pris, er den etter mitt skjønn et hakk opp Importør: World Wines as Produsent: Champagne Bruno Michel
Til gjengjeld trykker de svært informative bakside-etiketter, så vi faktisk får vite noe om hva flasken inneholder: 80% Pinot noir, 20% Chardonnay. 60% av vinen skriver seg fra 2013. Degorgert i november 2017, lagret ytterligere seks måneder før salg. 7 gram sukker pr liter. Gjennomsnittsalderen på de 37 parsellene deres er 36 år.
Høres bra ut, gjør det ikke? Og så står det RC med liten skrift (og ikke RM, som vi alle gjettet): Dette skyldes at R.H. Coutier er medlem av et kooperativ som de leverer en stor del av avlingen til. Men resten av druene – de beste – bruker de til å lage champagne under eget navn. Årlig produksjon: 60 000 flasker. Akkurat denne cuvéen – tradition brut - er den rimeligste av fem cuvéer. Og jeg sier det som det er: Den er steika god. Hva betyr så god i dette tilfellet? Tja, for å begynne et sted: I motsetning til en del pinot-dominerte champagner som kan oppleves som tunge, virker denne aldri tung – verken på duft eller smak. Den har likevel en fylde og en smaksrikdom det er lett å verdsette. Den lukter rødt – men også noe mineralsk. Mest fremtredende er likevel den litt overraskende lukten av bringebær. Og så lukter vi aprikos, tørket aprikos, og da tenker jeg at vinen har ligget lenge på bunnfallet. Jo da, tre års ubetinget - meget bra for en non vintage som etter regelverket kunne sluppet ut etter femten måneder. Vinen har også en skarphet som gjør at den aldri blir doven og slapp, heller ikke når den blir varmere i glasset. All vinen har vært gjæret og lagret på rustfrie ståltanker, og halvparten har gjennomgått malolaktisk gjæring. Halvparten har altså IKKE gjort det, og jeg regner med at denne andelen bidrar til friskheten – og dette, sammen med den boosten som Chardonnayen gir, lader denne vinen med en form for lav-intensiv spenning. Varenummer: 7156801 Dosage: 7 gram sukker pr. liter Syre: 5,5 gram pr liter Pris: 390,20 Verd prisen? Definitivt Importør: Champagneinwest AS
En hjerteskjærende historie først: Et av de mest nådeløse eierskiftene i Champagne fant sted i 1991, da Moët & Chandon kjøpte Lanson, som på det tidspunkt eide 208 hektar – 2080 dekar - med vinmarker av høy kvalitet. Etter 175 dager solgte Moët & Chandon Lanson videre – dvs. de solgte navnet Lanson og de ansatte og bygningsmassen - men beholdt 206 av de 208 hektarene. Snakk om raid! En slik røverhistorie trenger en helt, og helten i denne historien heter Jean-Paul Gandon, ansatt i 1972, kjellermester fra 1986, som i stedet for å forlate det synkende skipet, kastet seg frenetisk inn i arbeidet med å sikre Lanson den nødvendige tilgang av kvalitetsdruer.
Etter å ha vært familieeid i 206 år, har Lanson faktisk hatt hele fem eiere fra 1976 og til nå, men flere som har smakt champagnene deres over lang tid, er imponert over hvordan de likevel har klart å opprettholde kvaliteten, tross turbulente forhold i bedriften. Lanson produserer staute fire millioner flasker i året, og har funnet en trygg havn hos Lanson-BCC-group, den nest største grupperingen av champagneprodusenter. Etter denne historietimen er det på høy tid å skjenke i glassene: Lys, gyllen farge. Boblene er svært små, og fra min flaske var det lite av dem. Vinen henger i glasset, selv om den aldri har sett innsiden av et eikefat. Duften er tilbakeholden; litt gjærbakst, rød frukt, mineralske innslag. I munnen vokser en fin mousse. Sitrus. Moden, rød frukt. Et hint av honning og vanilje, litt bakverk – men vinen er flyktig; jeg har vansker med å gripe den, holde den fast. Stilen er moden og reduktiv, går fint til egnet mat, men jeg griper meg i å savne de knivskarpe kantene fra deres langt rimeligere Black Label Brut. Det kan naturligvis ha med mine preferanser å gjøre, men jeg får dessverre ikke like mye ut av denne champagnen som jeg hadde håpet. Varenummer: 5256601 Dosage: 8 gram pr liter Syre: 7,6 gram pr liter Pris: 549,- Verdt prisen? Ikke i mine øyne, men hvis du liker stilen, er den kanskje det. Produsent: Champagne Lanson
Lakmustesten:
I glasset har vinen en gyllen farge, og den er rik på bobler. Når vi lukter, merker vi aller først at den har et betydelig innslag av Meunier. Jeg går inn på hjemmesiden deres og sjekker: Jo da. Moroa består av 25% Chardonnay, 30% Pinot Noir og 45% Pinot Meunier. Oppgitt i den rekkefølgen: Er de redde for at ingen vil kjøpe vinen hvis de først oppgir at nesten halvparten av vinen er laget på Meunier? (Pinot Noir og Chardonnay har jo høyere prestisje, Meunier er mer for en støttedrue å regne.) Hvis du ikke har likt champagner med meunier-preg tidligere, kan det imidlertid godt hende at du liker denne. Men hvis vi blåser i om det er Meunier eller Pinot eller Peugeot eller Citroen: Hvordan er vinen? Duften av grønne epler er fremtredende, sammen med et mineralsk innslag. I munnen bruser vinen godt, og i tillegg til Granny Smith, skjelner vi hasselnøtt, noe bakst og vanilje. Grapefrukt også? Vinen biter i tungen og syrepreget svinner aldri. Med fare for å ta munnen for full, vil jeg hevde at vinen har en elegant mineralitet. Og den er egenartet – i positiv forstand. Til kyllingsalat var intense god. Hva til aperitif? Jo, hvis du vil få praten i gang, er denne vinen virkelig noe å snakke om - og vips er gjestene dine blitt perlevenner … En fin innføring i champagnens vidunderlige verden. Varenummer: 10450701 Dosage: 6 gram pr liter Syre: 4,7 gram Pris: 349,90 Verd prisen? Ja, det synes jeg. Grossist: LaMarc Wines AS  Ingen som besøker Veuve Cliquot kan unngå å legge merke til den aerodynamiske pølsebua rett innenfor porten, hvor de tilbyr eh … champagne. Fra tidligere besøk visste vi at Veuve Cliquot er en interessant produsent å besøke for en champagneturist; de er svært profesjonelle (i positiv forstand, ikke ironisk ment). Denne dagen vaier det et britisk, et amerikansk og et norsk flagg på stengene bak pølsebua: De mottar inviterte gjester fra nettopp disse landene, og gjestene fra Norge er ingen ringere enn oss: champagnebloggen.no De andre så vi aldri noe til, for Lison Blanchemanche – Chargeée de Visites - tok oss med på en fem timers omvisning rundt omkring i Montagne de Reims, med smaking på utvalgte steder i det grønne.
Men ingen fare: Jeg skal ikke dele sentimentale minner fra denne lyse og vennlige (og forblåste) dagen i sommer, jeg vil derimot benytte anledningen til å fortelle om et vellykket miljøtiltak som går under betegnelsen le confusion sexuel (selv miljøvern høres bedre ut på fransk ...) Som kjent er vinbønder i mange distrikter plaget av larver som angriper vinstokkene. Larvene spiser blomster og blader, gnager seg gjennom drueskallet, danner mugg, åpner for angrep av edelråte - kort sagt: store tap i avkastning og kvalitet. Svaret har vært å sprøyte med med kjemikalier. For å redusere bruken av sprøytemidler har man imidlertid lenge forsket på alternative løsninger, og siden 1991 har blant andre Veuve Cliquot prøvd ut den metoden som altså går under betegnelsen seksuell forvirring. Den ser slik ut:  Drøssevis av slike små dispensere henges opp bortover radene med vinranker, hvor de skiller ut syntetiske feromoner. Flott, men hvordan virker det? Møll - eudemis og cochylis - ligger i vintermånedene og slapper av mellom barken og veden i vinstokkene. (I hvert fall hunn-møllene - hvor hannene oppholder seg, er jeg ikke sikker på.) Men i april/mai føler hunn-møllene plutselig at livet leker, og de avgir utløsende feromoner, signalstoffer, for å tiltrekke seg hanner i russetiden. Disse feromonene virker momentant på hann-møllene, som er utrustet med reseptormolekyler og derfor sporenstreks kommer flaksende på sine tynne vinger for å finne hunn-møller og pare seg med. Da er det Mennesket igjen viser seg som naturens hersker: Hann-møllene blir forvirret - de trodde det var damer her, men så er det visst ikke det likevel, og så flyr de tilbake til dit de kom fra og går på byen og drikker seg fulle i stedet. Resultat: Null egg. Og null egg er lik null larver. Og null larver er lik uskadd avling ... Bortsett fra den hensynsløse utnyttelsen av møllens følelsesliv, har metoden ingen skadelig virkning på naturen.  Dere som har greie på dette har allerede sittet lenge med hånda i været for å si at Champagne ikke er alene om å benytte denne metoden. I Tyskland f.eks. benyttes den på 65% av vinmarkene, i Sveits 60%. Også andre vindistrikter i Frankrike har tatt metoden i bruk, men for landet som helhet er bruken beskjeden. Det er her Champagne utmerker seg, ved at arealet som beskyttes ved hjelp av le confusion sexuel nylig passerte 50%. Det virker. Og det skader ikke miljøet. Så hvorfor tas det ikke i bruk over hele fjøla? Det krever samarbeid og det krever penger. For at metoden skal fungere, må den brukes på et sammenhengende areal på minimum fem hektar. Og mange finner det dyrt: Det koster minst 250 euro pr hektar - og arbeidet med å henge opp 500 dispensere pr hektar kommer i tillegg. Hvis dyrkeren velger å sprøyte, kommer han kanskje fra det med 50 euro pr hektar. Det er nærliggende å tenke at det er de små landsbyprodusentene - som lager champagne av egne druer - som går i spissen for miljøvennlige tiltak, men bildet er mer nyansert enn som så. Store aktører som Veuve Cliquot (nest størst av dem alle, med en årlig produksjon på svimlende 18 millioner flasker) er avhengige av en sikker tilgang til enorme mengder druer av høy kvalitet, så de ser seg tjent med å investere i forskning innen viticulture.  Lison, som kjører oss rundt og varter oss opp på den mest vennlige måte, forteller at Veuve Cliquot har klart å redusere bruken av kjemikalier med 40% i løpet av de siste ti årene, at 60% av parsellene nå dyrkes uten bruk av ugressmidler, at de bruker 54% mindre vann i produksjonen enn for syv år siden, at solcellepaneler dekker 55% av energibehovet, at de med tanke på frakten har utviklet en flaske som er 7% lettere ... Det er vel ikke helt tilfeldig at Lison forteller oss akkurat dette - vi skjønner jo at en svær produsent som driver industrielt, gjerne vil gi inntrykk av at de er blitt et grønt lokomotiv. Men jeg blir litt imponert, jeg gjør jo det, når Lison forteller at de, som et ledd i konsekvent gjenbruk, har begynt å lage esker (til flaskene) av drueskall ... Hva så med le confusion sexuel? I Champagnedistriktet sett under ett er altså 50% av arealene beskyttet med denne metoden. Hvor stor andel av arealene til Veuve Cliquot er beskyttet? spør jeg. 99%, svarer hun.  Klikk her for å redigere. Men alt dette med seksuell forvirring tok oss to minutter. Resten av dagen hadde vi annet å prate om enn skadedyrbekjempelse. Vi smaker både det ene og det andre, og hvor passer det bedre å smake en rosé fra 2008, enn på utkjøringsrampen til anlegget i Bouzy, hvor Veuve Cliquot presser rødvinen til alle sine roséchampagner?
Oppskriften ser skikkelig spennende ut – men hvordan smaker kaka? Jeg har lest såpass mye skryt av denne champagnen at forventningene er høye.  Eric Rodez er åttende generasjon champagnemaker i landsbyen Ambonnay – den neste største grand cru-landsbyen. Her – i tjukkeste pinot-land - eier han 6,1 hektar, som han har beplantet med hele 45% chardonnay. I 2011 ble virksomheten sertifisert som biodynamisk produsent. Eric Rodez produserer bare 45.000 flasker årlig, fordelt på åtte cuvéer. Av disse er Grands Vintages prestisjecuvéen – en blanding av de beste reservevinene fra de seks beste årene siden 2000. Imponerende åtte år på bunnfallet. Ingen malolaktisk gjæring, alt lagret på fat og lav dosage - hva kan gå galt? Nok heimkunnskap: Hvordan er den? Vinen henger i glasset – mye, også – og vi tenker straks fatlagring. Hva med lukten? Først er det vanskelig å finne særpreg. Lite blomsterduft, mye pinot. Så lukter den litt «jord» + litt honning + litt røyk. Vinen skummer godt i munnen, med et bitt foran og under tungen. Den har en stram og kjølig smak, men vi aner også et noe søtlig preg, som imidlertid holdes i sjakk av en utpreget friskhet. Lang, frisk ettersmak. Alt dette er vel og bra, men det viktigste har jeg foreløpig utelatt: Preget av eik. For meg er denne vinen et stort paradoks: Jeg har lest hjemmesiden til Eric Rodez, og jeg har lest en rekke intervjuer med mannen, og er det én ting som går igjen, en ting som alltid fremheves, er det fokuset på terroir. Her skal det smake slik det bare kan smake akkurat fra hans parseller i Ambonnay - her skal kalkgrunnen og jordsmonnet og de gamle vinstokkene sette sine unike fingeravtrykk på vinen. Gjør de? Jeg spør meg: Har de brukt for nye eikefat? Eller må champagne langtidslagret på fat nødvendigvis få et slikt preg? Først en diplomatisk konklusjon: Dette er en champagne som utvider horisonten: Slik kan champagne også smake. Dette er ingen champagne for aperitiff, dette er en champagne for (kraftig) mat. Denne vinen er likevel paradoksal: På den ene siden legger produsenten avgjørende vekt på terroir, på den annen side er eikepreget altoverskyggende. Så en kort og brutal konklusjon: En i utgangspunktet spennende champagne er eiket i stykker. Bestillingsutvalget Varenummer: 4820301 Pris: 656,- Verdt prisen? Nei. Importør: Moestue Grape Selections AS Produsent: Eric Rodez   For en som liker både champagne og alt som går på motor, kan det være fascinerende å ferdes i trafikken i Champagne😉 Selv om druene til slutt plukkes strictly for hånd, tar flertallet av produsentene maskiner i bruk for pleie og omsorg. En av de som prøver å klare seg med minst mulig motorisert ferdsel, er imidlertid Marc Hebrart (rettere sagt Jean-Paul Hebrart, det var faren som het Marc.) Da jeg smakte hans Special Club for et halvt år siden, var førsteinntrykket: Den er jo sjokkerende god! Jeg ville ikke skrive om denne vinen før jeg hadde smakt den på ny: Den kunne jo ikke være sjokkerende god? Nå har jeg smakt den på ny: Nei, den er ikke sjokkerende god. Men en flott champagne er det. Basert på 2013-årgangen inneholder den 55% pinot noir og 45% chardonnay – størstedelen (av begge druer) kommer fra Mareuil, med Ay som nummer to. I glasset virker vinen lys til å bestå av så stor andel pinot. Små bobler stiger iherdig til værs. Den lukter «Ay» - og det får meg til å tenke på hvordan de forskjellige champagnene har sine «dialekter» - tegn som avslører hvilke områder de kommer fra (jfr. terroir). Jeg for min del synes den lukter aldeles nydelig med sin blanding av frukter (epler, sitrus) og mineraler, og jeg later som om jeg ikke har smakt den før, og sier til meg selv: Denne må jo smake godt også. Gjør den? (Og hva er i så fall godt i denne sammenheng?) Skikkelig frukt, noterer jeg, en moden frukt-karakter, modne, men friske epler. Syrlig som bare rakkern, generøs, men ikke tung. Intens og kompleks. Gjennomsiktig på et vis. Elegant. En liten merknad: Hvis vi søker opp Marc Hébrart Special Club hos Vinmonopolet, finner vi den ikke. De har utelatt Special Club-betegnelsen. På Polet heter den Brut 1er Cru 2013. Syre: 7,5% pr. liter Sukker: 6,0 gram pr. liter Varenummer: 9390301 Pris: 449,90 Champagne Marc Hebrart produserer et sted mellom 70.000 og 125.000 flasker i året (jeg har sett begge tall oppgitt), men de har ikke hjemmeside. Men hvis vi vil vite mer om denne produsenten (jeg synes han fortjener vår nysgjerrighet) kan vi gå inn på nettstedet til Club Tresors de Champagne (tidligere Special Club).  |
